Nå er vi kommet til det femte innlegget i professor Huemers serie om Dostojevskij. Her skriver han om kampen mellom det onde og gode, og om hvordan Dostojevskij behandlet temaet.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
En hjerterevolusjon istedenfor vold og terror
Ofte har jeg forundret meg over den ulykkelige menneskelige trangen til å ville dele opp menneskeheten. Altså over det faktum at man inndeler samfunnet i «klasser» og «partifarger» som ofte står fiendtlig imot hverandre og bekjemper hverandre, istedenfor å kjempe sammen til det beste for alle. Nesten hele menneskeheten kategoriserer og deler menneskene inn i båser, en skiller konservative og progressive, venstre og høyre, røde, svarte og grønne, sosialister og kommunister, etc. etc. En av de største feilene som er begått i historien er – etter mitt syn – det faktum at man var overbevist om at man kunne endre og løse alle sosiale problemer ved å bytte ut (noen ganger til og med utrydde) de for tiden herskende aktører eller klasser, altså ved å forandre misforholdene «fra utsiden».
Men historien viser at i stedet for de gamle strukturer og klasser kommer enda verre aktører og strukturer inn. Forandringen i de ytre forhold forbedret ikke situasjonen, men bare den radikale indre forandringen og forvandlingen av de handlende aktører! Også Dostojevskij opplevde, spesielt gjennom sine smertefulle opplevelser i fangeleiren i Sibir gjennom tvangsarbeidet, en fullstendig forvandling av sine tidligere verdinormer med henblikk på livet og menneskene.
I et brev til sin bror Michael bekjenner han frimodig: «Jeg vil ikke engang prøve å fortelle deg, hva slags forandringer min sjel, min tro, min ånd og mitt hjerte har opplevd i disse fire årene… Det ville bli en lang historie … Jeg har nå behov og håp, som jeg aldri hadde tenkt på tidligere.»
(Lavrin Janko, 2010, Fjodor M. Dostojevskij: med egne vitnesbyrd og bildedokumenter, Rowohlt Taschenbuch Verlag, S.27)
I straffeleiren i Omsk hadde dikteren – midt blant de verste forbryterne – blitt kjent med den menneskelige naturen i alle dens nyanser og avgrunner. Derfor var det umulig for Dostojevskij å fortsatt tro på den «naturlige godheten og fornuften» i mennesket (ref. samme bok s.27). I beste fall så han i mennesket en kaotisk blanding av godt og ondt, hvor det onde alltid fikk overtaket når de nødvendige ”hemninger” manglet. Han ble mer og mer «overbevist om at bare en k v a l i t a t i v revolusjon fra innsiden ville være i stand til å heve mennesket til et høyere bevissthetsnivå.» Først da vil de sosiale og politisk-økonomiske forhold forandre seg til det beste for folket. (ref. samme bok, s. 29)
Denne indre revolusjon og endring kan – ifølge Dostojevskij – til syvende og sist bare Gud og troen på Kristus fremvirke, selv om kampen for denne troen var kjennetegnet av tvil og indre konflikter for hans del. I mars 1854 skrev han i et brev fra Omsk til Mme Fonwisina (fire år tidligere hadde hun gitt ham det Nye Testamentet i Tobolsk) hvor sterkt hans higen og lengsel er bestemt av personen Kristus, idet han bekjenner: «Det finnes ikke noe vakrere, dypere, mer medfølende, mer sindig, mer menneskelig og mer fullkomment enn Kristus». Under henvisning til denne bekjennelsen følger den motstridende og likevel dyptgående setningen vi allerede kjenner:
”Hvis noen hadde klart å bevise for meg at Kristus stod utenfor sannheten, og det virkelig var slik, at sannheten var utenfor Kristus, så ville jeg foretrukket å forbli med Kristus og ikke med sannheten.“
Disse ord bør – ifølge Janko Lavrin – enhver minnes som interesserer seg for Dostojevskijs indre kamper, konflikter og forvandlinger. (ref. samme bok, s. 29/30).
For å komme tilbake igjen til den forvirrede, sykelige tankeverdenen til (den endelig lutrede) morderen Rodion Raskolnikov fra verket «Forbrytelse og straff»: Hans sykelige ideologi om overmennesket som har lov til alt og som må herske over massen av undermenneskene, ja, som til og med kan ødelegge «uverdig liv», var ikke bare et litterært hjernespinn, men har utviklet og utbredd seg igjennom forferdelige ideologier i begynnelsen av det 20. århundre som en svøpe for menneskeheten. Bare tenk på vrangforestillingene og de rasistiske lovene under Hitler i det Tredje Riket, men også på utrenskningsaksjoner under Stalin i Sovjet-tiden.
Bare disse to – historisk mangfoldig dokumenterte – terrorregimer, kostet millioner av uskyldige mennesker livet, og førte til usigelige lidelser for mange folkeslag. Men hva var det Dostojevskij skrev til sin bror Mikhail? Når den nødvendige hemningen mangler, vinner det onde overtaket i oss.
Og her ligger nøkkelen: Jeg er dypt overbevist om at vi alle (en gang) ikke vil bli dømt i henhold til våre politiske holdninger eller partitilhørighet, men utelukkende om vi har valgt det gode eller det onde i vårt personlige liv, om vi har installert nok hemninger i vårt liv slik at det onde ikke bryter frem. Hvis vi er ærlige med oss selv, kjenner vi vel alle at enhver av oss har nok «sprengstoff» til det onde i seg, hvis ikke – for igjen å si som Dostojevskij – nok hemninger holder oss fra det onde, og visdom og menneskekjærlighet driver oss til gode og rette beslutninger.
Her tillater jeg meg igjen et kort (biografisk) tilbakeblikk på min egen utvikling, på min søken etter den «dypere mening med livet» og på andre «stasjoner», som – i tillegg til Dostojevskij – var med på å prege min vei inntil i dag. Som nevnt på slutten av det andre gjesteinnlegget mitt, fins det i livet mitt tre «favorittemner» eller tre personer som har betydd mest for meg. Jeg sier vanligvis: nr 1: Kristus, nr. 2: min kone, nr 3.: Dostojevskij. Etter at jeg nå har befattet meg mer detaljert med nr. 3, henvender jeg meg nå – nettopp i denne rekkefølgen – til nr. 1 og 2, for så igjen å avslutte mitt bidrag med dikteren.
Under min skoletid på gymnaset lærte jeg min kone Ines å kjenne og ble glad i henne. Jeg skal senere komme tilbake til den usigelig positive innflytelsen denne enestående kvinnen har hatt på mitt liv. Vi fullførte gymnaset sammen, giftet oss i 1972, og studerte – også sammen – på universitetet.
Som nevnt ovenfor, hørte både den russiske litteraturen og Bibelen fra min tidligste ungdom av til mitt daglige lesestoff. Tidlig på 70-tallet startet jeg hjemme en liten bibelgruppe sammen med min svoger. Vi ønsket å styrke hverandre i det gode, fri fra alle kirkesamfunn og organisasjoner, og i alle ting ha Bibelen som forbilde. Men vi oppsøkte noen ganger også møtene i en pinsemenighet. Der fortalte et eldre ektepar flere ganger om de såkalte «Norweger», idet de bønnfalt oss: «Hvis dere ønsker å vokse og tilta i troen, må dere gå til disse «norske brødre», ellers vil dere stagnere i deres åndelige utvikling». Det gjorde oss naturligvis nysgjerrige, og hvordan det gikk videre vil jeg skrive mer om i neste innlegg.
Av: Prof. Dietrich Huemer, Østerrike
Tidligere innlegg i serien:
