Å ta beslutninger gjennom enighet (konsensus) er en krevende prosess. Når målet er at alle er enige kan ikke flertallet overkjøre de som er i mindretall. Nelson Mandela satt som gutt og så hvordan høvdingen i hans landsby klarte å samle folket til enighet om de beslutningene som ble tatt. Det gjorde slikt inntrykk at det senere skulle bli et viktig kjennetegn på hans egen lederstil.
Statsmann
Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg om Mandela var han ikke noen typisk sterk leder i den forstand vi vanligvis tenker. Likevel klarte han å oppnå forsoning i en nasjon som var preget av sterke motsetninger og konflikter. Partier og grupper som var innbitte motstandere endte opp med å stille seg bak Mandela i fellesskap. Slik det står for meg har dette kanskje mer enn noe annet gitt Mandela en plass i historien som en av de største statsmenn vi har sett.
Alle ble hørt
Ifølge Mandelas selvbiografi, Long Walk to Freedom, var det i landsbyen der han bodde som gutt at han fikk øynene opp for prinsippet om å lede gjennom å samle folket til enighet. Hans onkel var høvding i landsbyen, og hadde stor makt. Når landsbyrådet var samlet dominerte likevel ikke denne høvdingen møtene. Han innledet gjerne med å fortelle om hvilken sak som skulle drøftes, men uten å si noe om sitt eget ståsted. De andre i rådet fikk da legge fram sitt syn på saken, og de var heller ikke redde for å kritisere høvdingen når de la fram sine synspunkter. Mandela hadde allerede som ung gutt en bemerkelsesverdig evne til å observere menneskelig adferd. Han merket fort at det var stor forskjell på hvordan de som deltok i rådsmøtet la fram sin sak. Noen var karismatiske og argumenterte ut fra et følelsesbasert ståsted. Andre var rett på sak, og la fram vektige argumenter uten store fakter. Atter andre begynte snart å gjenta seg selv, og hadde egentlig ikke så mye å si. Alle fikk likevel anledning til å bli hørt, og fikk den tiden de trengte.
Konsensus
Når alle hadde sagt sitt forsøkte høvdingen å forme konsensus – en konklusjon og beslutning som alle kunne stille seg bak. Det innebar ikke nødvendigvis at alle var fullstendig enige i beslutningen, men de var likevel enige om å stille seg bak den. Konsensus er altså et kompromiss hvor det er arbeidet fram et resultat i håp om å gjøre alle fornøyd. Siden det helt optimale sjelden finnes i det virkelige liv, innebærer dette som regel å balansere flertallet og mindretallet på en akseptabel måte. Når man som Mandela, har vært en del av diskriminert gruppe, forstår man bedre verdien av konsensus. Svakheten er gjerne at mindretallet får mye makt, men fordelen er at mindretallet aldri blir knust av flertallet. I Mandelas landsby var det slik at hvis et mindretall følte de ikke kunne stille seg bak beslutningen, ble de ikke overkjørt av flertallet. I slike tilfeller ble beslutningen gjerne utsatt, folk fikk tid til å tenke over saken og bearbeide den, og det ble kalt inn til nytt møte senere. På denne måten ble beslutningene tatt av et samlet råd. Overfor folket i landsbyen var dette betryggende, og skapte ro og samarbeidsvilje. Det var vanskelig å kritisere en beslutning som ble tatt på denne måten.
”Man skal aldri la seg skremme til å skjule uoverensstemmelser, men man må også alltid huske at det er nettopp uoverensstemmelser det er. Uoverensstemmelser bør ikke ha avgjørende betydning for relasjonen for øvrig.” (Nelson Mandela)
Mandela skriver at som leder forsøkte han alltid å følge de prinsippene han først fikk demonstrert fra høvdingen der i landsbyen. – Jeg har alltid lagt vekt på å lytte til hva hver eneste deltaker i en diskusjon har å si før jeg legger fram mitt eget synspunkt, skriver han i sin selvbiografi. – Ofte vil min mening da ganske enkelt representere en konsensus av hva jeg har hørt av argumenter i diskusjonen.
