Nok en gang er vi kommet til den tiden på året da flere titalls tusen unge over hele landet er i ferd med å avslutte en utdanning. Noen er på vei inn i arbeidslivet, andre går til nye studier. For mange blir det en markant overgang når det gjelder livssituasjon og hverdag.
Sannhetens øyeblikk
Selv har jeg to ungdommer i huset som nå er ferdige med høyere utdanning og skal starte sin yrkeskarriere. Valg og prioriteringer for veien videre er derfor diskusjonstemaer som ikke har vært helt ukjente i vårt hjem den siste tiden. Gjennom barna har jeg også fått et visst glimt av utdanningssystemene i andre land og hvordan de på enkelte områder kan skille seg ut fra vårt eget.
Tiden da en ungdom forlater utdanningssystemet kan kanskje kalles sannhetens øyeblikk. Resultatet av den innsatsen som er lagt ned i en årrekke, både av ungdommene selv og av de som står for utdanningen, skal nå måles. Avhengig av resultatet åpnes og stenges dører til ulike retninger for framtiden.
Noen legger ikke så mye innsats ned i utdanning og valg av yrke. Arbeidsmarkedet i Norge er godt og de sosiale sikkerhetsnettene er sterke. Det er få som trenger å gå uten arbeid, nesten uansett utdanning og innsats i skolen. Om ambisjonene ikke strekkes lengre enn å skaffe seg en inntekt er det derfor ikke så mange grunner til å legge ned noen innsats i utdanningsårene. Andre ser disse årene som svært viktige for å skaffe seg best mulig grunnlag og valgmuligheter for resten av livet. Arbeid handler gjerne ikke bare om å tjene til livets opphold, det handler også om å drive med det man helst liker, få god belønning for innsatsen man legger ned, og være en del av et miljø man trives i. Det kan virke sterkt inn på det som gjerne kalles livskvalitet.
Flaut?
Her i landet er ikke fokuset på skoleresultater veldig høyt. Riktignok leser vi hvert år i avisene om noen mønsterstudenter som går ut med bare toppkarakterer, men slike oppslag har gjerne mer preg av agurknyheter enn av at det er et tema som samfunnet ser som viktig. Av og til får jeg nesten inntrykk av at det er flaut å erkjenne at man er opptatt av gode karakterer og resultater. I andre land, for eksempel England, er gjerne fokuset på prestasjoner i utdanningen høyt. Det gir sterke incentiver for å yte noe ekstra. Å gå ut av skolen med så gode resultater som mulig er viktig for mange.
Prestasjoner og akademiske resultater er ikke noen anerkjennelse av menneskeverd. Det gir ikke noen rett til å si at de er bedre enn andre. Slik sett er den sosialdemokratiske tankegangen i Norge positiv. På den annen side har vi her i landet lett for å bevege oss for langt i den retningen, slik at vi havner i grøfta. Her tror jeg vi med fordel kunne bevege oss litt mer i retning av andre land. Karakterer og eksamensresultater bør anerkjennes og tilskyndes av samfunnet – ikke som et mål på menneskeverd, men som en verdsettelse av innsats og hardt arbeid.
Det er også mulig å bevege seg for langt i den retningen, så vi havner i motsatt grøft. Da blir det lett til at man krampaktig forsøker å drive det til noe på et område man ikke har evner og anlegg for. Mennesker er nemlig født med ulike evner og anlegg, det er et faktum vi ikke kommer utenom. Langt fra alle er skoleflinke, og for noen er tunge teoretiske fag mer eller mindre et mareritt. Derfor vil det selvfølgelig heller ikke være riktig for alle å forsøke å gjøre akademisk karriere. Poenget er at alle likevel har evner og anlegg i en eller annen retning. Målet må da først og fremst være å gå fullt og helt inn for å utvikle de evnene man har.
Innsatsviljen er nøkkelen
I mine øyne er rørleggeren som har satset hardt på å bli god i sitt fag et minst like godt symbol på suksess som akademikeren som vinner anerkjennelse for sitt tankearbeid. Det samfunnet trenger er ikke mennesker som blir sett opp til på grunn av sin posisjon eller sine medfødte evner. Det vi trenger er mennesker som blir sett opp til for sin innsatsvilje og sitt fokus på å yte best mulig der man er.
Vi som er kristne vil være kjent med Jesu lignelse om talentene. Han som hadde fått fem og han som hadde fått to gjorde begge sitt beste, og fikk begge hundre prosent avkastning. Det fikk de uttelling for også hos Jesus. Han som gav en god dag fordi han følte han hadde fått utdelt så lite gikk det ikke like bra med. Det er lite som er så forstemmende som å se en ungdom kaste bort tenårene uten å gjøre noe forsøk på å utvikle sine evner.
Jeg tror vårt samfunn vil tjene på å anerkjenne innsats som fører til resultater, også innenfor utdanning og karriere. I et stadig mer globalisert marked har vi behov for å få fram alt som finnes av evner og anlegg i vårt lille land. Vårt utdanningssystem og oppmerksomheten vi har på de som befinner seg innenfor dette bør også gjenspeile denne realiteten. Jeg tror ikke et slikt fokus trenger å føre til at noen havner på utsiden, tvert imot.
