«Vi sitter på epost som viser…» I etterkant av Jonathan van der Lindens bedrageri mot den nederlandske stiftelsen HMC har dette blitt en vanlig formulering fra journalister som skriver om BCC og personer som er medlemmer av menigheten. Hva viser egentlig epostene?
Bevis i epost
Som nevnt i gårsdagens blogginnlegg skal jeg i dag avgi vitnemål i straffesaken mot nederlenderen Jonathan van der Linden. Han står tiltalt for grovt bedrageri av omtrent 8 millioner Euro, hvitvasking og omfattende dokumentforfalskning. Hans advokat har fortalt pressen at hans klient har vært stråmann for meg, og at det altså er jeg som er den største skurken her. Bevisene for dette mener han å finne i eposter som stammer fra hans klient. Journalist Joep Dohmen i NRC Handelsblad har i en artikkelserie høsten og vinteren 2016 misbrukt sin maktposisjon til å drive offentlig mobbing av et par tusen BCC-medlemmer i Nederland basert på de samme epostene.
At en advokat som er mer opptatt av egen publisitet og medieoppmerksomhet enn av sin klients sak velger å gripe til slike tiltak kan til nød være forståelig dersom man strekker godviljen til bristepunktet. At det som skal være seriøse undersøkende journalister til de grader har bitt på hans manipulering er langt vanskeligere å forstå. Det ville være svært interessant å se de etiske vurderingene som er gjort i redaksjonen i NRC Handelsblad knyttet til oppslagene avisen har hatt om meg, BCC og menighetsmedlemmenes private virksomhet det siste året.
Sentrale spørsmål
Det er et faktum at Jonathan van der Linden har drevet en svært omfattende dokumentforfalskning. Bare av denne årsaken burde det være åpenbart at all informasjon som har sin opprinnelse fra ham må betraktes nettopp i dette lys. Dette har jeg skrevet såpass mye om at det neppe er nødvendig å gjenta det flere ganger. La oss imidlertid se på noen andre sider ved det å bruke epost som grunnlag for å fortelle en historie. Det finnes nemlig noen spørsmål både advokat John Peters og andre involverte burde stille seg selv.
Hvor er alle de andre epostene? Jeg er av NRC Handelsblad blitt konfrontert med mange eposter som skal vise at jeg har drevet med noe kritikkverdig. Aldri har de lagt fram de mange epostene jeg har sendt som viser det helt motsatte bildet. Er det fordi de ikke har dem? Er de blitt sensurert ut på veien? Eller unnlater de å nevne dem fordi de ikke passer inn i sensasjonsbildet? Ingen av de tre alternativene levner advokat Peters og journalisten særlig troverdighet.
Hvor mange er ekte? Hvis 50% er ekte skjønner alle at det er et problem. Hvis 98% er ekte er det kanskje ikke like enkelt å skjønne at problemet i realiteten er akkurat det samme. La oss tenke litt nærmere på dette. Hvor stor andel av eposten hos en vanlig person handler faktisk om viktige og kritiske saker? Hvis en person forfalsker epost, er det kommunikasjonen om de daglige rutinene og bagatellene han ville forfalske, eller er det de få prosentene som faktisk er kritiske for saken?
Lavterskel
Hvilken kommunikasjonsform representerer epostene? For meg og sannsynligvis mange andre er epost en lavterskelkommunikasjon som heller langt mer mot chattefunksjonene mange bruker på sosiale medier enn mot offisiell informasjonsutveksling. Jeg har Macbooks, Ipads og Iphones og skriver daglig meldinger i et urovekkende høyt tempo. Når jeg diskuterer en sak med kollegaer og kontakter på epost skriver jeg gjerne bare en setning eller to, uten innledning, avslutning eller hilsen. Jeg drøfter saker, muligheter og alternativer i en setting der vi ofte har hatt omfattende kommunikasjon på telefon eller i møter om samme sak. Hvis man har sittet to timer i møte om en sak, fyrer av gårde tre setninger på en rask epost, og neste dag sitter en time i telefonen for å diskutere videre, gir eposten det sanne bildet av saken?
Hvor mange var involvert i saken? Det burde være ganske åpenbart at å plukke utvalgte eposter fra én enkelt person aldri vil gi mer enn et svært snevert bilde av en kompleks sak. Advokat Peters forsøker å framstille det som at alt har handlet om Van der Linden og meg. Realiteten er imidlertid at i de sakene der jeg har vært involvert er det svært mange mennesker som har vært i inngrep. Bare i de internasjonale prosjektene der jeg var involvert, deltok mer enn 40 personer i beslutningsprosessene. En person som Van der Linden kunne gjerne være del av en kommunikasjon på et tidspunkt, men det er langt fra sikkert at han deltok i kommunikasjonen helt fram til saken ble iverksatt, og det er heller ikke sikkert at han var involvert i alle sider ved den. Realiteten som ble iverksatt kunne gjerne være en helt annen enn den som framgår i hans epost. Siden han heller ikke hadde noen sentral rolle vil han uansett bare kjenne en svært begrenset del av bildet. Advokat Peters har ikke gjort det aller minste forsøk på å framstille sannheten ved å kontakte de som faktisk hadde med saken å gjøre. Derimot har han bare plukket ut noen få utvalgte personer som passer inn i det bildet han forsøker å skape.
