Hvordan kan man best oppskalere konflikter og øke polariseringen mellom majoritet og minoritet i samfunnet? Tønsbergs Blad ser ut til å ha funnet oppskriften. Internt i BCC har deres siste «avsløringer» blitt en kilde til adskillig humor. Det er vel også det eneste avisen fortjener.
Skrikende kontrast
I går skrev jeg om hvordan en kommentar i avisen Vårt Land mante til respekt for BCCs egenart, og samtidig pekte på at BCC også kunne ha noe å lære. Kommentaren har blitt lest med stor interesse blant mange av de BCC-medlemmene jeg har vært i kontakt med. Vårt Lands tilnærming ser ut til å kunne være et bidrag til en normalisering av forholdet mellom BCC som religiøs minoritet og samfunnet for øvrig.
Som en skrikende kontrast til dette finner vi Tønsbergs Blad oppslag lørdag 14. oktober, med overskriften «Her er Kåre J. Smiths amerikanske luksusbolig». Kåre J. Smith har begått den store forbrytelse å selge sitt hus i Norge og kjøpe et hus til hele 8 millioner kroner i USA. Avisen nevner også mitt navn, og kan fortelle at journalistene tidligere har «påvist at disse to, i hvert fall i perioder, har hatt betydelige investeringer i utlandet.» Jeg blir fristet til å bruke det noe ukristelige uttrykket: «No shit Sherlock!»
Kritisert som fattig og kritisert som rik
BCC har aldri hatt lønnede predikanter eller forstandere. Det har etter hvert blitt nødvendig å ha en betydelig ansatt stab for å ivareta administrative gjøremål for en stor organisasjon som BCC er blitt, men menighetens kjernevirksomhet, oppbyggelsen, har alltid foregått på frivillig ubetalt basis.
Kåre J. Smith har drevet egen virksomhet i mange tiår, nettopp for ikke å være menigheten til økonomisk byrde. Da han på slutten av 80-tallet møtte økonomiske nedgangstider i krakket som da skjedde i eiendomsmarkedet, ble han kraftig kritisert fordi man mente han var i ferd med å gå konkurs. Og det var ikke kristelig å gå konkurs. Fram til han var over 50 år bodde han i et hus som mange av hans kritikere ville betakket seg for å bo i selv. Etter mange års svært hardt arbeid i egen virksomhet, og enda hardere ulønnet innsats for BCC, begynte hans innsats å kaste av seg. De siste årene har Smith personlig bidratt med langt over 50 millioner kroner i direkte gaver til BCC. Midlene som er gjort tilgjengelig for ideelle formål som resultat av hans virksomhet overstiger langt dette. Nå kritiseres ikke lenger Smith for å være fattig. I stedet kritiseres han for å være rik.
Huset som Smith har kjøpt er et bra hus. Jeg har selv vært der og sett det. Et fem minutters søk på internett viser at i Smiths nabolag er det mange lignende hus til salgs i samme prisområde, så om noen skulle bli fristet av billig «luksus» er det bare å kaste seg på flyttevogna. Nå var prisen på huset ikke høyere enn at man finner mange OBOS-leiligheter i Oslo som koster langt mer enn dette. Da var det greit for avisen å kunne skrive om antall soverom og bad. Man kan også se for seg at Smith heller hadde kjøpt en leilighet med to soverom og ett bad i New York til 30 millioner kroner. Det er vel få som har problemer med å se hva avisens vinkling da ville vært.
Reaksjonene på Tønsbergs Blads artikkel når den ble delt på avisens Facebook-side lot ikke vente på seg. Dommen over de grådige BCC-lederne var krass, og mange av kommentarene var giftige. Hvordan var så reaksjonen blant BCC-medlemmene?
Resignasjon og humor
Den reaksjonen jeg selv klarte å registrere var stort sett resignasjon. Men jeg registrerte også adskillig humor. En ungdom sendte meg link til en YouTube-video han hadde laget sammen med en kamerat. På en måte er vel denne ganske beskrivende for det mange BCC-medlemmer føler når de leser slike oppslag som dette.
Er en slik video et seriøst bidrag i debatten om BCC? Selv synes jeg den er temmelig morsom, men noe seriøst bidrag kan den neppe sies å være. Derimot er den er et godt eksempel på resultatet av den type pressedekning som TB går i bresjen for. Den viser hvordan en avis kan bidra til polarisering og bygge konflikter i sitt lokalmiljø.
Ingen bygger broer under teppebombing
På en konferanse i 2013 kunne representanter fra Tønsbergs Blad i en av pausene fortelle til en ivrig tilhørerskare at avisen hadde planlagt «teppebombing» av BCC. Denne strategien har avisen fortsatt med. Det er lenge siden jeg sluttet å telle antall forsider og helsider avisen har spandert på BCC og «lederne», men jeg tror neppe det kan være mange andre saker som har fått like mange massive oppslag. Som regel har beskyldningene vært sterke, men faktaframstillingen må i beste fall sies å være mangelfull. Kilder som Johan Velten, som selv har uttalt at «målet er å ta rotta på hele skiten», har flittig blitt brukt som sannhetsvitne for beskrivelsene av tilstanden i trossamfunnet. Men ser vi på de siste fem årene er de fleste av avisens øvrige kilder anonyme. Har man noe dårlig å si om BCC er avisen en villig formidler uten at man trenger å stå til ansvar for det man har sagt.
Når bombeflyene drønner inn over byen er det få som går ut for å bygge broer. Da går man heller i dekning, og har man noe å skyte med fyrer man tilbake så godt man kan. Omtrent slik er det vel situasjonen har vært mellom BCC og Tønsbergs Blad i mange år nå. Vårt Land skrev på mandag i sin omtale av BCC at «de siste tiårene har det skjedd noe som ikke kan karakteriseres som mindre enn en stille revolusjon.» Er det ingen som finner det påfallende at Tønsbergs Blad, som vanligvis er påpasselig med å påpeke at BCC er en stor aktør i deres lokalsamfunn, aldri har viet en eneste artikkel til revolusjonen som Vårt Land beskriver?
Har gjort seg selv irrelevant
I artikkelen om Kåre J. Smiths huskjøp i USA har Smith valgt å ignorere avisen. Det er ikke så vanskelig å forstå. Resultatet av avisens strategi er nemlig at Tønsbergs Blad har gjort seg selv irrelevant for alle andre enn de som bare er interessert i overflatiske sensasjonsoppslag. Blant medlemmene i BCC møtes oppslagene først med frustrasjon, så med resignasjon, og nå altså med humor. Men vi kan også se et annet resultat som er alvorligere. Det er at avisen bygger konflikt. Den bidrar til økt polarisering. Den klandrer BCC for manglende åpenhet, men er selv med på å mure menigheten inne.
Gjennom mandagens ene kommentar har Vårt Land klart å skape større interesse blant BCC-medlemmene for å forstå trossamfunnets plass og ansvar i samfunnet. Til sammenligning har Tønsbergs Blad etter fem år og nærmere hundre siders oppslag ikke oppnådd noe annet enn konflikt og polarisering. Samt at de har klart å gjøre seg selv til latter blant medlemmene. Kanskje ser avisen selv det som en suksess. For min del ser jeg det som en dundrende fiasko.
