Er det uforenlig å tro på Gud og samtidig være opptatt av vitenskap og forskning? Er det noen spørsmål vitenskapen fortsatt ikke gir gode svar på? I dagens gjesteinnlegg skriver Nora Risnes, som studerer realfag, om hva hun tenker om temaet.
Gjesteinnlegg – Nora Risnes (18)
Patetisk å tro?
Av og til får jeg inntrykk av at en del tror at medlemmene i menigheten jeg tilhører er en gjeng med indoktrinerte og hjernevaskede mennesker. Mennesker som tror på Gud fordi de har blitt opplært til det og som ikke vet om noe annet. Som født og oppvokst i menigheten, eller «hjernevasket og indoktrinert», er det en ting jeg er ganske lei av å høre; at å tro på Gud er dumt, eller rett og slett patetisk om du vil.
Jeg studerer selv realfag; matematikk, fysikk, kjemi og biologi. Og kan mye som omhandler disse fagene. Jeg er ikke imot vitenskap eller forskning, tvert imot så interesserer det meg. Som realist er det ikke sjeldent jeg får høre at alle som tror på Gud er uopplyste og dumme. Dette har jeg tenkt lenge på, er jeg virkelig så uopplyst og dum som kristen? Vitenskapen har utviklet seg lenge og forbedret seg mye de siste årene. Roboter, kunstig intelligens og utvinning av energi fra bølger er noe av det man har tilegnet seg kunnskap om. Likevel er det noen spørsmål som vitenskapen fortsatt ikke kan svare på:
- Hvordan oppstod verden? Eller hvordan oppstod livet?
- Hva foregår før man blir født inn i denne verden?
- Hva skjer når man dør? Lever sjelen videre eller er det slutt?
- Hvorfor har alle mennesker en samvittighet? Altså, hvorfor finnes det noe godt og ondt? Moral?
Det er mange som tror at vitenskapen kan ta over for troen på Gud. Kan den virkelig det?
Kaos og orden
Vitenskapen, nærmere bestemt termofysikkens lover, sier at man ikke kan gå fra kaos til orden. Altså, det kan ikke bli orden av noe som er kaotisk. Hvordan forklarer man Big Bang da? Er ikke dette et prakteksempel på at noe går fra totalt kaos til årstider, dager, netter, minutter, timer, døgn, orden? En eksplosjon, kaos, blir tilfeldigvis til en planet med orden? Hvordan forklarer vitenskapen dette?
Jo, det bare skjedde.
Dersom det er liv på jorden, burde det ikke være mulig med liv på andre planeter? I følge vitenskapen er det så mange faktorer som skal til for å oppfylle kravene til å være en bærekraftig planet at blant en octillion, 1 fulgt av 27 nuller, er det bare et par hundre planeter som har mulighet til liv. Sjansen for liv noen annen plass i universet er altså helt ufattelig liten.
Astrofysikere vet også at de fire fundamentale kreftene i universet, tyngdekraften, den elektromagnetiske kraften og de svake og sterke atomkreftene, ble dannet mindre enn en million-del av et sekund etter «The Big Bang». Om forholdene mellom disse kreftene hadde vært forskjellig fra hverandre, selv i den minste detalj, hadde hele universet falt sammen. Sjansene for at dette skjedde helt tilfeldig er astronomisk små, helt ufattelig små. Likevel mener folk at det er lettere å tro på at alt dette skjedde helt tilfeldig enn at det var en skapning med høyere intelligens som kunne stå bak designet av universet.
Jeg tror ikke at forskning eller vitenskap kan gi svar på hva som skjer før og etter livet. Et menneskeliv er kort, utrolig kort, om en sammenligner dette med evigheten. Levetiden til menneskeheten er bare en liten brøkdel av hvor lenge jorden har eksistert. Som kristen tror jeg på skapelseshistorien. Jeg er dum, ifølge mange mennesker. Men la oss huske på at Bibelen er en veldig gammel bok, skriftene i Bibelen er enda eldre og disse skriftene var muntlige historier før dette igjen. Altså, deler av historien har garantert forsvunnet over tidenes lange løp. Hva vet vi, flere tusen, flere millioner år i etterkant om detaljene rundt skapelsen? Vi vet ingenting. Vet vi hvordan livet oppstod? Nei, forskere tror de vet hvordan livet utviklet seg, men ikke hvordan det oppstod. Så hvordan oppstod egentlig den første cellen? Den første mikroorganismen? Dersom noen har svaret, vil jeg gjerne høre.
Godt og ondt
Over til dette med samvittigheten, moralen, det onde og det gode. Vi kan alle være enige i at det finnes noe godt og noe ondt. Det mangler ingen bevis på at mennesker kan være gode og det mangler heller ingen bevis på at mennesker kan være helt ubegripelig onde og begå handlinger som er helt uforståelige.
Hva ligger til grunn for at noe er moralsk riktig eller moralsk feil? Samvittigheten? Hvordan har det seg da at andre mennesker gjør ting som min samvittighet aldri hadde tålt? Om du kan si at din samvittighet viser deg det som er moralsk rett, hvordan kan du si at Hitler sin ikke gjorde det? Du kan ikke det.
Hva så med fornuften da, er det fornuften som forteller menneskene hva som er moralsk rett eller galt? For eksempel, det å sette sitt eget liv i fare for å redde noen andre, er det en fornuftig ting å gjøre? Nei, det er ikke særlig fornuftig. Likevel er det moralsk rett å sette livet til for andre mennesker, til og med fremmede. Derfor kan heller ikke fornuften være det som viser oss hva som er riktig eller galt.
Uten lover?
Til slutt vil jeg spørre om moral er en iboende ting i et menneske? Ligger det i menneskets natur, menneskets vaner og tanker å handle moralsk rett? Jeg vet ikke med dere, men min oppfatning er at mennesker ønsker det beste for seg selv, mennesker er egoistiske. Ville du bodd i en verden der menneskers natur og vaner var det styrende systemet? Uten noen form for lover eller rettssystem?
Selve troen er også noe jeg vil påstå at mange har misforstått. Man tror ikke på noe som man vet. Det står også i Bibelen at tro er full overbevisning om ting som ikke sees. Å tro er ikke å vite på et beviselig grunnlag, å tro er en visshet i håpet. Å tro på Gud er derfor ikke å vite objektivt og målbart at han eksisterer, man er overbevist i sitt håp om det. Om i så fall Gud ikke eksisterer, hva taper man? Som kristen får man et godt liv, fylt med glede, kjærlighet og håp. Man taper ingenting, tvert imot vinner man alt! Livet på jorden blir et fantastisk liv og man får fred med alt som skjer. Man slipper å bekymre seg for alt mulig, man trenger til og med ikke bekymre seg for døden.
Så da skal jeg prøve å svare på det siste spørsmålet; kan vitenskapen overta for Gud? Eller, vet du hva, du kan få tenke over det selv. Kan den virkelig det?
Av: Nora Risnes (18), Stord
