I innleggene her på bloggen gir jeg ofte uttrykk for mine meninger. Det er noe av poenget med bloggen. En hel del mennesker er uenige med meg. Det må de ha lov til, uten å bli omtalt som fiender. På samme måte må jeg ha lov til å ha mine meninger, uten å bli hetset for dem.
Uverdig og trist
I et drøyt års tid hadde jeg åpne kommentarfelt her på bloggen, og en del mennesker gav klart uttrykk for sin uenighet både i kommentarfeltene og på sosiale medier. En av de som leser min blogg, og som gjerne er uenig med meg, er Terje Fuglset fra Telemark. Han benytter av og til anledningen til å fortelle at han ser helt annerledes på det jeg skriver om. I slutten av forrige uke fikk jeg en epost fra ham, der han skriver blant annet: «Det er en rekke mennesker innenfor BCC som har fulgt med i disse diskusjonene, og det meste av det som foregår (foregikk) på din blogg og FB. Etter det jeg opplever for tiden, er dette blitt en ekstrem «snakkis» blant en del BCC folk. Jeg personlig og min famile blir møtt med en total isfront fra både vår nære familie, og ellers BCC- medlemmer. På bygda får jeg høre at jeg blir omtalt som en som har begått den verste forbrytelse.
Det er uverdig og trist at vi ikke kan omtale hverandre på en respektfull måte, på tross av ulikt syn og meningsytringer. Jeg tror jeg har deg med på at man bør kunne diskutere og være uenig uten å ha som formål å ødelegge hverandre.»
Fuglset skrev til meg på en ryddig og grei måte, og det setter jeg pris på. Jeg kjenner ham ikke i det hele tatt, og har ingen mulighet til å vurdere eller ta stilling til hans konkrete situasjon. Fenomenet han beskriver kjenner jeg derimot godt igjen. På mange måter befinner han og jeg oss på hver vårt ytterpunkt i en uenighet, men vi ser begge det samme fenomenet. Og det er et fenomen vi begge burde slippe å se.
Uenighetens positive sider
Å si at “Jeg er enig” – om det handler om å bli medlem av en organisasjon, støtte et politisk regime, eller slutte seg til en religiøs tro – er kanskje det som danner grunnvollen for enhver gruppe i samfunnet. Å si at “Jeg er uenig, jeg nekter, du tar feil – disse ordene definerer vår individualitet, gir oss frihet, slår fast vår toleranse, utvider vårt perspektiv… Og problemet, slik jeg ser det, er at her er vi i ferd med å svikte.» (Egen oversettelse fra engelsk)
Det var Bret Stephens, spaltist i New York Times, som sa disse ordene under en tale han holdt i Australia tidligere i år. Talen hadde tittelen «Den utdøende kunsten å være uenig», og inneholdt mange gode og tankevekkende poeng. Der Stephens først og fremst mener at vi er i ferd med å svikte, er når det gjelder å respektere og tolerere meningsmotstandere. En god diskusjon krever at man viser respekt, forsøker å forstå meningsmotstanderens ståsted og sette seg inn i argumentene man blir møtt med. Så kan man etter dette gjerne sitte igjen med at man fortsatt er uenig. Men man gir også meningsmotstanderen rett til å ha et annet syn, uten at denne blir framstilt som mindreverdig eller som noen fiende.
Usaklige personangrep
Stephens peker på at motpartens syn oftere og oftere ikke bare blir framstilt som galt, men også skadelig eller umoralsk. Saklige argumenter blir ikke møtt med saklig uenighet, men med usaklige personangrep. Mennesker som våger å stå fram med syn og argumenter som majoriteten er uenige i blir stadig oftere hengt ut som moralsk mindreverdige eller til og med samfunnsskadelige. I USA og England blir forelesere i økende grad buet ut av universitetene fordi tilhørerne mener at deres syn er støtende eller uønsket i samfunnet. Den saklige uenigheten forstummer, men personkarakteristikkene blir desto sterkere. Det velbrukte, men uslitelige slitatet fra Voltaire: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem», er i ferd med å bli erstattet av at «Du får vær så god sørge for å bli enig med oss, ellers har du ingenting i samfunnet å gjøre».
Hele samfunnet er bygget opp med sosiale strukturer. BCC har også en slik sosial struktur, der bestemte ideer og tanker er rådende. Noen blir uenige med disse, og forlater strukturen. Det har man sin fulle rett til, det er jo nettopp styrken ved et demokratisk samfunn. De som blir igjen i strukturen har også rett til å fortsette å mene det de gjør, selv om mange andre ikke er enige.
