Hos mange trossamfunn har sang og musikk en sentral plass både i den oppbyggelige virksomheten og i andre sammenhenger. I BCC har musikken hatt en viktig rolle siden tidlig i Johan Oscar Smiths dager. Dagens sang- og musikkliv bygger på en lang og tradisjonsrik kulturarv i menigheten.
Gave
– Evnen til å nyte musikk er en gave mennesket har fått framfor alle andre skapninger, sier Torleif Bratlie og smiler lunt bak de runde brillene. – Noen har fått større sans enn andre, men de aller fleste nyter musikk i en eller annen form. Den følger oss gjennom hele livet, fra vuggesang til gravferdssalme. I de fleste store livshendelsene er musikk en viktig del av rammen. Hva er vel et bryllup eller en åremålsfeiring uten sang og musikk?
Temaet for samtalen er musikk i BCC. De siste 15 årene er dette et av områdene der det har vært stor utvikling, både i fag og form. Få kjenner denne utviklingen så godt som Torleif, som har levd og åndet for dette helt fra han var barn.
Sangbok med hundreårig historie
Menighetens grunnlegger, Johan Oscar Smith, så sang og musikk som en viktig og verdifull del av menighetslivet. Allerede i 1914 gav han ut den første sangboken som inneholdt 56 nyskrevne sanger. I en tid da kristen musikk var preget av konservative salmemelodier hadde Smith også sans for de mer moderne musikkformene. En del av melodiene som ble benyttet var hentet fra slagere og sjømannsviser, til betydelig forferdelse for en del av forsamlingen. – Smith hadde nok hørt mange av melodiene når han var til sjøs. Slår du opp på enkelte av de originale tekstene til en del av disse kan du få litt bakoversveis, sier Torleif. – Men Smith brukte det han hadde tilgjengelig på den tiden og betraktet melodiene som emballasje, et godt virkemiddel. Når så melodiene fenget, var det med på å framheve det gode og oppbyggelige innholdet.
Smith var også opptatt av å få brukt nye melodier og sanger som medlemmene selv hadde laget. Det var stor produksjon av nye melodier i mellomkrigstiden. Fikk han inn en ny god melodi var den gjerne å finne i neste utgave av sangboka. Slik fikk sangboka etter hvert et omfattende innhold der ikke bare tekstene men også mange av melodiene var skrevet av menighetens medlemmer.
Selv spilte Smith gitar, var glad i klassisk, og hadde sans for det vakre i musikken. I hans samtid var det flere høyt utdannede musikere å finne i menigheten. Det fortelles at han av og til kunne stanse møtene og be noen av disse musikerne om å framføre et klassisk musikkstykke, hvorpå møtet så fortsatte. På 1930-tallet var det flere som kom til menighetens møter utelukkende for å høre pianisten Rudolf Schwaiger spille. I Smiths hjem fortelles det at man også kunne høre datidens jazzmusikk spilt av hans barn. Dette var noe som vakte en viss oppsikt blant en del. Slik musikk ble gjerne regnet som synd i mange kretser på den tiden.
Musikkfester
– Dessverre forsvant nok en del av denne friheten og utfoldelsen i løpet av perioden etter Smiths død, sier Torleif. – Men det var likevel noen personer som fortsatte å brenne for sang- og musikklivet og det som dette tilførte menighetslivet. En av disse ildsjelene var David Myhre fra Oslo. Han hadde sans for rytme, var systematisk anlagt og hadde øye for detaljer. I sitt musikkengasjement nedla han et stort arbeid med noter og videre bearbeiding av sangboka. Han tok også initiativ til en rekke musikkfester der mange deltok med de evnene de hadde. Det ble et slags kulturliv rundt ham.
Rundt årtusenskiftet startet en revitalisering av musikklivet i menigheten. Sammen med Sigurd Johan Bratlie, som leder Skjulte Skatters Forlag, var Torleif en av hoveddrivkreftene i dette arbeidet. Han tok initiativ til å samle en mengde sanger og melodier som ikke var utgitt tidligere, og arrangerte blant annet sangkonkurranser der det hvert år ble produsert 100 – 120 nye sanger. – Langt fra alle av disse var av en slik kvalitet at de overlevde, men en god del har vært levedyktige og benyttes flittig i menighetens virksomhet i dag, sier Torleif. – Da vi gav ut siste versjon av familiesangboka «Mandelblomsten» i 2004 inneholdt den totalt 457 sanger, hvorav omtrent 300 var helt nye åndsverk, altså tekster og melodier. Boka ble oversatt til syv språk. Deretter tok vi tak i hovedsangboka «Herrens Veier». Vi samlet og oversatte sanger som var skrevet på ulike språk, slik at vi totalt sett fikk et svært mangfoldig utvalg som var samkjørt mellom de 20 språkene denne nå er oversatt til.
Godt samkjørte
I forbindelse med dette svært omfattende arbeidet ble også notebøkene revidert, en rekke nye melodier ble laget, og arrangementene gjennomgått. I dag framstår menighetens to sangbøker, «Herrens Veier» og «Mandelblomsten» som svært gjennomarbeidet og komplette med tilhørende noteverk.
– Jeg er glad for at vi gjorde en så grundig jobb med dette, sier Torleif. – Da vi var ferdig med prosjektet var vi blitt godt samkjørte og hadde gjennom arbeidet fått en sans for hvordan menighetens trosgrunnlag også burde danne grunnlaget for øvrig sang og musikk på våre samlinger.
Både Torleif og flere andre hadde også sett et annet stort behov. BCCs samlinger består nemlig ikke bare av oppbyggelige møter. Det arrangeres en rekke fester og andre samlinger, der det ofte er stor etterspørsel etter musikk. Straks arbeidet med sangbøkene og noteverkene var ferdigstilt var det klart for et nytt stort prosjekt: Helge Ankers Musikkinstitutt.
