Afrika. Ordet vekker tanker og fantasier hos de fleste. Naturressurser, safari og eksotiske stammefolk. Fattigdom, korrupsjon og u-hjelp. Det mangler sjelden på følelser og meninger når temaet er «Det sorte kontinent». Professor Tielman Slabbert er en av de som kan uttale seg med en viss tyngde.
Fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst
I en god del år har jeg hatt privilegiet av å kunne regne professor Slabbert som en av mine venner. Jeg har besøkt ham i Sør-Afrika, og har i årenes løp hatt en god del interessante diskusjoner om temaer som fattigdom, u-hjelp, velstandsutvikling og misjon. Etter at jeg startet denne bloggen har jeg lenge tenkt at det kunne være interessant også for en del av mine lesere å få litt innblikk i hans tanker. Under BCCs sommerstevne i juli satte vi oss derfor ned på Oslofjord Convention Center for en nærmere samtale. Samtalen resulterte i en serie blogginnlegg, hvorav dette altså er det første.
– Du er hvit, født og oppvokst i Sør-Afrika, og har fulgt med på utviklingen i landet både i Apartheid-tiden og etter at ANC tok over. Du har ganske klare meninger både om u-hjelp, om europeiske og afrikanske holdninger, om fattigdomsbekjempelse og mye annet. Men hva er egentlig din bakgrunn og kompetanse?
– Som ung begynte jeg først å studere by- og regionalplanlegging. Det var et studium som inneholdt elementer både fra ingeniørfag, arkitektur og økonomi. Under studiet ble jeg spesielt interessert i det som hadde med økonomisk utvikling å gjøre, og studerte dette videre ved forskjellige universiteter. Etter hvert tok jeg også en doktorgrad der jeg analyserte fattigdom blant sorte husholdinger i et metropolområde, The Vaal. Senere tok jeg ytterligere en doktorgrad hvor jeg analyserte den økonomiske bærekraften i Emfuleni-området, spesielt med fokus på evnen til å redusere arbeidsledighet og fattigdom. Innenfor disse fagområdene jobbet jeg i mange år som professor og forsker ved «The Vaal Campus» på North-West University (NWU), syd for Johannesburg.
Prosjekter i Norge
– Gjennom denne jobben var du også en del i Norge?
– Ja, vi hadde samarbeidsprosjekter med et forskningsprogram som kalles CROP, en forkortelse for Comparative Research Programme on Poverty. Programmet holder til i Bergen, og springer ut fra universitetet der. I en god del år reiste jeg derfor ganske ofte til Norge. I dette samarbeidet og de ulike forskningsprosjektene arbeidet jeg spesielt med konsekvensanalyser og hvordan restrukturering av industri virker inn på lokalsamfunn – med fokus på arbeidsledighet og fattigdom. I den forbindelse har jeg også hatt en del samarbeid med høyskolen i Molde, innenfor faget «Economic Impact Assessment».
– Men du tok etter hvert skrittet over fra forskning til næringsliv?
– Det er vel kanskje riktig å si det. Men i likhet med mange av de som har sin bakgrunn i akademiske kretser har jeg beholdt en fot i den leiren. Jeg er det som kalles «Extraordinary Professor» ved NWU, og jeg samarbeider fremdeles om forskningprosjekter med mine kolleger innimellom. Fortsatt er jeg også ganske engasjert i ulike utviklingsprosjekter i flere afrikanske land. Men det er som eiendomsutvikler jeg har livnært meg de siste årene, og det er dette som er min daglige jobb for tiden.
Ingen typisk kapitalist
– At du i dag er eiendomsutvikler er litt morsomt, for du var ikke noen typisk kapitalist i din ungdom?
– Egentlig tror jeg ikke at jeg er noen typisk kapitalist i dag heller. Men det er riktig som du sier, i min ungdom var jeg tiltrukket av kommunismen, som i likhet med ANC den gang var helt forbudt i Sør-Afrika. Jeg var svært skuffet over den formen for kapitalisme jeg opplevde, en kapitalisme som undertrykket mennesker og gjorde dem til moderne slaver ved at den bare gav fordeler for en liten hvite elite. Ikke at jeg nødvendig var begeistret for Marx og Engels og det de stod for – men jeg tenkte den gang at kommunisme var det eneste alternativet til en sterk og egoistisk kapitalisme. De alternative liberale partiene i Sør Afrika den gang var ikke noe ordentlig alternativ i det hele tatt. Jeg var også en overbevist sympatisør av ANC, og spesielt da Nelson Mandela og det han stod for. Denne sympatien, spesielt med grunnleggerne i ANC, har jeg beholdt fram til i dag. De har blitt en stor politisk aktør, og som hos de fleste store partier finnes det saktens elementer i deres politikk og mennesker i deres kretser som jeg ikke har sans for. Men det kan ikke være tvil om at ANC har brakt Sør-Afrika mange gode skritt framover på veien ut av urettferdighet og fattigdom.
– Ja, dette er jo en stor del av ditt fagområde, altså å måle og forske på utviklingen i fattige områder og samfunn. Vi som har bakgrunn fra helt andre kår har kanskje behov for å ha noen referanserammer her. Når du snakker om fattigdom, hva betyr det egentlig?
