Tirsdag denne uka feiret vi 500-års jubileet for reformasjonen. En modig mann sto oppreist for det han trodde på og trosset den tidens mektigste ledere.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 30. oktober 2017)
I dag tar vi det for gitt at vi har rett til å tenke selv. Men mye taler for at dette var en av flere ettervirkninger av Luthers kamp, blant annet for det allmenne prestedømmet. Dermed har Luther en stor del av fortjenesten for at også vår menighet i dag nyter godt av denne retten. Prinsippet at vi som enkeltmennesker kan nærme oss Gud og være ledet av ham, uten å være avhengig av helgener og ordinerte mellommenn, står sentralt i vårt kristenliv. Dette prinsippet dannet også grunnlaget for lekmannsbevegelsen, som vår menighet er en del av.
Retten til å tenke selv er noe de fleste mennesker er begeistret for. Men den utfordres når vi møter mennesker som mener noe annet enn vi selv. Gjennom årene er det skapt et inntrykk av at vår menighet står utenfor det meste og markerer seg i opposisjon til alle kristne som tror annerledes enn oss. Dette inntrykket kan ha flere årsaker. Delvis kan det være selvforskyldt, men måten vårt ståsted ble omtalt og bekjempet på kan også ha fått betydning.
Forskjeller
I BCC var det på samme måte som i mange andre frikirkelige lekmannsbevegelser behov for å markere og definere trosgrunnlaget menigheten bygget på. De som sluttet seg til BCC kom i den første tiden som regel fra andre trossamfunn. Man opplevde det som nødvendig å framheve forskjellene i lære og bibelforståelse. Vektleggingen av disse forskjellene preget også det offentlige ordskiftet. Alt dette tror jeg var viktig for å gi BCC sin egen identitet og profil.
I dag, mer enn hundre år etter menighetens fødsel, har flertallet av de norske medlemmene en historie innenfor BCC som går flere generasjoner tilbake. Vår identitet og vårt teologiske grunnsyn er blitt godt etablert og forankret. Medlemmene i menigheten tar for det aller meste del i samfunnets aktiviteter på lik linje med alle andre.
Personlig ser jeg ikke noe behov for å fokusere opp forskjeller lenger. Det er ikke noen grunn til å markere avstand til det etter hvert så mangfoldige Kristen-Norge.
Likheter
Vi har definitivt element i vår teologi som skiller oss fra mange andre trossamfunn innenfor den frikirkelige tradisjonen. Men jeg tror likhetene er flere enn forskjellene. Interessant er det også å legge merke til at fra flere hold opplever vi økende respekt for BCCs ståsted i verdispørsmål. Vi opplever også interesse for hvordan ungdom engasjerer seg i menighetslivet med slik entusiasme. På tross av at en del oppslag har skapt mye støy, er det gledelig å registrere at en hel del evner å se gjennom støyen.
En slik utvikling gir også BCC noe å ta stilling til. Kan det være nyttig å etablere et tettere forhold til det Kristen-Norge som vi er en del av? Vil det være positivt å bedre kunne forstå andres ståsted, samtidig som vi skaper bedre forståelse for vårt ståsted? Jeg tror svaret er ja. Og jeg tror at å arbeide for gjensidig respekt og forståelse ikke er det samme som å la seg assimilere inn i andres identitet og profil. At jeg respekterer naboen og har et godt forhold til ham, betyr ikke at jeg lar ham styre i mitt eget hus.
Retten til å tenke selv gjelder også i BCC. Alle er tjent med å tenke over hvorvidt man kan slutte seg til vårt trosgrunnlag og virksomhet. Er man uenig, og opplever at man ikke får gjennomslag internt, er det en helt ærlig sak å velge noe som passer bedre. Vi har ikke noe ønske om å mure inne medlemmer, og på et tidspunkt må man ta et valg.
På tirsdag feiret vi altså Martin Luther, og jeg sluttet meg til feiringen. Jeg mener ikke at alt han sto for kan lovprises, heller ikke at BCC skal tilpasse seg Den norske kirkes utvikling. Men det ville være galt å lukke øynene for at Luther har en god del av æren for den utviklingen som vi selv nyter godt av som kristne.
Det ville være galt å fornekte at reformasjonen var en av årtusenets viktigste hendelser. Derfor bør vi være glade for Luther, som lærte oss å tenke selv.
