I dette andre innlegget fra min samtale med professor Tielman Slabbert går vi nærmere inn på hvordan fattigdom oppleves i Sør-Afrika. Opplevelsen av fattigdom kan nemlig variere mye, og er i en del tilfeller også knyttet til tankesett og holdninger.
Første innlegget i serien finner du her: En hvit manns tanker om det sorte kontinent
Formet av ungdomstiden
– Før vi snakker mer om fattigdom er jeg litt nysgjerrig på hva som egentlig fikk deg, en hvit sørafrikaner, til å ha sympati med ANC og Mandela helt fra din ungdom?
– I boken The World that Made Mandela kommer det fram at miljøet og omgivelsene han vokste opp i formet tankene og holdningene hans for resten av livet. Slik var det også med meg, og slik er det sannsynligvis for mange av oss. For min del vokste jeg opp på en gård under Apartheidtiden. Min far hadde vært artillerisoldat og operert kanoner under andre verdenskrig, og deltok på de alliertes side i kamper i Egypt og Italia. Da han kom tilbake etter krigen åpnet myndighetene for at hjemvendte soldater kunne få lån til å kjøpe jord i provinsen Northern Cape. Min far måtte rydde området helt fra bunnen av og startet i praksis fra null. Mye hardt arbeid og kapital måtte settes inn over flere år før gården begynte å kaste så mye av seg at han kunne leve av den. Mange soldater som startet med dette gav etter hvert opp og forlot gårdene sine. Men min mor skaffet seg arbeid for å brødfø familien imens min far arbeidet lange dager ute på jorda. Jeg ble derfor overlatt til en sort barnepike som jeg ble veldig glad i. På gården var det også sorte arbeidere som jeg opplevde veldig mye godhet og omtanke fra.
– Men var det ikke uansett klasseskille der på gården, som nødvendigvis også måtte prege deg?
– Nei egentlig ikke. Som barn arbeidet vi side om side med de sorte på gården, både familier som bodde der og sesongarbeidere. Det kom for eksempel arbeidslag fra Lesotho når bomullen skulle høstes. Lokale arbeidslag ble hentet inn når det var tid for å plukke druer eller høste peanøtter, mais og annet. Så lenge det var arbeidstid behandlet mine foreldre oss barna akkurat på samme måte som de sorte arbeiderne. Det var god stemning på gården, spesielt sent på ettermiddagen når bomullen skulle veies. Som unge gutter konkurrerte vi både hvite og sorte om hvem som kunne tråkke mest bomull inn i sekkene slik at de veide mest. Vi hadde det veldig gøy sammen midt i det harde arbeidet, og tenkte ikke på forskjellene i hudfarge.
– Det kan høres ut som at dine foreldre kanskje hørte til unntakene?
– Jeg vil ikke si at de var alene om å ha disse holdningene. Senere i ungdommen opplevde jeg andre bønder som på samme måte som min far respekterte sine arbeidere og behandlet dem på likeverdig måte. Men jeg opplevde også de som ikke brydde seg om dem i det hele tatt, som diskriminerte og behandlet de sorte veldig dårlig. De holdningene mine foreldre hadde lagt ned i meg, og det jeg selv hadde opplevd fra de sorte hjemme på gården, gjorde at det var veldig vondt for meg å se når de sorte ble behandlet slik.
Favoriserte eliten
– Tenkte du noe over hvorfor det egentlig var slik?
– Dette var en del av hele samfunnet på den tiden, og vi tenkte ikke så mye over hvordan det var blitt slik. Men da jeg etter hvert begynte å gjøre forskningsarbeid som del av min mastergrad begynte jeg å se mer og mer hvordan Apartheidsystemet favoriserte den hvite eliten, og det provoserte meg. Jeg var tydelig på mine meninger, og av den grunn var det bare på hengende håret at ikke min masteroppgave ble underkjent. De opplevelsene jeg hadde på den tiden gjorde at jeg ble svært negativ til Apartheidsystemet og den formen for kapitalisme som det representerte.
– Men etter at Apartheidregimet falt opplevde jeg også den andre siden, nemlig hvordan den sosialistiske tankegangen kan ta bort initiativet og drivkraften til å bygge opp noe. Jeg så hvordan mange bare begynte å kreve, uten å tenke over at ingenting kommer av seg selv. Hardt arbeid er nødvendig for å lykkes, slik er det med det aller meste. Da mine foreldre lærte oss barna å arbeide, og selv gikk foran som gode eksempler i å stå på, la de ned en forståelse i oss av hva som skulle til for å lykkes med å skape noe og etablere noe levedyktig. Det er kanskje derfor jeg ikke er noen typisk kapitalist som du sa tidligere, men jeg er heller ikke noen typisk sosialist!
