Lokalmenighetenes innsamlingsaksjoner er et tema som har blitt nevnt en god del ganger både her på bloggen og i media. For noen kan temaet kanskje virke lite håndfast. Da kan erfaringene fra lokalmenigheten på Stord være ganske illustrerende for hva dette egentlig handler om.
Gjesteinnlegg – Inge Almås
Høy stemning men tykk luft
November 2004: Omtrent 230 mennesker sitter samlet til menighetsfest på Stord. Jeg er en av dem. Salen vi sitter i er i underkant av 200 kvadratmeter. Barna sitter på fanget til foreldre og søsken. Stoler er satt ut på hver eneste tilgjengelige kvadratmeter. Det er så godt som umulig å bevege seg mellom de pyntede bordene. Har man havnet innerst i salen bør man belage seg på å bli sittende. Ved et knøttlite bord langs den ene sideveggen sitter en lydtekniker og skrur på en stueforsterker. Brusflasker står oppå forsterkeren. Han ber en stille bønn om et under, slik at de som sitter bakerst i salen kan høre hva som blir sagt uten at han sprenger ørene på de som sitter foran. På kjøkkenet jobber fire mennesker med å koke kaffe. Svetten renner, de har omtrent 10 kvadratmeter å boltre seg på, ingen ventilasjon. Toalettkøene går langt ut i den lille foajéen. Utenfor står bilene både dobbel- og trippelparkert på fortauskanter og halvveis oppe i blomsterbedene.
Stemningen er likevel høy i salen. Når vi går ut i den klare natteluften etter festen er vi opprømt og begeistret over samfunnet, vennskapet og trivselen som vi opplever. Men halvparten av oss har hodepine etter timene i den tunge luften. Vi er svimle av all summingen og lydnivået i det lille rommet. En stor barneflokk er i ferd med å vokse opp. Antall medlemmer som trenger en plass øker raskt. Vi driver aktivitetsklubb for barna men har ingen lokaler å drive i. Vi har startet mediagruppe men har ingen steder de kan holde til. Engasjerte tenåringer vil gjerne gjøre noe for den store barne- og ungdomsflokken, men må bruke mye av sin kreativitet og energi på å finne fasiliteter og løse logistikkproblemer fra gang til gang. Vår lille lokalmenighet er overmoden for å få bedre fasiliteter.
En annen verden
Tre år senere er det innvielsesfest i vårt nye lokale. Ikke uten stolthet tar vi imot gjester fra fjern og nær. Omtrent 550 mennesker er samlet til fest i vår nye konferansesal, de sitter romslig. Servitører glir mellom bordene og ut på storkjøkkenet der kokkene har 120 kvadratmeter å boltre seg på. I en panne putrer en gourmetsaus. Ute i den romslige foajéen knitrer det i peisen. Kaffebaren serverer det fineste fra Brasil og Kenya. Småbarna boltrer seg i eget lekerom imens foreldrene sitter i foreldre/barn-sonen og følger med. To etasjer ned har engasjerte ungdommer laget party for de litt eldre barna i den nye gymsalen. En hel etasje venter på å bli tatt i bruk til aktivitetsklubb, musikksamlinger, mediagrupper, gourmetgrupper, modellflygere, paintballkrigere og mye mer.
Oppe i hovedsalen er festen i gang. Lydteknikerne sitter bak sin egen romslige pult og har full kontroll på lyd og lys. Oppe i et eget rom sitter bildeteknikere som fjernstyrer kameraene i salen og mikser sammen bildestrøm til videoopptak.
Den romslige scenen har eget backstage-område. I pausene foldes hele langveggen i salen sammen, så foajé og sal blir et felles mingleområde. Her kan gjestene se gjennom glassveggen og ut på vannet som ligger 20 meter fra konferansesenteret.
