Da pave Johannes Paul II døde forteller ryktene – i BCC-versjonen – at etter å ha fått utlevert sin harpe fikk han omvisning i himmelen av Gud Fader selv.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 19. mars 2018)
De tittet inn i det ene rommet etter det andre og det var feststemning over alt. Men før de skulle åpne en av de siste dørene hysjet den allmektige på alle som var i nærheten og gav tegn til at de måtte være musestille: – Her holder Smiths Venner til, og de tror at de er alene her oppe!
Skal man ta utgangspunkt i bildet en del fortsatt har, kan det ikke ha vært et spesielt forlokkende syn som møtte paven i dette himmelske BCC-rommet. Et rom der kvinnene gikk i lange skjørt og skaut, og der ingen hadde lov til å se på TV eller høre radio. Et rom der BCC-medlemmene kunne leve sitt pietistiske og uopplyste liv i all evighet.
Skarp tone
Som tilfellet ofte er med slik humor har den gjerne en kjerne som kan spores til paralleller fra virkeligheten. I forrige spalte skrev jeg om hvordan angrep på BCCs lære i tidligere tider førte til at tonen mellom BCC og andre trossamfunn ble konfliktpreget, og ofte handlet om å framheve forskjeller. Inntrykket av at BCC-medlemmene mener seg å ha enerett på himmelen kan nok være et resultat av de skarpe debattene disse konfliktene utløste.
Leser man blad som ble utgitt av slike kristne grupperinger de første tiårene av 1900-tallet, kan man fort bli overrasket over hvor skarp tonen var mellom disse. Det gjaldt til tider også mellom grupper og retninger som læremessig sto hverandre nær. I dag er slik retorikk så godt som fraværende. Når vi hundre år senere leser disse gamle kampinnleggene blir det feil dersom vi ukritisk gir dem samme aktualitet i vår tidsperiode.
Åndsretning
I BCC har forkynnelsen alltid inneholdt en ganske skarp retorikk mot «religiøse». Dette kan forståelig nok virke konfliktskapende dersom tilhørerne ikke kjenner sammenhengen. Men i vår sammenheng har ikke dette noe å gjøre med hvorvidt man er innenfor eller utenfor BCC. Begrepet brukes derimot om hele den åndsretning som deler hjertet mellom Gud og verden. I denne betydningen finnes «religiøse» både innenfor og utenfor BCC.
Når det er sagt var det som for pionerer som Hans Nielsen Hauge sentralt også for BCCs grunnlegger, Johan O. Smith, at Guds ord ble forkynt rent og uavkortet. Hauge mente at datidens kirke utelot viktige element i sin forkynnelse, og det skapte en konflikt som sendte ham i fengsel. I vår tid kan vi få inntrykk av at eksempelvis Guds bud og ord om å seire over synden og det onde, er fraværende i Den norske kirke (Dnk). BCC vil ikke blande seg opp i hva som forkynnes i Dnk eller andre steder, men vil på den annen side absolutt være på vakt mot at vår egen forkynnelse dreies i en slik retning. Vi har ingen interesse av å dømme og plassere andre troende, men vil holde tydelig fast på det som er grunnlaget for vår egen tro.
Ikke Menigheten
Som mange andre kristne legger nemlig de fleste BCC-medlemmer troen som et fundament for livet, og man bør jo være trygg på at det man legger som fundament for livet holder prøve. Men jeg finner altså ikke noe i BCCs tro og lære som tilsier at de som er medlemmer her har noen enerett på himmelen. Johan Oscar Smith var bevisst på dette. «Men begynner vi å betegne den gruppe vi arbeider iblant for «Menigheten», da har vi jo med ett slag utelukket andre av menigheten som virkelig tilhører menigheten», skrev han i et privat brev i 1934.
Vi ser altså ikke på medlemskap i BCC hverken som noen forutsetning eller garanti for en dag å kunne stille seg i køen for harpeutdeling. Men vi tar Bibelens ord på alvor. Det inkluderer ordene om at etter å ha tatt imot Jesu forsoning kan himmelen begynne å utfolde seg i oss og ved oss allerede imens vi lever her på jorden.
Derfor legger vi vekt på å realisere Guds rike for så mange som mulig av barna og ungdommen som vokser opp hos oss. I dette har BCC kommet et lite stykke på vei, men vi ser at det er langt igjen til dit vi gjerne ville være. Forhåpentligvis er det mange andre troende som arbeider i samme retning. Vi har nemlig ikke noe ønske om å være alene i himmelen.