Stor forbedring
– Du sier at situasjonen i ditt hjemland, Sør-Afrika, har blitt bedre de siste 20 årene. Hva er det konkret som har blitt bedre?
– Avskaffelsen av apartheid var i seg selv en enorm forbedring i grunnleggende menneskerettigheter. Men ser vi på det mer konkrete vil jeg si at det først og fremst er de sosiale systemene som er blitt bedre. Alle har rett på tak over hodet, det er et visst sikkerhetsnett for alle når det gjelder grunnleggende helsetjenester, rettssikkerheten er blitt bedre og så videre.
– Men dere er ikke kommet på tilsvarende nivå som det vi har i Europa?
– Nei, det er definitivt langt igjen dit. Europeere som besøker turistområder og storbyer kan kanskje få inntrykk av at Sør-Afrika er et moderne industrialisert land. Men kommer man inn i de fattige områdene blir det gjerne en sjokkopplevelse for dem! Så vi snakker absolutt ikke om europeisk nivå.
– Dette må vi likevel se i forhold til hvordan det faktisk var tidligere i landet som helhet. For eksempel finnes det nok adskillige tilfeller av at bydeler som var «hvite» under Apartheid har opplevd negativ utvikling etter 1994. Det er mange behov som skal dekkes, og nå går penger til vedlikehold og utvikling ikke bare for noen få privilegerte bydeler, men de fordeles ut over langt større områder. Som jeg nevnte tidligere vil en del hvite derfor si at standarden har gått tilbake. Men for de som kommer fra det vi kaller townships, altså områdene der de sorte bodde og mange fremdeles bor, eller fra andre områder der det var forholdsvis dårlig stelt, er det ingen tvil om at det har vært en betydelig modernisering og framgang.
Ulike ståsted
– Vi kan kanskje si at det har vært framgang for folk flest, men tilbakegang for noen nå?
– Framgang har jo også mye å gjøre med hvilket ståsted man har. For de 10 – 15 % av befolkningen som var privilegerte under Apartheid kan det oppleves som tilbakegang hvis de ikke evner å se utviklingen i større perspektiv. For de 85 – 90 % som var fattige og undertrykket har de siste 20 årene stort sett utelukkende brakt framgang og positiv utvikling.
– Hvis jeg beveger meg litt bort fra det rent faglige og forskningsbaserte er det også noen andre observasjoner jeg har gjort i årenes løp som jeg synes er interessante. Det er enighet om at å få dekket sine grunnleggende behov er viktig for alle mennesker, altså slippe å sulte, ha tak over hodet, slippe å frykte for egen sikkerhet og så videre. Men ut over dette er det min erfaring at fattigdom kan være et veldig relativt begrep, og at velstandsøkning i rent materiell forstand ikke nødvendig endrer folks livskvalitet. På det rent menneskelige plan er ikke framgang alltid knyttet til økonomiske og materielle parametere.
– Hva annet mener du da at livskvalitet og framgang er knyttet til?
– I vår forskning på fattigdom har vi funnet at en del av de som per definisjon lever under fattigdomsgrensen i såkalte shanty towns ikke ser på seg selv som fattige. På den andre siden er det mennesker som er kommet godt på riktig side av grensen, som fortsatt ser på seg selv som fattige. Synet på egen situasjon varierer altså, og fattige kan definitivt også ha høy livskvalitet. Jeg besøkte en gang en familie i et slumstrøk hvor avløpsvannet rant rett forbi rønna de bodde i og det var temmelig dårlig stelt. Men der inne sammen med familien opplevde jeg en trivsel som var helt utrolig. Ved et slikt tilfelle fortalte et av barna meg at de hadde aldri sett foreldrene krangle, og at trivselen i familien og kjærligheten fra foreldrene var langt viktigere enn materielle goder. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg. Det førte til at jeg ble overbevist om at livskvalitet og et lykkelig liv er knyttet til noe som er langt viktigere enn materielle goder!
