Saken om «Panama Papers» har satt et viktig tema på dagsordenen: Åpenhet mot myndighetene om forretninger og eierskap i utlandet. Dette burde være en selvfølge for enhver norsk bedrift med virksomhet i utlandet. Tilsvarende absolutte krav bør selvsagt også gjelde alle personer som er bosatt i Norge. Ferdig snakket! Det bringer imidlertid også opp et annet tema: Skal de samme kravene til åpenhet gjelde overfor hvem som helst andre? Forskjellen synes ikke å være like klar for en del av de som har kastet seg på debatten.
To sentrale tema
Mange av mine lesere vil nok ha fått med seg Aftenpostens store sak om «Panama Papers». Det er en viktig sak. Fokuset på åpenhet mot myndighetene, som saken bringer med seg, er svært velkomment. For de av mine lesere som måtte lure kan jeg for øvrig berolige – eller kanskje for noen skuffe – med at de neppe vil finne mitt navn knyttet til denne saken. En del av oppslagene setter imidlertid søkelyset på et tema som jeg synes er viktig, nemlig spørsmålet om det kan regnes som etisk holdbart å ha forretninger som ikke legges fram i full åpenhet for absolutt alle og enhver, selv om myndighetene på sin side har fått fullt innsyn.
Det er så vidt jeg kan skjønne to tema som står sentralt i saken om «Panama Papers». Det ene er skatteunndragelse og det andre er altså manglende åpenhet for allmennheten. I Aftenpostens artikler finner vi fra mange hold – også fra Aftenposten selv – presiseringer om at å ha virksomheter i de omtalte land kan være høyst legitimt. Det kan til og med være svært gode grunner for å ha dem der. På den annen side finner vi eksempler der det kan være gode indikasjoner på at disposisjonene er gjort med det formål å unndra skatt. Det går altså et svært viktig skille her.
Da jeg nylig fikk min forhåndsutfylte selvangivelse for 2015 er aksjeutbytte som stammer fra mitt selskap på Kypros allerede på plass. Jeg hadde jo også selv bidratt til denne informasjonen. Da jeg i dag er riktig i det åpne hjørnet har jeg til glede for mine lesere lagt ved utsnitt fra den aktuelle posten i selvangivelsen. De som har uttrykt uro og mistanke om at jeg ikke betaler skatt til Norge bør da virkelig kunne glede seg. For 2015 hadde jeg nemlig en skattepliktig inntekt på slikt aksjeutbytte på over 24 mill. Selv om jeg altså har selskap på Kypros har dette ingen/liten betydning for skatten som skal betales i Norge.
Nå er det slik at i Europa har myndighetene fått til et stadig bedre samarbeid på automatisk innhenting av data, slik at mer og mer av innrapporteringen faktisk går automatisk. Dette systemet med automatisk utveksling av informasjon synes jeg er utrolig bra. Alle land bør inn i et slikt samarbeid slik at det blant annet blir slutt på at skatteunndragelse kan være et konkurransefortrinn. Her bør Norge fortsatt bidra for å få på plass informasjonsutveksling med alle lands skatte- og kontrollmyndigheter. Jeg har nemlig absolutt ingen sans for at bemidlede personer skal unndra skatt på noen som helst måte. Selv om jeg altså har selskap på Kypros. Det som også gleder meg er at skatteetaten er så profesjonell at de sitter på all denne informasjonen om meg uten at uvedkommende har fått tak i dette – før jeg altså selv velger å legge det fram.
Krav til åpenhet og ærlighet
Tar vi utgangspunkt i at en person som eier selskap i utlandet innberetter og betaler sin skatt slik regelverket krever er vi over på temaet åpenhet og innsyn for andre enn myndighetene. Det er et faktum at det ikke er like lett for allmennheten å få innsyn i detaljer om virksomheter i utlandet som det er i Norge. Det gjelder ikke bare land som populært omtales som skatteparadiser, det gjelder også andre europeiske land. Selv om myndighetene seg imellom har fått til en temmelig effektiv og åpen informasjonsflyt er det altså ikke den samme åpenheten overfor hvem som helst andre.
Nå setter imidlertid heller ikke lovverket krav til at allmennheten skal ha det samme innsynet som myndighetene. Hensynet til personvern står heldigvis sterkt, og etter min oppfatning balanseres dette hensynet i Norge ganske optimalt mot behovet for innsyn for alle. Det kan være gode grunner for ikke å brette ut all forretningsvirksomhet for hele verden. En av disse grunnene skrev jeg litt om i innlegget «Da stråmannen lurte døden», men det finnes også flere.
Jeg for min del har de siste tre-fire årene fått spørsmål fra pressen om nesten alt mellom himmel og jord. Det ser ut til at noen forventer svar fra meg på spørsmål om enhver virksomhet der et BCC-medlem er eier eller leder. Dersom et medlem av BCC er involvert i forretningsvirksomhet ser det ut til at virksomheten automatisk må regnes som en del av menigheten og på en eller annen måte knyttes til meg. I praksis er dette nærmest i ferd med å bli et yrkesforbud for BCC-medlemmer. Et BCC-medlem som starter en virksomhet risikerer nemlig helt ufrivillig og uten grunn å bli assosiert med meg, med skatteparadiser og hvem vet hva. Det sier seg selv at dette er kroken på døra i mange bransjer. En helt vanlig bedriftseier som aldri har satt sin fot i et kristent lokale risikerer å havne i dragsuget dersom han tar inn et BCC-medlem på eiersiden eller i styret. Kan dette sies å være en negativ konsekvens av åpenhet for alle og enhver?
Hva varer lengst?
«Åpenhet varer lengst» skrev en redaktør i en lederartikkel knyttet til ett av oppslagene der jeg for en tid siden ble omtalt. Jeg har inntrykk av at en del andre mener det samme. I så fall er det en ganske vesentlig endring av livsvisdom som har funnet sted. Det har nemlig i mange hundre år vært ærlighet som varer lengst. Ikke åpenhet.
Jeg antar at det jeg skriver her lett kan misforstås nå når alle aviser er fulle av rop om åpenhet. La meg derfor enda en gang presisere: Jeg støtter fullt ut kravet om full og absolutt åpenhet overfor myndighetene. At «Panama Papers» har satt dette fokuset på dagsorden synes jeg er svært positivt. Imidlertid har jeg ikke det samme synet på åpenhet overfor alle mulige andre. I dagens aviser registrerer jeg heldigvis at jeg ikke er alene om dette.
Inntil det eventuelt skjer endringer i regelverket har jeg for min del et svært enkelt forhold til åpenhet og ærlighet. Overfor myndighetene og de som har med saken å gjøre viser jeg alltid både ærlighet og åpenhet. Overfor presse og allmennhet viser jeg ærlighet, men ikke alltid åpenhet. Det må de finne seg i, selv om det nok til tider kan være irriterende for enkelte.
