Menneskets utilstrekkelighet debatteres, men gudstroens styrke er forsvunnet.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 11. juni 2018)
Den danske TVserien «Herrens veier» fikk mye oppmerksomhet i vinter. Presten som ble forbigått ved bispeutnevnelsen, reagerte med en fyllekule, og opplevde deretter at det familien hadde bygget livet rundt falt i grus. Serien har vakt refleksjoner fra mange hold. Folkekirken i Danmark omfavnet serien.
«Det var noe avslørende ved disse karakterene, det at man gjerne vil fremstå som en ydmyk Herrens tjener, men likevel er fulle av sitt eget» sa prest og professor på Teologisk fakultet, Merete Thomassen til Vårt Land da serien ble lansert i Norge. Ifølge henne var hun «vilt begeistret» og nevnte at serien «…peker på det menneskelige, det forfengelige, og de høye, moralske idealene som brister. Den er ærlig om presters sårbarhet».
Thomassen har et poeng. Prester og menighetsledere er ikke guder og er langt fra ufeilbarlige. Denne siden av bildet ble i mange hundre år skjult, og det er sunt og riktig at den de siste tiårene har kommet fram. Men jeg savner en annen side av bildet.
Herrens herlighet
I den 138. salme skriver David om å «synge om Herrens veier, for Herrens herlighet er stor». Davids menneskelighet er godt kjent. Det er få andre som kan få fram svakheten og de brusende følelsene i et menneske slik David gjør i sine salmer. Men det er også få andre som kan få fram styrken, sinnsroen og gleden som gudstroen gir.
David opplevde – som mennesker flest – at Herrens veier var uransakelige, og at livet var fullt av vanskeligheter. Men han opplevde også at Herrens veier førte ham styrket ut av vanskelighetene, at de ledet til en fred som han ikke kunne forestilt seg. Derfor var Herrens veier noe han ville at menneskene skulle få høre om.
Dramasjefen i Danmarks Radio, Piv Bernth, håpet at «Herrens veier» ville gi seerne lyst til «å samtale om tro, verdier og livsgrunnlag». Men mitt inntrykk er at det ikke er disse temaene som dominerer samtalen.
Menneskets utilstrekkelighet debatteres, men gudstroens styrke er forsvunnet. Det som etter bibelsk standard er umoralsk og uetisk opptreden, med påfølgende sammenraste relasjoner males ut, men tryggheten ved gode verdier utelates. Livets skuffelser gis stor oppmerksomhet, men gleden og stabiliteten som kommer av et solid livsgrunnlag er forsvunnet.
Sorg og smerte
Filmseriens trailer på drøyt to og et halvt minutt inneholder tre sex-scener. Utroskap er ikke bare idealer som brister. Det påfører andre stor sorg og smerte. Å gå gjennom livet «full av sitt eget» er en ulykke, ikke bare for mennesket selv. Og hvis det handler om personer i tillitsposisjoner kan det også medføre personlige overtramp til livslang skade.
At serieprodusenter utnytter slike konfliktfylte elementer til fulle i underholdningsøyemed er ikke underlig. Men at kirken opptrer som i stor grad ukritiske filmkritikere, uten å få fram at det kristne budskapet handler om det stikk motsatte er underlig. Fra et bibelsk ståsted er det jo vanskelig å si at serien har noe som helst med Herrens veier å gjøre.
Forvandling
Kirker og trossamfunn har et samfunnsoppdrag. En måte å formulere det på, er at vi skal hjelpe mennesker. Dette gjør vi ved å lede til Herrens veier, som han i sin kjærlighet har lagt åpne for alle i og ved Jesus.
Her får vi nok se at vi er mennesker, men vi får enda mer se at veiene leder oss til noe godt, noe som er større enn oss selv. De leder oss bort fra å være «fulle av vårt eget», slik at vi får bærekraft til å hjelpe andre i stedet for å gjøre dem sorg og skade. De leder til det Bibelen omtaler som forvandling, at et menneske som tidligere ikke kunne være god og elske sine nærmeste kan forvandles til å gjøre nettopp dette.
Kanskje kristne burde bli bedre på å vise at det glade budskap er mer enn menneskelighet? Kanskje vi kunne få bedre fram hva gudstroen og budskapet om Jesus kan gi av trygghet og glede i livet, hvordan Herrens veier leder bort fra det å være «full av sitt eget» til hjelp for andre. Herrens veier har nemlig verdi for hele samfunnet. Derfor kan vi med frimodighet både tale og synge om dem.
