Mediebransjen har havnet i motbakke. Leserne forsvinner og det samme gjør annonseinntektene. Fra publikums side er tilliten til mediene rekordlav. Forbausende nok synes holdningen blant mange i bransjen å være at skylden ligger alle andre steder enn hos dem selv.
Liten tillit
Det går nesten ikke en uke uten at vi kan lese om en avis eller mediekanal som må nedbemanne eller som rapporterer om dårlige resultater. Problemene er heller ikke begrenset til de tradisjonelle papiravisene. De nettbaserte satsningene som mediehusene har etablert klarer sjelden å rette opp de sviktende lesertallene slik at det monner.
I forbindelse med den berømmelige Facebook-debatten tidligere i høst skrev sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen: …Stadig flere lever i «bobler» der de kun får informasjonen de vil ha og kun snakker med likesinnede. Det undergraver den felles plattformen alle samfunn trenger. For alle er det viktig å ha tilgang på kvalitetssikrede fakta, på nyheter og på andres meninger… Det er ikke vanskelig å være enig med Hansen i dette. Men hvem har skylden for at det er blitt slik, og hvem kan gjøre noe med saken?
I 2014 viste en undersøkelse fra analysebyrået YouGov på oppdrag fra Dinamo PR at bare 35 % av befolkningen har tillit til at mediene handler til samfunnets beste. Høsten samme år viste resultatene fra et ytringsfrihetsprosjekt finansiert av stiftelsen Fritt Ord at 30 prosent av befolkningen har «liten eller ingen tillit til hvordan mediene setter søkelys på sin egen samfunnsrolle». Hele 40 prosent har ingen tillit til at «mediene er frie og uavhengige av eiere eller annonsører». Én av tre mangler tillit til at mediene belyser sakene fra flere sider. Pressens selvutnevnte vaktbikkje, SKUP, må oppfordre til gaver og dugnad i etterkant av et antatt underslag i egen ledelse, og samme organ måtte i fjor se styrets nestleder takke for seg som resultat av den såkalte plagiatsaken i Dagens Næringsliv. – Tilliten til medier og journalister er deprimerende lav, sa medieforsker og førsteamanuensis Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo da resultatene fra ytringsfrihetsprosjektet ble presentert.
Ekkokamre?
Mediene selv uttrykker bekymring for at flere og flere søker til såkalte ekkokamre, der man finner støtte for egne holdninger og meninger, og der kritisk informasjon ikke slipper fram. Det anses problematisk at sosiale medier tar over mer og mer av pressens rolle som nyhetsformidler og debattplattform. Ytringsfriheten står i fare, blir det hevdet. Samtidig må den ene nettavisen etter den andre stenge kommentarfeltene i resignasjon over at de som kan ha noe konstruktivt å bidra med trekker seg tilbake etter å ha druknet i flommen av trolling, usaklighet og lettvinte argumenter.
Pressen er vant til å observere og rapportere, og det mangler ikke på gode beskrivelser og iakttagelser av situasjonen. Det forbausende er at selvkritikken og -innsikten synes å være omtrent fraværende. Skylden legges som regel på teknologi og sosiale medier, på det økte kommersialiserte fokuset i mediebransjen, og ikke minst på leserne selv. Tanken på at det produktet bransjen leverer ikke lenger holder den kvaliteten leserne ønsker er så godt som fraværende.
Aldri har det vært snakket i så store ord om gravejournalistikk, dybdeforståelse og kvalitetsinnhold som i dag. Og aldri har altså tilliten til pressen vært på lavere nivå. Skyldes det at leserne ikke vet å sette pris på god journalistikk, eller kan det skyldes at god journalistikk ikke er det samme i dag som det var for tyve år siden, før søkemotorer og sosiale medier var blitt en del av publikums hverdag? Når Donald Trumps twittermeldinger viser seg å ha større makt til å sette agendaen enn aviser og TV-kanaler, er det da Twitter som har skylden?
Opplyse og balansere
Mitt inntrykk er at for en del medier er definisjonen på god journalistikk å grave fram negativ informasjon, ignorere alt som kan balansere bildet, og deretter presentere saken på en mest mulig oppsiktsvekkende måte. Ønsket om å opplyse og balansere blir som regel overskygget av behovet for å ha noe sensasjonelt å skrive om. Muligens er det dette publikum vil ha, men det ser ikke akkurat ut til at lesertallenes tørre tale peker i den retningen. For meg er det påfallende at etterspørselen etter dybdejournalistikk i alternative medier er sterkt økende. Innenfor temaer som eksempelvis økonomi og politikk har blogger og temabaserte nettsteder fått større troverdighet og følges med større interesse enn tradisjonelle medier. For min del finner jeg ofte grundigere analyser og bedre reflekterte framstillinger på nettsteder som Project Syndicate enn det jeg gjør i avisene.
Ny teknologi har endret den grunnleggende strukturen og tenkemåten innenfor mange bransjer. Avis- og mediebransjen blir neppe noe unntak i så måte. Ifølge sjefredaktør Hansen trenger samfunnet kvalitetssikrede fakta, nyheter og andres meninger. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men om ikke mediene begynner å rette blikket mer innover mot seg selv er jeg redd han en dag vil våkne til en verden der det er helt andre aktører som leverer akkurat dette til samfunnet.
