I dag vil jeg tro de fleste skribenter nærmest slåss om spalteplass til sine dypsindige kommentarer om verden før og etter USA-valget. En redaktør med litt respekt for seg selv kan likevel ikke fylle hele avisen med Donald-analyser. Bak 24 sider med Trump har Dagens Næringsliv funnet plass til en side om en «Smiths Venner-stiftelse» i Nederland.
Artikkelen handler om at den nederlandske stiftelsen Hippo Mundo Charity (HMC) visstnok skal ha fått spørsmål fra skattevesenet i Nederland om utlånsvirksomhet. Skyver man til side den tendensiøse innledningen og enkelte «morsomme» formuleringer er artikkelen egentlig forbausende balansert, kanskje fordi avisen denne gangen har innsett at forfalskede dokumenter er en dårlig basis å bygge på. Denne gangen er mesteparten av spalteplassen i stedet brukt på sitater fra styrelederen i HMC og fra meg.
Enkelte morsomme punkter er det likevel å finne. Eksempelvis tror jeg man minst må være journalist i Dagens Næringsliv for å skjønne hva påstander om inspektører på døren hos min filial i Dubai har med skattesaker i en nederlandsk stiftelse å gjøre. Men noe krydder må vel avisen ha for at maten skal være spiselig.
Selv vet jeg for lite om de fleste av temaene som omtales til å kunne kommentere noe særlig. Så langt jeg kan skjønne redegjør styrelederen i HMC også greit for sakene. Jeg synes imidlertid teksten er interessant av en annen årsak. Den illustrerer nemlig det paradokset den nederlandske stiftelsen og mange andre med dem opplever i disse dager.
Stiftelsen HMC har altså hatt et ønske om å styrke sin skattemessige og økonomiske kompetanse for å sikre at deres virksomhet skjedde i samsvar med lover og regler. Den engasjerte Jonathan van der Linden, som hadde erfaring fra det nederlandske Økokrim og visstnok skulle ha god innsikt i skatterett. Ifølge styrelederens uttalelser til Dagens Næringsliv ble Van der Linden engasjert som styremedlem med spesielt ansvar for å ivareta samsvar med lovverket og kommunikasjon med skattemyndighetene.
De fleste vet hvordan dette endte opp. Han som skulle sørge for at stiftelsens verdier ble forvaltet korrekt stakk i stedet av med brorparten av dem i egen lomme og planla et luksusliv med sine prostituerte. Til avisen forteller styrelederen også at Van der Linden over en lengre periode utnyttet dialogen med skattemyndighetene i forbindelse med planleggingen av bedrageriet. Straks dette ble oppdaget startet stiftelsen et samarbeid med nederlandske myndigheter.
Paradokset for meg og mange andre er den rolleforståelsen Dagens Næringsliv bruker som sitt utgangspunkt i heksejakten på «Smiths Venner». De som har forsøkt å gjøre tingene så riktig som mulig blir skurkene, og enhver opplysning som med litt godvilje kan tolkes i mistenkelig retning blir unyttet til fulle. Grunnlaget for det hele stammer fra en som er siktet for bedrageri, hvitvasking og store mengder dokumentforfalskning. Hans opplysninger og egenproduserte informasjon benyttes til å mistenkeliggjøre og henge ut det fellesskapet han bedro, akkurat i tråd med det han og hans advokat ønsker. Sympatien med det fellesskapet som er bedratt er ikke bare fraværende, den er erstattet med det som ganske enkelt må kalles trakassering.
Dagens artikkel er som sagt noe mer balansert. Jeg skulle ønske Dagens Næringsliv også kunne begynne å skjønne hvem som er skurk og hvem som er offer i disse sakene. Da ville artiklene ikke bare bli langt mer korrekte, men også adskillig mer spennende å lese.
