Frivillighetens vilkår er et tema som opptar meg. På en del områder ligger vi langt framme. Så lenge myndighetene får ha sin styring og kontroll og man passer inn i den formen de har lagt for dette, har frivilligheten gjerne gode vilkår. Slik er det i enda større grad innenfor idretten. Spørsmålet er likevel om frivilligheten i lengden er tjent med å drive sin virksomhet til de grader på myndighetenes premisser. Frivilligheten her i landet er absolutt villig – men er den virkelig fri?
Jeg vil etter hvert komme nærmere tilbake til dette teamet her på bloggen. Nå i denne omgang har jeg bare lyst til å dele en erfaring jeg gjorde i mitt nærområde, Ås i Akershus.
I november 2012 hadde jeg en prat med ordføreren i Ås kommune. Der luftet jeg tanken om å etablere en ishall i distriktet. Behovet for en slik hall i nærområdet var sterkt, noe jeg fikk stadige signaler om både fra mine egne barn og fra venner og naboer i området. Ordføreren viste stor interesse for et slikt tiltak.
Stort behov for ishall
Kåre J. Smith ønsker også å være med på å støtte opp om et slikt tiltak. Vår motivasjon for å etablere en ishall i nærområdet var todelt. Gjennom BCCs lokalmenighet i Oslo/Follo hadde vi en bred kontaktflate mot en stor gruppe ungdom, og vi hørte stadig at de på grunn av manglende hallkapasitet måtte trene hockey så sent på kvelden at det gjerne var over midnatt før de var hjemme igjen. Med tanke på familieliv og skolegang var dette langt fra noen ideell situasjon. I tillegg hadde både Kåre J. Smith og jeg et ønske om å kunne bidra i vårt lokalmiljø, også ut over BCC.
En del ildsjeler i vår bekjentskapskrets hadde tidligere etablert foreningen Breivoll Sportsklubb Ishockey (BSI), og det var gjennom denne klubben at de fleste ungdommene vi kjente drev sin hockeyaktivitet. Vi opprettet en dialog med ledelsen i klubben, som også viste seg å være svært interessert i å få til et slikt tilbud. Vi hadde noe tidligere opprettet en ideell stiftelse, Green Tree Foundation, nettopp med tanke på å kunne bidra i ideell virksomhet. Nå ble vi enige med sportsklubben om at de ble majoritetseier i et aksjeselskap, Vinterbro AS, der denne stiftelsen skulle eie de øvrige aksjene. Gjennom stiftelsen ville vi bidra til finansieringen av prosjektet, men vi overlot på dette tidspunktet den øvrige prosessen til sportsklubben.
Rask prosess – i starten
Herfra gikk prosessen i en periode ganske fort. Det ble tegnet en ny ishall som ble presentert for det politiske miljøet i Ås, og fikk full oppslutning der. I forbindelse med en søknad om forhåndsgodkjenning skrev også fylkeskommunen at «Akershus fylkeskommune stiller seg positive til et initiativ til ny ishall i Folloregionen. Follo er en region med mange innbyggere som per i dag kun har en ishall.» Det ble imidlertid påpekt at for å få spillemidler måtte sportsklubben få kommunal garanti for søknaden, og de måtte ha vedtekter som tilfredsstilte kravene til å få tildelt spillemidler.
Her kan det være på sin plass å si to ord om spillemidler. Som mange sikkert vet er dette overskuddet som genereres fra de forskjellige spillene som drives av Norsk Tipping. Dette overskuddet fordeles hvert år ut til allmennyttige formål, hvorav 64 % går til idrett. Ved etablering av idrettsanlegg er spillemidler og momskompensasjon i de fleste tilfeller en sentral del av finansieringen. Reglene for å få tildelt spillemidler har variert en del over tid, men på det tidspunktet sportsklubben var i gang med sitt prosjekt var det et krav at de måtte være medlem i Norges Ishockeyforbund. Sportsklubben endret derfor sine vedtekter, og søkte opptak i forbundet. De opplevde en svært positiv og konstruktiv dialog, fikk snart medlemskap, og fikk også mange positive tilbakemeldinger på tiltaket.
Sportsklubben gikk også i dialog med andre idrettsforeninger i regionen, og fikk en overveldende positiv respons fra disse. I planene for etableringen var det i tillegg tatt høyde for bruk fra skoler som hadde behov for isflate.
På dette tidspunktet var altså både organisering, eierskap og planlagt bruk innrettet fra et rent idrettslig ståsted. Det var ikke mulig for oss som bidro økonomisk å hente ut overskudd, og hallen skulle heller ikke brukes i verken religiøs eller kommersiell virksomhet.
Kulturministeren positiv
Hittil hadde prosessen gått glatt, og tiltaket ble møtt med stor positivitet overalt. Sportsklubben hadde god dialog med ishockeyforbundet, med Kulturdepartementet, og med fylkeskommunen. Ås kommune behandlet søknad om garanti knyttet til spillemidlene, og vedtok denne. Ishockeyforbundet innstilte også på at ishallen skulle tildeles kr. 4 mill i såkalte programsatsningsmidler, et tiltak som var etablert nettopp for å få etablert flere ishaller i Norge. I januar 2014 innvilget Kulturdepartementet dette, og skrev blant annet følgende i sin pressemelding: «Kulturdepartementet har tildelt Vinterbro AS 4 millioner kroner i spillemidler fra anleggspolitisk program til bygging av ishall på Vinterbro i Ås. – Det er behov for flere ishaller i Norge. Mange barn og unge i Follo vil ha glede av den nye ishallen, og hallen vil være viktig for rekrutteringen til skøyteidrett i regionen, sier kulturminister Thorhild Widvey.» En forutsetning for programsatsningsmidlene var likevel at prosjektet ble tildelt spillemidler.
Problemer
Det var på dette tidspunktet det begynte å bli problemer. En privatperson på Vinterbro sendte nemlig en klage til Fylkesmannen, og mente at Ås kommune ikke kunne tildele garanti for spillemidler til prosjektet. Han framsatte i sitt brev en rekke temmelig ville påstander om eierskap og strukturer. Slik systemet er innrettet måtte fylkesmannen behandle denne klagen, selv om den bygget på svært uriktig faktagrunnlag.
Selv om de fleste politikerne hadde vært både saklige og konstruktive i prosessen var det nå enkelte som begynte å henge seg på denne klagen, og slå om seg med argumenter med stor kraft, tydeligvis uten å ha lest saksdokumentene. En av disse uttalte til Ås Avis: «– Her har det blitt fremstilt som om ishallen nærmest er en gave til Nordby-befolkningen, og flere fremtredende politikere har applaudert prosjektet. Men faktum er at denne ishallen skal eies av Smith-familien selv, og det kan synes som om den først og fremst skal tjene som forsamlingslokale, selvsagt ved siden av å fungere som ishall.»
Rent bortsett fra at påstanden var så uriktig som den kunne få bli er den også åpenbart injurierende, og uttrykker en utrolig fordomsfull holdning overfor de som ønsker å få til noe positivt i samfunnet. Selskapet som skulle eie ishallen hadde en svært klar eierstruktur og det var brukt enormt mye energi på å tilpasse vedtekter og retningslinjer i samsvar med kravene fra ishockeyforbundet og kulturdepartementet. Dette var også Ås Avis godt kjent med, og at de ville gi spalteplass til en slik uttalelse opplevde alle involverte som svært skuffende.
Fikk ikke spillemidler
På dette tidspunktet var det gitt igangsettingstillatelse for ishallen, byggingen var godt i gang, og det var derfor allerede gjort betydelige investeringer. Som følge av klagen og det politiske «rabalderet» begynte fylkeskommunen å sette spørsmålstegn ved lovligheten av Ås kommunes vedtak om å dispensere fra reguleringsplanen. Uten gyldig vedtak kunne ikke spillemidlene tildeles. De sendte også brev til sportsklubben om at de ikke ville bli tildelt slike midler i 2014, og at det var behov for avklaring på hvorvidt klubben i det hele tatt tilfredsstilte kravene til å få slike midler. For klubben hadde saken nå tatt en nesten utrolig vending. De hadde lojalt fulgt opp alle pålegg, råd og anbefalinger knyttet til organisering og strukturer. De hadde blitt medlem i ishockeyforbundet, og dermed akseptert Norges Idrettsforbunds regelverk og forbundets årsmøte som øverste myndighetsorgan for klubben. Nå ble det plutselig stilt spørsmål ved om dette var godt nok. Ingen kunne si noe om hva mer som skulle til, men konklusjonen var uansett at dette ville det ta tid å utrede.