Må være mulig å være saklig uenig
Hvis noen som gir uttrykk for sin uenighet med en sosial struktur de har forlatt opplever å bli uglesett og behandlet som forbrytere, er det ikke greit på noen måte. I BCC benytter vi oss av retten til å ha vår egen mening, våre egne idéer. Vi forventer også at samfunnet skal ha respekt for vår rett til å ha disse meningene. Men den samme retten og respekten må vi gi mennesker som er uenige med oss. Hvis vi gjør de som er uenige med oss til våre fiender, opptrer vi egentlig svært urettferdig. Det må være mulig å være saklig uenig med det BCC står for uten at man blir framstilt som fiende eller moralsk mindreverdig.
Enkelte er uenig i mye av det jeg skriver her på bloggen, for eksempel om menighetens utvikling på 90-tallet. Noen mener at jeg driver historieforfalskning. Det kan muligens være tungt å svelge, men hvorfor skulle de ikke ha rett til å mene dette? Personlig har jeg tenkt gjennom deres argument og forsøkt å lytte når de lufter sine meninger. Jeg mener da fortsatt at jeg kan innestå for det jeg har skrevet og sagt, men det ville være rart hvis jeg ikke skulle respektere deres rett til å ha sitt eget syn. Det ville også være unaturlig for meg å se på dem som fiender fordi de ikke mener det samme som meg.
Opplever samme situasjon
Det interessante her er at jeg selv opplever akkurat den samme situasjonen med uenighet som går over i fiendebilder, men fra motsatt ståsted. En del mennesker er grunnleggende uenige i noe av det jeg eller BCC står for. De gir uttrykk for dette, hvilket er helt greit. Men når jeg eller BCC fortsetter å ha et annet syn og gjør tingene på en annen måte, begynner uenigheten å utvikle seg til personangrep, intoleranse og hets. Dette er ikke greit, like lite som det er greit hvis de som er uenige med meg opplever å bli omtalt som forbrytere bare fordi de gir uttrykk for sin uenighet.
Jeg har i en del år opplevd at en god del mennesker jeg aldri har hatt noe som helst med å gjøre, karakteriserer meg i svært nedverdigende ordelag. Denne sommeren ble jeg framstilt som en overgriper av aller verste sort, og en del mennesker som foregir å være både dannede og siviliserte var ikke nådige i sin karakteristikk av meg. Men når det ble kjent at beskyldningene var ren fantasi endret de ikke sin omtale av meg som person. Da de ble tatt med buksa nede erkjente de at situasjonen var kjedelig, men å stå opp og ta et oppgjør med det de hadde gjort var ikke aktuelt. De fortsetter sin hets mot BCC-medlemmene og meg selv. Når vi kommer på dette nivået er vi milevis forbi alt som handler om saklig uenighet og respekt. Mot slike mennesker er det høyst nødvendig å opptre på en helt annen måte enn mot mennesker som lufter sin uenighet på en saklig måte.
Økende konformitetskrav
Samfunnets konformitetskrav er økende. De som stikker seg ut blir møtt med sterkere press om å tilpasse seg. Meninger og idéer som skiller seg ut blir møtt med stadig sterkere motstand på en stadig mer usaklig basis. Å imøtegå meningsmotstanderen med respekt og gode, gjennomtenkte argument blir det mindre og mindre av. Å framstille ham som en fiende, en uønsket stemme som ikke burde få komme til orde er langt lettere. Dette er en svært negativ utvikling. Det er en utvikling BCC kjenner på kroppen, og det er en utvikling jeg selv kjenner på kroppen. De som er uenige med oss burde imidlertid slippe å kjenne det på kroppen.
Jeg kjenner ikke Terje Fuglset og kan ikke gå god hverken for ham som person eller for hans situasjonsbeskrivelser. Derimot kan jeg gå god for at han i kommunikasjonen direkte med meg har opptrådt med respekt og saklighet. Da skylder jeg ham det samme. Og jeg ser ingen grunn til å betegne ham som en fiende eller som en som jeg ikke kan vise vennlighet. Jeg skulle ønske dette også kunne prege debatten om BCC i tiden framover. Da kunne denne debatten kanskje blir fruktbar, i stedet for å virke polariserende.