Beslutningsprosess
Hvem tok beslutningene? Forutsatt at advokat Peters’ har ekte eposter som er sendt fra meg til Van der Linden vil han kunne finne korte meldinger der jeg informerer om at «vi» ønsker at han låner ut en sum fra selskapet BCC Financial til et selskap eller en organisasjon som har en rolle i BCCs internasjonale virksomhet. Denne vil selvfølgelig Peters bruke til å påstå at jeg og Kåre J. Smith var de som tok beslutningene og som styrte Van der Linden. Riktignok har jeg siden oppstarten i 2008 vært fast medlem av en koordineringsgruppe for utbyggingen av Oslofjord Convention Center, men i de fleste tilfeller har jeg ikke være deltaker i selve beslutningsprosessen i de bevilgende styrer. Problemet for Peters er at eposten viser selvfølgelig ikke prosessen bak, og hvem som har vært involvert i den. Den viser heller ikke hva skjer i etterkant, hvilke avtaledokumenter som etableres, hvilke transaksjoner som blir det faktiske resultatet og hvordan disse regnskapsføres. I forbindelse med mitt vitneavhør kontaktet jeg noen av de organisasjonene hvor Van der Linden har vært involvert og spurte om jeg kunne få de reviderte regnskapene. Det fikk jeg utlevert uten problem, men det mest oppsiktsvekkende var at advokat Peter eller andre som arbeider for Van der Linden aldri har spurt om et eneste regnskap. En av de som gav meg kopi av reviderte regnskaper var Ben Oommen, som også har etablert sin egen nettside på benoommen.com.
Er jeg så dum?
Hvor dum tror Peters at jeg er? Jeg har arbeidet som politirevisor, jeg har vært engasjert for Økokrim. Jeg har forberedt og analysert bevis i rettssaker for påtalemakten. Jeg vet en god del om etterforskning, avlytting og digitale spor. Jeg gikk for noen år siden inn som eier på en av verdens sikreste patenterte krypteringsalgoritmer. Jeg kan forsikre Peters og Dohmen om at dersom jeg hadde drevet lyssky virksomhet var formidling av informasjon og beskjeder på vanlig epost det aller siste jeg ville gjort. Det koster en normalt oppegående person en halv times innsats og et minimum av datakunnskap å sette opp en kommunikasjonsløsning som ikke ville kunne spores eller avlyttes av andre enn store statsmakter. Som jeg har nevnt tidligere er epost for meg en lavterskelkommunikasjon der jeg er fullt klar over at en rekke personer reelt sett vil kunne både lese og sende epost fra min konto. I bygget der min epostserver var plassert satt en IT-avdeling som hadde full tilgang til serveren. Nærmeste nabo til serverrommet var for øvrig Jonathan van der Linden, som hadde kontorplass i bygget når han var i Norge.
Advokat Peters og journalist Joep Dohmen mener at eposter fra mailboksen til en bedrageri- og forfalskningssiktet person forteller sannheten. Dette er direkte latterlig. Sannheten finnes i revisorgodkjente regnskaper, transaksjonsbilag, låneavtaler, kontoutskrifter, møtereferater og annen dokumentasjon som viser hva som faktisk har funnet sted.
Følg penga!
Hvis man går litt dypere enn Van der Lindens mailboks og ser på hva som faktisk har funnet sted, hva er da realiteten? En omfattende granskning i organisasjonene der Van der Linden var engasjert viser et entydig bilde. Den viser at Van der Linden har gjennomført bedrageri for omtrent 8 millioner Euro. Den viser at han som del av dette har forfalsket store mengder dokumenter. Den viser at han ikke klarte å gjennomføre bedrageriet i de selskapene som forvaltet innsamlede midler fra BCCs lokalmenigheter. Granskningen viser imidlertid ikke bare dette. Den viser også at Van der Linden har trenert dialog med skattemyndigheter i Nederland for de organisasjoner han hadde oppdrag for. Han har bevisst oppgitt feilinformasjon til disse. Han har også unnlatt å implementere de internkontrollrutinene som var hans hovedansvar.
Dersom man i tillegg velger å følge pengestrømmen til 8 mill Euro som forsvant fra selskapet Van der Linden bedro, finner man at hver eneste Euro går inn på konti tilhørende han selv eller hans «venninne» i blant annet Panama og Dubai. Et gammelt jungelord blant alle som arbeider med å få fram sannheten i forbindelse med økonomisk kriminalitet er: «Følg penga, og du finner sannheten!»