Den russiske forfatteren og dikteren F. M. Dostojevskij har satt sterke spor i den litterære verdenshistorien. Ut over våren vil den østerrikske professor Dietrich Huemer i en serie gjesteinnlegg gi oss ett innblikk i hans livshistorie og verk, som reflekterer både menneskets avgrunn og håp. Dette er det første innlegget i serien.
Gjesteinnlegg – Prof. Dietrich Huemer
Preget livet
Hver enkelt av oss er gjerne sterkt påvirket av det vi leser i vår barndom og ungdom. Og for å foregripe begivenhetene: F. M. Dostojevskij har preget mitt liv mer enn neppe noen annen person har gjort! I min tidligste ungdom slukte jeg billedlig talt bøkene hans, det ble som om jeg fortærte dem. Verkene og heltene hans var av brennende interesse og opprørte hjertet mitt, vekket tankene mine, de var meg til trøst, veiledning og hjelp.
Både livshistorien og verkene til denne russiske dikteren er usedvanlig spennende og fulle av overraskelser. Tematikken dreier seg om lidelse, kriminalitet, forbrytelse, sykdom og galskap, men også tilgivelse, kjærlighet og lengsel etter Gud. Verkene reflekterer dypet og avgrunnen i menneskets sjel. Med sannhetskjærlighet og psykologisk nøyaktighet skildres de ulike karakterene fra den første romanen «Fattige folk» til avslutningsverket «Brødrene Karamazov». Den sistnevnte jobbet forfatteren med nesten til sin død i 1881 i St. Petersburg.
Forbrytelse og straff
Min første nøkkelopplevelse med dikteren og verkene hans fikk jeg da jeg som 13-åring leste boken «Forbrytelse og straff». Denne berømte kriminalromanen handler om morderen Rodion Raskolnikov, som slår ihjel to mennesker med en øks fordi han tror at han står som ”overmenneske” over lov og rett. Etter denne ugjerningen blir han plaget av samvittighetens nag, inntil Sonja, en skjøge, som var blitt det på grunn av fattigdom og medfølelse, men som i hjertet var en from og snill ung kvinne, gjennom sin urokkelige kjærlighet viser ham veien til omvendelse. Han melder seg til politiet og tar straffen på seg. Sonja følger ham til en straffeleir i Sibir og viser ham gjennom sin vedvarende og betingelsesløse kjærlighet veien til Gud, og for begge begynner en ny fremtid etter alle årene med lidelser.
Dostojevskij beskriver denne fornyelsen og omvendelsen av dobbeltmorderen gjennom Sonjas tålmodighet og urokkelige kjærlighet på slutten av sin roman i scener som utspiller seg i straffeleiren i Sibir.
Før jeg går detaljert inn på disse «scenene om gjenfødsel og fornyelse» og beskriver den sterke virkningen disse tekstene hadde på meg da jeg som ung gutt leste det første gangen, vil jeg gjerne påpeke et aspekt som er uatskillelig knyttet til livshistorien og utviklingen for forfatteren.
Selvbiografisk
Verket «Forbrytelse og straff» er sterkt selvbiografisk. Dostojevskij ble selv arrestert i 1849 på grunn av påståtte antistatlige handlinger. Som mange av hans samtidige hadde han vært interessert i samfunnskritiske, sosialkritiske og revolusjonære temaer.
Gjennom venner hadde han allerede i 1847 sluttet seg til den såkalte «Petrasjevskij-sirkelen» i St. Petersburg, en gruppe av intellektuelle som samlet seg jevnlig rundt tolken Michael Petrasjevskij. Han kjempet for demokratiseringen av Russland, og gruppen rundt ham dyrket delvis revolusjonære idéer mot tsaren.
«Via en spion ble «Petrasjevskij-sirkelen» avslørt og Dostojevskij og alle medlemmene ble innbrakt til Peter- og Paul-festningen, et beryktet fengsel for politisk kriminelle. Han tilbragte 8 måneder i festningen og i avhørene forsvarte han både seg selv og andre i «Petrasjevskij-sirkelen» på en modig og smart måte. 17. september 1849 signerte kommisjonen rapporten til tsaren. Saken ble deretter overlevert til en krigsrettskommisjon. Rettsaken om «Petrasjevskij-sirkelen» begynte 30. september og ble avsluttet 16. november. Av de 23 tiltalte ble 21 personer dømt til døden ved skyting.»
(Saruchanjan Evgenija Pavlovna, 1972, ”Dostojevskij v Peterburgie”, Lenizdat. S. 110, Oversatt fra russisk av Prof. Dietrich Huemer)
Henrettelsen av de dømte fant sted på Semjenovskij-Plassen. Tsaren, Nikolaus I., hadde selv fastsatt tiden for seremonien. Men jeg lar forfatteren selv komme til orde og beskrive denne fryktelige dagen:
«I den tidlige morgen den 22. desember 1849 var det iskaldt, temperaturen var falt under minus 22 grader… Her på plassen møttes «Petrasjevskij-sirkelen» igjen, etter lange måneder på eneceller, de rakte hverandre hendene og drøftet noe kort sammen.
(Saruchanjan Evgenija Pavlovna, 1972, Dostojevskij v Peterburgie, Lenizdat, S. 115)
Plutselig ble alle hilsninger og samtaler forvandlet til et høyt rop av en general som ankom. «Nå er det ikke mere farvel! Still dem opp! skrek han». En embedsmann dukket opp med en liste i hånden og begynte å lese opp hver og en med sitt familienavn. Først ble Petrasjevskij oppstilt… etterpå Dostojevskij… Så kom en prest med et kors i hånden. Han stilte seg opp foran medlemmene av «Petrasjevskij-sirkelen» og sa: I dag skal dere høre den rettferdige beslutningen i deres sak, følg meg!»
De dømte ble ført til skafottet… En embedsmann steg ned. De fikk utdelt hvite lange kitler, hvite likklær med hetter… Soldatene begynte å ta de første tre av «Petrasjevskij-sirkelen» på hånden… De bandt de dømte til pelene, hver og en hadde hendene bundet bak ryggen…
Kommandoen kom. 16 soldater, som sto umiddelbart ved skafottet, rettet geværene sine mot «Petrasjevskij-sirkelen»…
«Jeg var i andre rad, og hadde ikke mer enn noen minutter igjen å leve», fortalte F. M. Dostojevskij senere. Men plutselig lød et trommeslag… En hestevogn kom til henrettelsesplassen. Vingadjutanten Rostovzev steg ut av vognen. Han brakte et dokument der benådning fra tsaren ble kunngjort. Så begynte han å lese opp skrivet om benådningen…
Petrasjevskij ble i stedet for dødsstraff dømt til ubegrenset tvangsarbeid i gruvene. Dostojevskij ble dømt til 4 års tvangsarbeid og til en ubegrenset tjeneste som «vanlig soldat». Den litterære fjærpennen skal Dostojevskij ikke ha tatt i sin hånd på nesten 10 år deretter. Hele hans liv husket han den iskalde morgenen og de vanskelige smertefulle følelsene til en mann som var dømt til døden… Etter kunngjøringen av den endelige dommen ble Petrasjevskij på henrettelsesplassen lagt i lenker. Han ble fraktet bort fra Semenovskij-Plassen direkte til tvangsarbeidet. … De andre dømte ble bragt til Peter- og Paul-festningen og snart videre til andre festninger og sibirske fengsler som lå langt unna… Den 23. januar 1850 kom Dostojevskij til fengselet for tvangsarbeid i Omsk og 19. juni ble hans navn ført opp på listen av politisk kriminelle, som måtte sone sin straff i festningen i Omsk…
Fire år måtte forfatteren gå i lenker, med dem jobbet han og med dem sov han.
Så hadde sjebnen ført Dostojevskij sammen med kriminelle, tyver og mordere, med folk som ikke kjente noen menneskelige følelser mer, som hadde korrupte prinsipper…»
(Saruchanjan Evgenija Pavlovna, 1972, ”Dostojevskij v Peterburgie”, Lenizdat. S. 111-119, Oversatt fra russisk av Prof. Dietrich Huemer)
Påvirket livssynet
Det er forståelig at alle årene i fengselet, hvor han kom i kontakt med samfunnets verste utskudd og hvor han slik kunne studere de ulike karaktertrekkene på nært hold, sterkt påvirket hans livssyn. Samtidig ble hans medfølelse med alle disse stakkars figurene blant medfangene vekket, en egenskap som han hadde utviklet i sin barndom. Barndommen til forfatteren var sterkt påvirket av flere faktorer:
«Dostojevskij var den andre av Mikhail og Maria Dostojevskijs syv barn. Til forskjell fra sine samtidige, Tolstoj og Turgenev, ble Dostojevskij født inn i en fattig adelsfamilie, og var fra barnsben vant til å leve med en anstrengt økonomi.
Dostojevskijs far var en tidligere militærkirurg og en voldelig alkoholiker som jobbet som doktor på Marinskijhospitalet for de fattige i Moskva. Hospitalet befant seg i et av de verste områdene i Moskva. Lokale landemerker inkluderte en gravplass for kriminelle, et sinnssykehus og et barnehjem for forlatte barn. Dette gjorde et varig inntrykk på den unge Dostojevskij, som hadde stor interesse og medlidenhet med de fattige og undertrykte. Selv om foreldrene forbød det, likte Dostojevskij å spasere ut til hospitalhagen, hvor de lidende pasientene satt for å få et blikk av solen. Den unge Dostojevskij elsket å tilbringe tid med dem og å høre deres historier.»
(Fra Wikipedia, norsk versjon)
«Den ærgjerrige faren strevet etter sosial og økonomisk vekst, og med stor innsats framdrev han barnas utdannelse. Grunnleggende opplæring fikk Dostojevskij først og fremst av moren. Hun lærte barna også fransk. Den russisk ortodokse tro spilte en stor rolle i familien. Moren lærte opp sønnene med religiøse barnebøker, og til deres videre religiøse opplæring kom en diakon i huset. Spesielt ble barnet Dostojevskij rørt av Jobs bok.»
(Fra Wikipedia, tysk versjon)
Disse forholdene ble derfor også avgjørende for at forfatteren senere ofte ble sett på som en «advokat» for alle «fornedrede og krenkede». Hans andre store roman har nettopp tittelen «De fornedrede og krenkede». Denne ble utgitt etter en påtvunget pause i den sibirske fangeleiren, først 15 år etter utgivelsen av hans første verk «Fattige folk».
Både den grusomme skinnhenrettelsen, som var «en avskrekkende manøver fra tsaren», og de påfølgende årene med tvangsarbeid i Sibir, var med på å forme Dostojevskijs livssyn, samt hans dype lengsel etter å leve etter Kristi eksempel tross den indre splittelsen og den smertefulle tvilen han bar på. «I denne perioden utvikler han også epilepsi, noe som også skal få stor betydning for diktningen hans. Han skildrer flere epileptiske anfall i bøkene sine, eller ekstatiske øyeblikk, inspirert av epileptiske anfall.»
(Fra Wikipedia, norsk versjon)
Ved disse beskrevne og skjebnesvangre forholdene i dikterens liv, forstår vi også noen av hans berømte, delvis motstridende, vitnesbyrd og uttalelser.
Nye Testamentet gjorde inntrykk
Hans uttalelser vitner alle om at det Nye Testamentet har etterlatt et dypt inntrykk på Dostojevskij. Denne boken var den eneste tillatte lektyren i det sibirske fangenskapet. I denne perioden hadde dikteren løsrevet seg fra sine gamle revolusjonære idéer imot stat og kirke, og hadde gjennomgått en indre forvandling.
«På deres vei til helvete gjorde Petraschevsene et stopp i Tobolsk. Her fikk de besøk av noen av de heltemodige Dekrabistkvinnene. Disse fulgte sine menn frivillig til de Sibirske fjellgruvene, etter et mislykket opprør 14.desember 1825. En av de adelige kvinnene Mme Fonvisina, gav Dostojevskij et eksemplar av Det Nye Testamente. Denne boken var hans eneste lektyre i straffekolonien. Han skilte seg aldri fra denne presangen, selv ikke på sitt dødsleie.»
(Lavrin Janko, 2010, Fjodor M. Dostojevskij: med egne vitnesbyrd og bildedokumenter, Rowohlt Taschenbuch Verlag, S.24)
Så vel ovenstående foto av Dostojevskijs Bibel som de følgende sitater av og om Dostojevskij ble stilt til disposisjon for meg av administratoren for websiden www.dostojewski.eu. Jeg skylder ham min hjerteligste takk!
Fra forfatteren selv
Her følger noen sitater fra Dostojevskij om ham selv:
”Hvis noen hadde klart å bevise for meg at Kristus er utenfor sannheten, og selv om sannheten faktisk sto utenfor Kristus, så ville jeg foretrukket å forbli med Kristus og ikke med sannheten.“
(1854 i et brev til N. D. Fonwisina, kvinnen som ga ham Bibelen i Tobolsk)
«Kristus er for Dostojevski dette lyspunkt av ren godhet som gjenoppretter et menneske, hvis det er brutt, hvis det ikke finnes hverken middel for moral eller for menneskelig trøst eller vanlig hjelp for vedkommende.”
(Drewermann, Eugen; Det faktum at den aller laveste var min bror, Walter Verlag Zürich 1998 S. 162)
”At Kristus tok feil, det gjenstår ennå å bevise. Men denne brennende følelse forteller meg: bedre at jeg forblir ved feilen, hos Kristus, enn hos dere.“
(jf. Periodikum «Mening og Form – Bidrag til litteratur» Rütten & Loening Berlin Heft 5 1993 S. 727)
«Jeg ønsker å fortelle fra meg selv, at jeg er et barn av denne tiden, et barn av vantro og skepsis og sannsynligvis forblir jeg det (jeg vet det bestemt!) til mitt livs slutt. Hvor fryktelig denne lengselen etter troen plaget meg (og plager meg fremdeles), denne lengselen etter troen som blir sterkere, jo flere bevis jeg har imot den.»
(1854 i et brev til N. D. Fonwisina, kvinnen som ga ham Bibelen i Tobolsk)
«Selv om det kristelige knapt gjør seg merkbart i Dostojewskis tidlige arbeider, er det ingen bevis for, at han hadde mistet sin barndoms tro. Snarere vet vi at han var en ivrig kirkegjenger, fastet regelmessig og han talte ofte til sine venner om kjærlighet og barmhjertighet. Dostojevskijs mest effektive medisin var alltid bønnen, og han ba ikke bare for ”uskyldige”, men også for åpenbare syndere.»
(Kjeetsa; Den mektigste blandt de russiske gigantene)
Etter denne biografiske digresjonen vil jeg i neste innlegg komme tilbake til scenen fra romanen «Forbrytelse og straff», med morderen Raskolnikov og Sonja som elsket ham. Denne lektyren har jeg absolutt husket som en av mine mest intense og mest gripende opplevelser, som har preget mitt liv på en intens og svært varig måte.
