Denise Wolframms personlighet er som hos de fleste andre formet av oppvekst, bakgrunn og livserfaringer. Hennes historie er spesiell, og vekker ofte interesse hos menneskene hun møter – helt til hun forteller at hun er BCC-medlem. Da virker det av og til som om både personlighet og historie mister sin betydning, og hun blir plassert godt inn i båsen der hun hører hjemme.
Gjesteinnlegg – Inge Almås
Toleranse?
– Du er innvandrer i Norge. Hvordan opplever du det?
– Først vil jeg si at Norge er det beste landet jeg har bodd i, spesielt når det gjelder hvordan barn blir tatt vare på og verdsatt. Gjennom livet har jeg jo bodd i mange land men ingen steder har jeg opplevd en slik omsorg og omtanke for barn som her i Norge. Det synes jeg er helt fantastisk, sier hun. Så nøler hun litt.
– Jeg synes jeg merker et «men»?
– Som innvandrer er det jo først og fremst takknemligheten for alt det gode i mitt nye hjemland som er dominerende. Du har likevel rett, det er et «men» her. Og det er at det norske samfunnet har en tendens til å slå seg på brystet og hevde at vi er på verdenstoppen i toleranse og fordomsfrihet. Vi er fredsprisens hjemland og har sterke meninger om rasisme og intoleranse i utlandet. Men når sant skal sies er faktisk en god del nordmenn jeg møter temmelig fordomsfulle og intolerante selv, sier Denise.
– Hvordan da?
– Jeg er et menneske som i likhet med alle andre har fått min personlighet formet av min oppvekst og bakgrunn. Jeg er innvandrerkvinne, har bodd i mange land, snakker fem språk flytende, jobber i ett av landets største IT-firmaer. For en del av de jeg møter betyr dette ingenting. De definerer meg bare ut fra én ting, nemlig at jeg er BCC-medlem. Hele min bakgrunn, min personlighet og hvem jeg er som menneske betyr ingenting. Er jeg BCC-medlem har de plassert meg godt inn i en bås, og det er lite jeg kan gjøre eller si for å endre deres syn på meg. Flere ganger har jeg opplevd å ha gode og interessante samtaler med personer der vi har snakket om hverandres bakgrunn og erfaringer. Dette varer helt til jeg forteller at jeg er medlem av BCC. Da er det som om det går ned en rullegardin og de klarer ikke å se meg som noe annet enn en menighetskvinne.
– Hvordan reagerer du på det?
– Jeg blir veldig lei meg. Jeg blir så oppgitt at jeg for en tid siden satte meg ned og skrev en epost til Bernt Aksel Larsen etter å ha lest noen blogginnlegg som berørte temaet. Det er vel derfor du er her nå og snakker med meg antar jeg. Mitt poeng er at jeg er et menneske med meninger, personlighet og interesser. For ikke lenge siden ble jeg utførlig forklart av en kar at jeg tilhørte en sekt der kvinnene gikk i skjørt, ikke hadde lov til å ha TV og kun hørte på sektens egen musikk. Jeg holdt på å sprekke. Der satt jeg i mine jeans, hadde nettopp hørt Madonna på hodetelefonene, fått med meg de siste TV-seriene, og denne fyren mente at han visste mye bedre enn meg hva jeg var.
Utenfor normalen
– For øvrig blir jeg også veldig provosert når noen på død og liv skal overbevise meg om at jeg tilhører en sekt. Jeg er et normalt oppegående menneske som har valgt å være en del av en åpen kristen menighet der jeg mer enn noen andre steder i verden har blitt verdsatt for akkurat den jeg er. Men det er altså akkurat dette jeg synes er litt typisk her i Norge. Så snart noe er litt utenfor normalen vekker det skepsis og fordommer, og man mener seg å ha god greie på hva det handler om selv om man sjelden har giddet å sette seg inn i hva man snakker om.
– Er det ikke slik andre steder?