– Innenfor forskningen bruker vi vanligvis to definisjoner. Den ene er det vi kaller «absolutt fattigdom». De som defineres inn under dette er så fattige at de over lengre perioder ikke klarer å få dekket inn ett eller flere basisbehov, som for eksempel tilstrekkelig mat, drikke eller tak over hodet. De lever på et eksistensminimum. Sagt med enkle ord handler livet for dem rett og slett om å overleve. Denne definisjonen er universell. Så har vi det andre fattigdomsbegrepet, nemlig «relativ fattigdom». Her er det mange definisjoner, som ofte handler om hvor langt man er fra den gjennomsnittlige levestandarden i landet. I et land der levestandarden er høy kan en person godt få dekket inn langt mer enn sine basisbehov, men likevel havne inn under fattigdomsdefinisjonen. Når jeg snakker om fattigdom i Afrika snakker jeg som regel bare om absolutt fattigdom.
Tydelig positiv utvikling
– Og her mener du altså at Sør-Afrika har utviklet seg positivt siden 1994 da ANC tok over styringen?
– Uten tvil. På den politiske opposisjonssiden er det en del i landet som stadig mener at situasjonen er blitt verre, men det er etter min mening langt fra edruelig å hevde noe slikt. At landet har store utfordringer i dag er det ingen tvil om, men når vi ser hva som har skjedd på disse drøyt 20 årene blir det nesten latterlig å påstå at utviklingen ikke har vært positiv. En stor del av befolkningen har fått langt bedre levekår.
– Hva med de hvites kår, jeg hører av og til sagt det er blitt svært vanskelig å være hvit i landet?
– Vi som er hvite burde takke Gud hver dag for det som har skjedd i landet. Vi gjorde en svært dårlig jobb med å styre, og apartheidmodellen har ødelagt så mye at det er nesten vanskelig å fatte. Det er ikke vanskelig å være hvit i Sør-Afrika i dag dersom man er positiv, interessert i å jobbe, og respekterer menneskene rundt seg uavhengig av hudfarge. Den hvite delen av befolkningen sitter på mye kompetanse som landet trenger. Problemet er at i apartheidtiden var de hvite omtrent garantert jobb og inntekt uansett innsats og kompetanse. Man trengte ikke anstrenge seg eller være kreativ, man behøvde ikke vise mye resultater for å heve sin lønn. Siden ANC kom til makten endret dette seg. Riktignok er det innført kvotering som gjør at tidligere diskriminerte mennesker har en bedre sjanse for å få jobb. Men det er fortsatt mange muligheter for en hvit person som er positiv og villig til å jobbe hardt. Det er når man har en negativ innstilling at man blir blind for de mulighetene som ligger rett foran føttene!
Enorm skadeeffekt
– Det er nok få i dag som vil forsvare apartheid, men kanskje er ikke alle like bevisst på hva denne politikken faktisk gjorde med landet. Hva vil du si er den største skaden den brakte Sør-Afrika?
– Selve den rasistiske ideologien er i seg selv foraktelig, men ser vi på skadeeffektene vil jeg si at det aller verste er de store mindreverdighetskompleksene apartheid brakte iblant mange i den sorte delen av befolkningen. De sorte mistet etter hvert troen på at de var i stand til å få til noe – og kanskje enda verre – på sitt eget menneskeverd. Selv Mandela skriver i sin biografi om hvordan han plutselig ble klar over en helt irrasjonell frykt første gang han satt i et fly med sort pilot. Det tar lang tid å bygge opp selvrespekten etter å ha fått indoktrinert at man ikke er verdt noe i tiår etter tiår. Dette har vært en tragedie for landet, og vi sliter fortsatt med det.
– Jeg regner med at du da merker forskjell mellom sorte fra Sør-Afrika og andre afrikanske land når det gjelder dette?
– Ja, uten tvil. Etter at ANC tok styringen hadde Sør-Afrika stort behov for kompetanse. Vi har jo store naturressurser og mange muligheter. Mange hvite med erfaring og kompetanse forlot landet etter 1994, og de sorte under apartheid hadde ikke de samme mulighetene til å få god erfaring og kompetanse på mange områder. Det ble et hull i arbeidsmarkedet som sorte fra andre afrikanske land begynte å fylle. Det kom ingeniører og ledere fra disse landene, som gjorde en svært god jobb. Og selv om de gjerne kommer fra fattige kår, merker man tydelig at de har et helt annet selvbilde og tro på sine egne evner. Lengre nord i Afrika merker jeg det samme. Jeg har reist mye med Kenya Airways, og de er veldig kompetent og godt organisert. Og jeg har vel sjelden sett ett hvitt ansikt der.
Men på tross av at Sør-Afrika fortsatt står overfor mange problemer mener Slabbert altså at landet har hatt en tydelig positiv utvikling. I neste innlegg i serien går vi blant annet inn på opplevelsen av fattigdom, og hva som påvirker denne.
Andre innlegg i serien:
