Noen mener seg i økende grad kompetent og bemyndiget til å definere andre som parallellsamfunn.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land i går, mandag 19. desember.)
Det går mot julehelg, med alt det fører med seg av glede, trivsel og stemning. Over hele landet skal den tradisjonsrike kristne høytiden feires, så også i min menighet. Julen er en markering av selve kjernen i det vi tror på, budskapet om verdens og vår frelser.
Noen steder feires ikke denne høytiden. Julen har ingen betydning. Mens store deler av samfunnet steller med presanger, juletre og glitter, lever disse sitt eget liv. Trist, vil kanskje noen av oss som står midt i julegleden tenke. Merkelig, synes kanskje andre.
Ingen rett
Men hvorfor er det egentlig trist, og hvorfor er det merkelig? Er det sikkert at den som sitter med svineribba og gleder seg til pakkene under juletreet er et lykkeligere menneske enn den som akkurat denne kvelden har søkt ut i skogen for å slippe unna julemaset i resten av samfunnet?
For min del er jeg overbevist om at det jeg tror på er riktig. Derimot tror jeg ikke at jeg har noen rett til å stå opp i samfunnet og definere og dømme andres overbevisning og levesett.
Derfor er det en del av den offentlige debatten i år som har forbauset meg: Når en gruppe mennesker velger å innrette livet på en måte som er uvant og uforståelig for mange andre, virker det som at noen i stadig økende grad mener seg kompetent og bemyndiget til å definere dem som parallellsamfunn.
Altså kan det se ut til at noen mener å kunne definere hva som er akseptabel norm for hvordan andre mennesker skal leve og hvilke verdier de skal ha.
Ydmykende
Parallellsamfunn er blitt et ydmykende begrep, et begrep som brukes for å antyde noe som er skadelig. Hvis det handlet om å forholde seg til de lover, regler og forordninger vår nasjon har etablert gjennom flere hundre år, ville dette være forståelig. Det er ingen tvil om at det er skadelig når grupper eller sosiale miljø mener å kunne heve seg over disse.
Deler av årets debatt foregår likevel på et annet plan. Den handler ikke om lover og regler, men om følelser, meninger og verdisyn. Den handler om at noen mener deres eget syn på hva som er viktig i livet skal tillegges større vekt og verdi enn andre syn.
Mangfold
«Make America Great Again!» var slagordet Trump vant den amerikanske valgkampen på. Da er det interessant å spørre hva det er som egentlig gjør en nasjon «great». Hva det er som gjør et samfunn godt å leve i.
Jeg skal på ingen måte gi meg ut for å være noen historiker men jeg tror selv grunnleggende skolelærdom viser at historisk sett er multikulturelle samfunn bedre å leve i enn samfunn der én enkelt gruppe sitter på makten til å definere normen. Når fokus er på å finne løsninger i fellesskap blir det ro og harmoni, men når man forsøker å påtvinge minoriteter en norm utenfra blir det uro.
Det er liten tvil om at Spania var et bedre sted å leve da jøder, muslimer og kristne levde side om side, enn det var da inkvisisjonen begynte og de kristne skulle bestemme hva som var akseptabelt.
Ikke press dem
Norge er et godt land å leve i. Etter min mening har det norske samfunnet så mange gode sider at vi bør kunne klassifisere det som «great». Verden er imidlertid ikke statisk, og det er heller ikke Norge. Skal vi fortsette å være et godt samfunn kan vi ikke definere de som velger å se annerledes på verdispørsmål som parallellsamfunn, og presse dem til å justere seg til majoritetens fasit.
Vi kan ikke hevde at de som er har en mening og oppfatning vi ikke forstår skal innrette seg slik at vi forstår dem. Det har vi simpelthen ikke rett til.
Til helgen vil jeg glede meg over julehøytiden, og jeg skulle ønske så mange som mulig i Norge kunne kjenne den julegleden jeg selv kommer til å oppleve. Til de som feirer vil jeg si: God jul! Og de som ikke feirer vil jeg ønske lykke til med sin parallelle virksomhet.
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
