«Det ser ut som dere trives utrolig godt sammen!». Det er ikke få ganger jeg har hørt dette fra personer som i ulike sammenhenger har hatt befatning med BCC. De kan være positive eller negative til hva vi står for, de kan ha ulike tanker og kanskje også fordommer knyttet til hva vi driver med. Likevel må de – i enkelte tilfeller kanskje noe motstrebende – konstatere dette enkle faktum: Samhold og arbeidsglede står sterkt blant menneskene i BCC.
Ingen hemmelighet
Ikke sjelden har jeg fått spørsmål om hva som er hemmeligheten. Hvordan får man så mange mennesker, på tvers av generasjoner, fra så mange ulike bakgrunner og kulturer, til å trives så godt i hverandres selskap? Hvordan er det mulig å oppnå slik arbeids- og livsglede som det man ser her?
Jeg for min del tror ikke det dreier seg om noen hemmelighet. Dette handler om å skape et arbeidersamfunn, i motsetning til et klatresamfunn. Det handler om å leve etter den gylne regel: «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg», i motsetning til en grådighetskultur. Disse prinsippene har vært velkjent i årtusener. De går igjen i de fleste av verdens religioner, og ligger som fundament i mange humanetiske livssyn. Her møter vi imidlertid bøygen: Det å kjenne teorien er en ting. Å leve den i praksis er gjerne noe annet.
I et arbeidersamfunn deltar alle på like vilkår. Det er ingen elite som klatrer oppover og sparker nedover. De som etter hvert framstår naturlig som ledere i arbeidersamfunnet gjør det fordi de over tid har fokusert på å sette andres behov foran sine egne. Det er lett å få tillit til en som du vet er ærlig opptatt av ditt beste. Adskillig vanskeligere er det å ha tillit til en som har gitt deg et spark i ansiktet i sin iver etter å klatre til topps.
Verdsatt for den jeg er
Kanskje enda viktigere er at i arbeidersamfunnet blir jeg verdsatt for akkurat den jeg er. Jeg bidrar ut fra mine evner og ressurser, og vet samtidig at det jeg gjør har verdi for fellesskapet. Det gir meg et meningsfylt liv og en sosial tilknytning. Det er også godt for min selvfølelse. Jeg får tro på at jeg er verdt noe. Et slikt samfunn skapes imidlertid ikke av seg selv.
Hvis vi skal verdsette hverandre for de vi er, må vi nødvendigvis være åpne for mangfold. Mangfold gir trivsel. Det utvider horisonten. Det setter også krav til meg. Jeg må lære å verdsette mennesker som har helt andre interesser og egenskaper enn meg selv. Jeg må lære å gi av meg selv – også overfor de som kanskje er født med egenskaper som gjør at jeg egentlig finner dem temmelig usympatiske. Jeg må lære å engasjere meg i andres behov, og fokusere mindre på mine egne. Dette kommer ikke av seg selv, det koster meg noe. Kanskje må mine holdninger endres. Det underlige er at de vennskap og relasjoner som vokser fram gjennom dette er sterkere og gir meg langt større glede enn det et vanlig interessefellesskap kan gi.
Jeg gir av meg selv – men i realiteten investerer jeg altså egentlig i min egen lykke og glede. Dette er ikke mystikk, det er prinsipper som har vært kjent i uminnelige tider, og som i vår moderne tid er godt dokumentert gjennom forskning. Les mer om dette i Arbeidersamfunn – Del 2 og Russisk arbeidersamfunn.
Hva mener du er det viktigste for at du skal trives sammen med andre? Si gjerne din mening i kommentarfeltene.