– Som kontrast til dette har jeg opplevd at mange som har overflod av materielle goder bruker livet på å krangle og være misfornøyde. Egentlig er disse i virkeligheten fattige, og de første jeg nevnte er i realiteten rike. Nå beveger vi oss som sagt bort fra de rene faglige definisjonene, og det jeg beskriver her må jo ikke tolkes som om alle som lever i slumstrøkene er lykkelige og har høy livskvalitet. Det er absolutt ikke tilfelle. Mitt poeng er at fattigdom og rikdom i en bredere definisjon handler om langt mer enn det materielle og økonomiske. I dette perspektivet er det mange i Vesten og Europa som egentlig er fattige.
Nettverk både rikdom og hindring
– Men jeg oppfatter deg slik at du mener det er mulig å ha god livskvalitet også i fattige områder?
– Ja, gjennom mitt arbeid er jeg blitt godt kjent i en del fattige områder syd for Johannesburg, i det som kalles Vaal-området. Det er klart at det er svært dårlige materielle kår der. Men midt i dette kan man også oppleve samhold og vennskap. Det finnes mange steder en holdning som går på at man deler godene, man sørger for hverandres sikkerhet. Får man et problem er det den mest naturlige ting i verden at naboen engasjerer seg og hjelper. Mange har rett og slett sterke sosiale nettverk, og jeg vil si at disse nettverkene også er en rikdom. Og de har en trivsel og et eget samfunn der i nettverket.
– Det sosiale nettverket betyr med andre ord mye for menneskenes oppfatning av livskvalitet og lykke?
– Ja, men som med mye annet i verden har dette også en skyggeside. På den ene siden kan det sosiale fellesskapet og nettverket skape trygghet og tilhørighet. Det kan på den annen side også drepe initiativ, og bli en sovepute for mennesker som ikke vil arbeide. Dette kan faktisk hindre den positive utviklingen. Skal man for eksempel lykkes med å arbeide seg opp som forretningsmann er det ikke så lett å være en del av et nettverk med mange «gratispassasjerer» som krever at man deler sin velstand, gjerne uten at de selv gidder å jobbe. Jeg har hittil ikke sett at det finnes noen enkle løsninger på disse problemstillingene.
Kravmentalitet stanser utvikling
– Du har gjentatte ganger nå pekt på synet på egen situasjon som viktig for menneskers tankesett og evne til å ta initiativ. Hvordan påvirkes dette av de som kommer utenfra?
– Akkurat på dette punktet er det en del av de som besøker Afrika som er alt for overfladiske, og som kan gjøre befolkningen en skikkelig bjørnetjeneste. De ser på disse fattige områdene og bydelene, blir sjokkerte, og fatter ikke at noen kan være lykkelige der. Så begynner de å synes synd på dem og fortelle dem hvor dårlig de har det. Resultatet blir at de som bor der også begynner å tenke i disse banene. Dette har jeg opplevd mange ganger. En gang besøkte jeg en del mennesker i Kenya som egentlig hadde det veldig godt etter afrikansk målestokk. Men de var stadig blitt fortalt av europeere at det var så synd på dem fordi de var så fattige. Dermed var hele tankesettet deres begynt å bli ødelagt. I løpet av den tiden jeg var der klaget de stort sett kontinuerlig over sin egen situasjon, men hadde ingen tanker om hvordan de kunne arbeide for å bedre sine vilkår. Begynner man å synes synd på seg selv, gruble på sin fattigdom og tro at alle andre har det langt bedre enn seg selv, da mister man initiativet. Man kommer inn i en kravmentalitet der man tror at man har det dårlig på grunn av andre, og at det er andres oppgave å hjelpe en selv. I det øyeblikket disse holdningene kommer inn stanser velstandsutviklingen, uansett om vi snakker om rike eller fattige land. Det blir en fattigdomsfelle.
– Fattigdomsfelle?
– Ja, dette har jeg sett gang på gang – man kommer inn i et tankesett der man bare krever mer og mer lønn, bedre og bedre vilkår, men uten å ville yte mer. I stedet legger man skylden for sin situasjon på arbeidsgiveren, myndighetene osv. Man forblir ulykkelig, og mister initiativ. Selv om man etter hvert kan få noe bedre materiell velstand er det ingen reell forbedring i livskvalitet. Når kravmentaliteten øker og blir sterkere, blir pågangsmotet og den innsatsviljen som danner grunnlaget for å komme ut av fattigdommen fort borte. Det er dette jeg kaller fattigdomsfellen.
Professor Slabbert har altså ingen enkle løsninger på hvordan fattige i Afrika skal forbedre sin situasjon. Noen viktige erfaringer har han likevel gjort. I neste del av samtalen snakker vi mer om betydningen av arbeidsmoral, holdninger og kultur.
Andre innlegg i serien:
