Hensynet til seertall er årsaken til den amerikanske TV-kanalen CNNs dekning av Trumps forhold til Russland. Dette mener nettstedet Project Veritas å kunne avdekke i en undercover-video med en av TV-kanalens egne produsenter. Hva kan man egentlig tro i dagens mediebilde?
Styrt av seertall – ikke av realitet
I videoen fra Project Veritas snakker en produsent i CNN om hvordan kanalens dekning er styrt av seertall og at presidenten trolig har rett når han hevder det pågår en heksejakt mot ham selv.
– Det meste er svada, vi har ingen gode bevis, sier produsenten. Som mine lesere kanskje har fått med seg har jeg vært i USA et par uker nå, og denne saken har ikke uventet fått mye oppmerksomhet der. Da jeg ruslet en tur forbi Trump Tower på 5th avenue i New York var det stor oppstandelse utenfor, med demonstrasjoner, plakater og et stort oppbud av sikkerhetsvakter. Jeg banet meg vei mellom maskinpistolene og tok en tur innom for å kjenne litt på stemningen. På Starbucks i andre etasje var stemningen adskillig mer avslappet enn utenfor, men det var ikke vanskelig å skjønne at dette engasjerer mange amerikanere.
President Trump selv har i sin sedvanlige Twitterstil grepet saken begjærlig men så vidt jeg har fått med meg har den ikke fått særlig oppmerksomhet i Norge. NRK laget et oppslag, men dekningen ellers har så langt jeg har kunnet se vært temmelig sparsommelig. Kanskje er det ikke så interessant for norsk presse å rapportere om at en av verdens mest respekterte TV-kanaler visstnok skal la seg styre mer av seertall enn av hva som er en balansert og riktig framstilling?
Bjørn Dæhlie sutret?
I Norge så det ut til å ha større interesse at Bjørn Dæhlie visstnok skal ha sutret over formueskatten, en sak både VG og journalister i diverse andre aviser gjorde et stort nummer ut av. Det faktum at Dæhlies uttalelse kom i en humoristisk slengbemerkning i et innlegg på en frokostsamling om næringslivets manglende tilstedeværelse i pressen ble elegant hoppet over. Det passet mye bedre å framstille den formuende Dæhlie som sutrende. Om næringslivet har blitt motivert til økt synlighet i pressen etter dette er vel et spørsmål. Det blir kanskje mer som Kristin Clemet skrev i et innlegg på sin blogg: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere.
Tilbake til CNN. Project Veritas har muligens heller ikke vært hundre prosent nøyaktige i sitt oppslag av undercover-videoen. For meg, og sannsynligvis for de aller fleste andre seere, er det så godt som umulig å vite hva som er den egentlige sannheten. Nettopp dette er problemet i dagens mediebilde. Hvem kan egentlig skille falske nyheter fra balanserte reportasjer? Hvem kan vite om mediene tilpasser sin dekning for å maksimere leser -og seertall i stedet for å gi et riktig bilde av situasjonen?
Tilliten neppe på topp
Når jeg leser en avisreportasje i dag blir jeg oftere og oftere sittende og spørre meg selv: Dette er jo en alvorlig sak, men hvor mye tillit kan jeg ha til at den er riktig framstilt? Og jeg tror ikke at jeg er alene om å ha det slik. Tilliten til mediene er ikke akkurat på toppnivå i det norske samfunnet.
I fjor var det filterbobler og ekkokamre som var de store moteordene. Pressen var svært ivrige på å understreke hvor farlig dette var, og hvor viktig det var å ta vare på pressens rolle som samfunnets vaktbikkje. At en seriøs vaktbikkje trengs mer i dag enn noen gang før er det liten tvil om. Men om tradisjonell presse kan fylle den rollen blir nok flere og flere usikre på. Hvem skal så fylle den? Det kan ikke jeg gi noe svar på, men all erfaring viser at når et vakuum blir stort nok fylles det før eller siden opp av noe. At det for øyeblikket eksisterer et stort vakuum når det gjelder troverdige aktører i mediebildet er det liten tvil om. Det blir interessant å se hva som fyller det i årene som kommer.
