Professor Huemer er nå kommet til det siste gjesteinnlegget i serien om F. M. Dostojevskijs liv og fotspor. Her forteller han om de siste dagene i dikterens liv, og oppsummerer sine egne tanker knyttet til temaet.
Gjesteinnlegg – prof. Dietrich Huemer
De siste dagene i Dostojevskijs liv
De siste 15 årene av dikterens liv var preget av intensivt arbeid på romanene «Idioten» (1868), «De besatte» (1872), «En forfatters dagbok» (1877) og endelig på sitt siste verk, «Brødrene Karamazov» (1878-80). Den tidligere revolusjonære og opprøreren var blitt en patriotisk monarkist og tilhenger av den ortodokse troen, som i religionen til det russiske folket forventet frelsen, ikke bare for Russland, men for hele menneskeheten.
Den 25. januar 1881, etter en fysisk anstrengende aktivitet, oppsto en styrtblødning i lungene til forfatteren. I begynnelsen var det håp om bedring, men likevel forverret tilstanden seg. Om morgenen den 28. januar skjedde følgende:
Dostojevskij sa til sin kone: «Jeg har ikke sovet de siste tre timer, jeg har holdt ettertanke om alt, og først nå har jeg tydelig forstått at jeg kommer til å dø i dag» Han ba henne om å åpne evangeliet tilfeldig (boken som dekabristkvinnene den gangen i Tobolsk hadde gitt ham under transporten) og å lese for ham, hva hun akkurat slo opp på.
«Men Johannes nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det skje nå! For således sømmer det seg for oss å fullføre all rettferdighet.» (Matteus 3, 14 og 15)
«Du hører, la det skje nå – det betyr at jeg kommer til å dø» – sa hennes mann og lukket boken.
Den siste dagen i livet til forfatteren hadde grydd. På 28. januar 1881 klokka 20.36 om kvelden hensov Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij.
(Aschimbaeva N.T, Biron W.S., 2006, Dostojevskij-Museet i Sankt Petersburg, Serebrjany Wek, s.118)
Noen dager senere ble bisettelsen holdt i Aleksandr Nevskij-klosteret, der titusenvis viste dikteren den siste ære, noen snakker om 50-60.000 mennesker som fulgte kisten.
Hans hustru, Anna Grigorjevna Dostojevskaja, levde enda nesten 40 år deretter. Disse årene var helt viet minnet og verket til hennes mann. Av inntektene fra hennes eget bokforlag med mannens verker og en pensjon bevilget av tsaren, kunne Anna Grigorjevna leve et ganske behagelig liv hva det materielle angikk.
«I oktober 1917 tar denne velsignelsen en brå slutt. Huset som Anna Grigorjevna har anskaffet seg på Krim blir ekspropriert av bolsjevikene. For et stykke brød, må hun, som et halvt århundre tidligere, igjen pantsette sine smykker.»
(Guski, Andreas; ”Penger er preget frihet». Paradoksene av penger hos Dostojevskij (1). I: Dostojevsky Studies (2012) s.52.)
Hun døde etter en alvorlig malariafeber på Jalta og ble gravlagt på Krim. Hennes testamentariske ønske om å bli gravlagt på Aleksandr Nevskij-kirkegården i Petersburg, ved siden av sin mann, kunne først bli virkeliggjort i 1968, takket være innsatsen fra hennes barnebarn Andrej Fjodorovich.
Utvilsomt er Anna Grigorjevna et sant eksempel på godhet overfor sin mann, som sannelig ikke alltid var lett å bære, en heltinne blant dikterhustruer!
Avslutning
For å avslutte min ekskursjon inn i denne store dikterens verden, ønsker jeg å gjøre det klart: Det var ikke min hensikt bare å ramse opp noen biografiske fakta eller data her, som hver og en kan laste ned fra internett. De samlede verk av Dostojevskji er så omfattende og dyptgripende at man kunne forske over mange år og skrive om ham i ukesvis. Det eksisterer en overveldende stor mengde sekundærlitteratur, bare i løpet av de siste 10 årene er det kommet ut syv tusen publikasjoner om dikteren, ifølge administratoren for websiden www.dostojewski.eu.
Min intensjon var snarere, ved siden av den mere inngående befatningen med «Forbrytelse og straff», å peke på noen inntrykk og streiflys fra livet til forfatteren, som har gjort et enormt inntrykk på meg. Disse var senere med og påvirket mitt valg av yrke, hvordan jeg har innrettet livet mitt og min søken etter Gud og meningen med livet.
Jeg ønsket også å få tydelig fram at Dostojevskij, som vokste opp i en veldig turbulent historisk epoke, til slutt har sett Kristi person og liv og budskapet i det nye testamentet som utvei og svar på alle problemer og spørsmål både for seg selv og sin familie, så vel som for Russland og hele verden.
Selv den dystre romanen «De besatte», der dikteren tar et oppgjør med nihilismen, anarkismen og en feil forståelse av sosialismen, begynner Dostojevskij med et bibelord fra Lukasevangeliet, der Jesus helbreder en besatt og driver demonene som plaget ham inn i en svineflokk.
Det faktum at forfatteren også nådde hjertene til de som har makten, beviser hans selvbiografiske verk «Opptegnelser fra de dødes hus». Med denne første beskrivelse av forholdene i en russisk straffeleir, åpnet poeten opp for den såkalte tradisjon med «Lager-litteraturen» (leir-litteratur), som senere ble videreført av Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Gulag-arkipelet!) og mange andre. Det blir sagt at tsar Aleksandr II skal ha grått når han leste «Opptegnelser fra de dødes hus.»
Dikteren blir gjerne betegnet som en advokat for alle fornedrede, krenkede og foraktede mennesker. Også i dette var Kristus et forbilde og en mester for ham. Om ham står det i Esaias 53,3: «Han var foraktet og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet».
Mon tro om ikke mange av disse undertrykte, fornedrede og foraktede som hadde kjent seg igjen i hans verker, befant seg i skaren av titusener sørgende som viste sitt idol den siste ære?
Av: Prof. Dietrich Huemer, Østerrike