I dag skriver vi 2016 og det er nå snart 12 år siden vi satt feststemte, men med hodepine i vårt gamle lokale og så fram til å kunne flytte inn i noe nytt. Omtrent hver eneste dag er det noe som skjer i menigheten. Aktivitetsklubben boltrer seg i de romslige lokalene med eget kjøkken. Omtrent 1000 mål utmark med skog og fjell gir friluftsgruppa rike muligheter rett utenfor døra. Rett som det er flyr en drone fra RC-gruppa over den store parkeringsplassen. Nede ved sandstranda ligger et stort grillhus som er flittig i bruk både til organiserte og uorganiserte samlinger. Skulle jeg ramse opp alle tilbudene og mulighetene vi har fått i vår lokalmenighet ville det ta et eget blogginnlegg og vel så det.
Stort løft
Jeg tror neppe kollegaer og venner vil si at jeg har vært noen pågående misjonær overfor mennesker jeg møter men jeg legger heller ikke skjul på at jeg er BCC-medlem hvis det faller seg naturlig. Det har ført til at jeg av og til får spørsmål og kommentarer fra mennesker utenfor menigheten. Ikke sjelden får jeg beskjed om at de anser menneskene de kjenner fra menigheten for å være hederlige og gode mennesker, men de kan ikke helt forstå hvorfor vi skal holde på med disse pengegreiene som de leser om i avisene. Egentlig skjønner jeg dem godt. Det er sjelden denne siden av saken som jeg selv har kjent så godt på kroppen, årsaken til at vi samler inn penger, kommer fram i avisoppslagene.
På Stord gjorde vi det som for oss må sies å være et temmelig stort løft. Vår lokalmenighet, som for ti år siden talte ca 230 mennesker inklusiv en stor barne- og ungdomsflokk, gikk sammen om å investere i eiendom og fasiliteter som etter hvert har beløpt seg til ca 50 millioner kroner. I tillegg kommer verdien av dugnadsinnsats på eiendommen. Det er klart at dette er noe vi har merket på lommeboka. For min egen del er jeg ikke i tvil om at det å bidra her er den beste investeringen jeg har gjort. Når jeg sitter på fest og ser på alle vennene som fryder seg rundt meg må jeg stille meg spørsmålet: Hva var alternativet? Skulle vi hatt loddtrekning om hvem som kunne få lov til å komme på møtene? Skulle vi sendt barna og ungdommen på gata og bedt dem selv finne noe meningsfylt å gjøre?
Framtidstro
En onsdagskveld i mai 2016 var mange av menighetens voksne medlemmer samlet. Temaet var vår lokale innsamlingsaksjon. Samle inn penger gjør vi nemlig fortsatt, for menigheten har ikke sluttet å vokse. Sannsynligvis er det en god del år til vi trenger å gjøre noe nytt stort løft. Men vi ønsker å være forberedt, vi vil ikke gå inn i noe nytt prosjekt uten god egenkapital. Troen på framtiden er også det som preger stemningen en slik kveld.
Ute i foajéen sitter en gruppe unge kvinner og prater. Jeg spør hvorfor de engasjerer seg i dugnad og innsamling. Svarene kommer ganske så samstemmig. – Det er jo dette som gir oss glede! Gjennom barndommen og ungdommen har vi selv fått så enormt mye fra mennesker som har gjort noe for oss. At vi kan være med og bidra til at de som nå vokser opp kan få en lys og god barndom og ungdom, med gode minner fra et sunt og trivelig miljø, synes vi er utrolig flott, sier de.
Jeg synes det er godt sagt. Når jeg for min del bruker tid og penger på den menigheten jeg tilhører er det nettopp fordi det gir meg glede. Jeg bruker også tid og penger på andre ting, jeg er ingen asket. Å balansere og prioritere er noe jeg i likhet med de aller fleste andre mennesker må gjøre temmelig ofte. Ikke sjelden velger jeg å gi prioritet til det som erfaringsmessig har brakt meg mest glede hittil i livet. For meg er det rett og slett logisk.