Selv hadde jeg ikke hatt noen aktiv rolle i denne prosessen, men gjennom stiftelsen Green Tree Foundation hadde jeg og Kåre J. Smith en viktig rolle som de som stilte penger til rådighet for prosjektet. Vi hadde med begeistring fulgt prosessen i de innledende fasene, men betraktet med økende frustrasjon hvordan byråkratiet syntes å hale prosjektet stadig lengre ut i tid. Da det ble gitt melding om at det ikke ville bli tildelt spillemidler i 2014 og at det skulle igangsettes en ny langvarig utredning fikk vi nok. Vi signaliserte til sportsklubben at vi ikke ønsket å være med på en slik prosess. De var enig i dette, og trakk søknaden om spillemidler. Dermed mistet de også tildelte programsatsningsmidler.
Andre eiere
Ishallen var da allerede på god vei til å være ferdigstilt, og den økonomiske situasjonen var prekær. Stiftelsen Green Tree Foundation kunne ut fra sine vedtekter ikke støtte tiltaket dersom det ikke var av utpreget ideell karakter, og når spillemidlene ikke kom var det lite sannsynlig at dette kunne opprettholdes. Sportsklubben hadde selv ikke økonomi til å bidra særlig i prosjektet, og etter vedtektsendringene de hadde gjort for å bli medlem i hockeyforbundet hadde de heller ikke handlingsrom til å finne finansiering på andre måter. Heldigvis hadde flere av BCCs lokalmenigheter rundt Oslofjorden på dette tidspunktet fattet interesse for tiltaket da de hadde tilsvarende behov som det vi hadde opplevd i Oslo Follo. Selskaper eid av lokalmenighetene i Eiker, Drammen, Østfold og Oslo / Follo gikk derfor inn og overtok alle aksjene i Vinterbro AS, og stilte den nødvendige kapitalen til rådighet slik at prosjektet kunne fullføres.
Hadde sportsklubben satt seg ned for å vente på prosessene knyttet til spillemidlene hadde de sannsynligvis sittet der fortsatt. Nå er ishallen i stedet i full bruk til stor glede for lokalmiljøet, for ungdom i BCC, og for idrettsforeninger utenfor BCC. Sannsynligvis er den også til stor ergrelse for enkelte, men jeg håper og tror at de er i mindretall.
Jeg kunne fylt en hel blogg i seg selv med detaljer om denne prosessen, om vedtektsendringer, utallige møter, tusenvis av eposter, låneordninger som måtte etableres for å tilfredsstille offentlige krav, og veldig mye annet. På tross av den temmelig enorme administrative byrden det utgjorde å få alle disse tingene på plass var prosjektet altså i januar 2014 kommet dit at alt så ut til å være klart. Ås kommune gledet seg over tiltaket. Den lokale idretten hilste det svært velkomment. Hockeyforbundet uttrykte stor begeistring. Kulturministeren framhevet det som viktig for rekrutteringen til skøyteidrett i regionen. Men en klage fra en enkelt privatperson og noen politikere som ønsket å markere seg stanset altså hele prosjektet.
Ønsker vi en ny Zucca?
Jeg begynte dette innlegget med å si at frivillighetens vilkår er et tema som opptar meg, og stilte spørsmålet om den egentlig er fri. Det er vel ikke så vanskelig å gjette hva jeg selv mener om dette. Mitt siste spørsmål i denne saken må da bli: Hvis utgangspunktet er at Norge vil ha flere som Zucca, hvor vanskelig ønsker vi da egentlig at det skal være å bygge en ishall her i landet?
Har du synspunkt på temaet? Si gjerne din mening i kommentarfeltene.