– Fordommer finnes selvfølgelig over hele verden. Men i de andre landene jeg har bodd har jeg opplevd en adskillig mer åpen og respektfull holdning til de som ikke tenker på akkurat samme måte som en selv. Skepsisen til det som er annerledes opplever jeg rett og slett som større i Norge. Ta enda et eksempel: Flere ganger har jeg opplevd at folk jeg knapt kjenner spør meg hvor mange barn jeg har tenkt å få! Er ikke det utrolig respektløst? Er det et spørsmål de vanligvis går rundt og stiller til kvinner de møter?
– Gjelder dette bare din tro?
– Nei, det gjelder også andre områder. Jeg er ung brasiliansk kvinne. Når jeg forteller at jeg er gift med en nordmann reagerer en god del av de jeg møter med å spørre hvor gammel mannen min er. De lar det skinne ganske tydelig gjennom at de tror jeg er en lykkejeger som har giftet meg med en eldre rik nordmann. Når jeg forteller at Arild faktisk er yngre enn meg og at jeg har en god jobb i ett av landets største IT-firmaer er det flere som har vanskelig for å tro det.
Kritikkverdig
– Kan du ha vanskelig for å innse at ikke alt er perfekt i en menighet som du selv er så engasjert i?
– Jeg har aldri påstått at alt er perfekt i menigheten jeg tilhører, svarer Denise. – Spesielt i min tid i Tyskland på 90-tallet hadde jeg opplevelser som jeg mener var kritikkverdige. Men jeg vet også at de menneskene det gjaldt hadde gode hensikter og ble oppriktig lei seg når de senere fikk høre hvordan det de gjorde virket på meg. De bad meg om tilgivelse for det de hadde gjort.
– Men du hadde altså negative opplevelser?
– Ja, det hadde jeg. Det er ikke alt jeg ønsker å snakke om her, men jeg kan nevne ett eksempel. Jeg var veldig glad i musikk og sang, i Brasil hadde jeg som 11-åring sunget solo for 75.000 mennesker. Da jeg kom i forbindelse med BCC i Tyskland på 90-tallet var det noen i lokalmenigheten der som mente at slik sang ikke var bra, og jeg ble rådet til å slutte. Det var temmelig lite klokt, og definitivt en utidig innblanding i mitt personlige liv. Men det ville jo være like idiotisk av meg hvis jeg skulle la slike hendelser for 20 år siden overskygge den enorme gleden, trivselen og vennskapet jeg har fått gjennom menigheten senere. Jeg oppdaget også etter hvert at det ble jobbet hardt med å bli kvitt slike holdninger i menigheten og det er jeg veldig glad for.
– Hvordan bidrar du i det norske samfunnet?
– Jeg bidrar akkurat slik som alle andre. Jeg går på jobb og betaler skatt. Det er svært viktig for meg å være pålitelig i jobben, jeg gjør alt jeg kan for å unngå sykemelding og bruker ikke samfunnets velferdsordninger uten det er helt nødvendig. Jeg engasjerer meg på skolen der barna går, og bidrar ellers der jeg kan.
– Nå har jeg snakket om fordommer og intoleranse og det blir kanskje litt krast fordi jeg blir så engasjert og provosert når jeg snakker om dette. Men jeg vil i rettferdighetens navn si at langt fra alle jeg møter har de holdningene jeg har fortalt om her. Jeg bor for eksempel i et fantastisk nabolag med omsorgsfulle og gode mennesker som jeg har et alle tiders forhold til. På jobben har jeg gode kollegaer og mange av de norske samfunnsordningene er jo helt fantastiske. Så det er viktig for meg å ikke framstå som noen misfornøyd samfunnskritiker. Jeg syntes bare det var viktig å få pekt på at jeg også opplever noen sider ved norsk toleranse og fordomsfrihet som ikke så ofte blir nevnt ellers, avslutter Denise.
Av: Inge Almås
Her kan du lese del 1 av intervjuet.
