Fiske er spennende! Lure seg forsiktig bort til vannkanten og plante flua vakkert akkurat foran nesa på den sky ørreten som lurer bak steinen. Kjenne på den brutale styrken i det plutselige utraset når fristelsen til å bite blir for stor. For fiskeren er det lite som er mer tilfredsstillende.
Nå er det mange tilnærminger til fiske. Den noble fluefiskeren lærer sitt vann eller sin elv å kjenne. De riktige fluene presenteres med stor presisjon foran de største ørretene. Du finner ikke mennesker som er mer målrettet og fokusert enn en lidenskapelig fluefisker.
Noen har en litt annen filosofi. Vil ikke fisken bite så skal den på land med andre midler. Når disse drar til sine utvalgte vann er det garnet og dynamittgubbene som fyller sekken. Stor fisk, liten fisk, ørret, abbor og gjedde, det ender alt opp med buken i været og vidåpne gjeller. Er fiskeren heldig kommer det et par matfisk med i draget. Resten blir liggende på land og råtne.
Dagens Næringsliv har i lang tid vært på fisketur i ulike vann. Det er mulig at deres utgangspunkt var den målrettede fluefiskeren, men filosofien synes nok etter hvert å være hentet mer og mer fra garnfiskeren med dynamittgubbene.
For litt over ett år siden begynte jeg å få henvendelser fra ulike mennesker i min bekjentskapskrets, som noe forbauset konstaterte at journalist Anne Flæte i Dagens Næringsliv hadde begynt å vise interesse for dem. Hun hadde ringt dem opp eller sendt dem melding med spørsmål som de oppfattet som en svært utidig invadering av deres privatliv. Det kunne være spørsmål om de hadde brutt med BCC eller om de fortsatt var medlemmer. Det kunne være spørsmål om hvorfor de hadde solgt huset sitt. Eller det kunne være spørsmål om de hadde noe kjennskap til meg og mine forretninger. I månedene som fulgte opplevde en god del av mine forretningsforbindelser det samme. Dagens Næringsliv spurte og grov om alle mulige og umulige selskaper og transaksjoner. Som regel med utgangspunkt i spørsmål som ikke akkurat kunne oppfattes å være nøytrale.
I går fikk jeg en ny henvendelse fra et opprørt BCC-medlem som hadde blitt oppringt av Flæte. Journalisten hadde blant annet gitt personlige karakteristikker av denne personen, som ble opplevd som svært ubehagelig. Videre spurte hun om personen visste noe om selskaper som jeg og Kåre J. Smith er eller har vært involvert i. Dette var ikke en forretningsdrivende. Det var ikke en person som har hatt noen som helst kjennskap til min virksomhet. Det var et helt ordinært BCC-medlem som jeg ikke kjenner personlig og som jeg aldri har hatt noen forretninger med.
Flæte har i sine telefonsamtaler opplyst hun har snakket med flere BCC-medlemmer om saker, men at de fleste ikke vil eller våger å uttale seg. Dette uttrykker hun stor forståelse for, angivelig med den underforståtte betydning at det kan være farlig å uttale seg. At motviljen mot å bite på avisens agn kan handle om det faktum at man ikke ønsker å ende opp ferdig filetert og godt krydret på deres neste grillparty er visst ikke like lett å forstå. At en utidig innblanding i privatlivets fred og høyst personlige forhold ikke er noen ideell innfallsport til et samarbeid synes heller ikke å være en nærliggende tanke. Avisen finner det tydeligvis mistenkelig at majoriteten av BCC-medlemmer faktisk er så ryddige at de ikke uttaler seg om noe de ikke vet noe om. Det er vel i bunn og grunn ikke forbausende at de klarer å snu også dette til noe negativt.
Jeg for min del har ingen problemer med å redegjøre i detalj for min befatning med det selskapet avisen er interessert i denne gangen. I motsetning til Dagens Næringsliv trenger jeg ikke basere meg på materiale fra tvilsomme telefonsamtaler. Jeg kan heller bruke materiale fra revisorgodkjente regnskaper, kontrakter og bekreftelser fra mennesker som faktisk har hatt noe med saken å gjøre. Kanskje legger jeg det til og med ut her på bloggen en dag. Egentlig går det litt mot mine prinsipper, for det er avisens ansvar å undersøke og finne ut av de faktiske forholdene før de presenterer sin sak. Det er deres ansvar å skape objektivitet og balanse i sin framstilling. Dessverre skaper dette ikke sensasjoner, det er ikke underholdende å lese og løfter selvfølgelig heller ikke lesertallene. Fluefiske er spennende for fiskeren, men ikke for det brede publikum. En skikkelig dynamittgubbe i et lite fiskevann er derimot noe de fleste har moro av å oppleve. Om det faktisk finnes fisk i vannet har da også mindre betydning. Det er jo eksplosjonen som er morsom, ikke fangsten.