Krever respekt
En slik beslutningsprosess er svært krevende. Den krever at deltakerne har respekt for hverandre, og er innstilt på å bearbeide konklusjoner og beslutninger helt til alle er enige. Mindretallet får stor makt, og kan i praksis hindre alle beslutninger. På den annen side sikrer denne formen for ledelse at beslutningene blir godt gjennomtenkt. Den gjør også at prosessene tar lengre tid, men når konsensus er etablert blir gjennomføringskraften desto sterkere.
BCC har i mange år hatt vedtekter som setter krav til enstemmighet for vedtak i styret og forstanderskapet. De fleste lokalmenighetene har også vedtekter som krever konsensus i styrevedtak. På menighetens seminarer om styrearbeid blir denne siden av beslutningsprosessen vektlagt tungt. Det betyr at det kan være tunge prosesser for styrene å komme fram til vedtak som alle kan samle seg om. Resultatet er likevel at de beslutningene som blir tatt er svært solid fundamentert. Når viktige saker som f.eks beslutning om innsamlingsmål i lokalmenighetene skal legges fram for uravstemning, vet medlemmene at det er et samlet styre som står bak. Dette skaper stor trygghet i forsamlingen.
Mistenksom enighet
Det paradoksale er at beslutninger som er fundamentert på denne måten også skaper mistenksomhet fra enkelte som betrakter dette fra et ståsted utenfor menigheten. At det er mulig å oppnå den grad av enighet og konsensus som BCC praktiserer synes vanskelig å forstå. Dermed er ikke veien lang til å skylde på maktmisbruk og ensretting. Når uravstemninger i menigheten gir resultater som man ellers forbinder med valg i Nord-Korea er det lett å tenke at noe er galt. På en måte er dette forståelig. Konsensus er et uvant begrep her i landet selv om det er dette styringsprinsippet som brukes både i NATO og mange andre store internasjonale organisasjoner. I Norge er vi mer vant til mindretallsregjeringer og koalisjoner. Forskjellen kommer ofte til syne i hvordan opposisjon og posisjon opptrer for å vinne fram med sitt syn. Når mindretallet blir hørt og ansvarliggjort er mye av det sirkuset vi gjerne ser i beslutningsprosessene her i landet uaktuelt.
Siden en beslutningsprosess basert på konsensus er såpass krevende både når det gjelder tid og ressurser benyttes den i BCC sjelden i mer dagligdagse spørsmål som ikke har større konsekvenser for medlemmene og fellesskapet. I ungdomsforeninger og andre organisasjoner som driver en mer praktisk rettet virksomhet er det som regel vanlig demokratisk flertall som gjelder.
Innsikt i menneskenaturen
Mandela legger i sin selvbiografi for dagen en sjelden innsikt i menneskenaturen. Han viste en spesiell forståelse og respekt også for sine motstandere. Et sitat som spesielt fanget min oppmerksomhet var dette: «Jeg lærte at å ydmyke et annet menneske er å la ham gjennomgå en unødvendig brutal straff. Allerede som gutt overvant jeg mine motstandere uten å vanære dem.» Et annet sted sier han: «Folk glemmer hva du har sagt, men de vil aldri glemme hvordan du fikk dem til å følge seg.»
Denne innsikten og respekten for andre menneskers følelser og reaksjoner var nok noe av det som gjorde Mandela i stand til å oppnå enighet og samarbeid blant de han skulle lede. Jeg tror også det er noe vi alle bør tenke over i vår omgang med hverandre. Uansett om vi står midt i en konflikt, eller om vi bare skal drøfte en sak i ro og fred, er nok ikke Mandelas eksempel det dummeste vi kan følge.
(Sitatene i dette innlegget er fritt oversatt fra engelsk)
Andre relevante innlegg:
