Juleshopping, Trump, Jerusalem og fred på jord. Når temaene tas opp av en palestiner som holder en kniv mot strupen lytter man gjerne ekstra oppmerksomt. Det er mange inntrykk å sortere etter en førjulsettermiddag i travle London.
Flom av kaldsvette
– Vi må vel komme i gang med juleforberedelsene, sa min hustru Heidi forsiktig for noen dager siden. Stemmen var lav og behagelig, men ordene utløste en umiddelbar flom av kaldsvette. Hjerterytmen hentet plutselig inspirasjon fra bergenske buekorps i de innledende treningsrundene. Synsfeltet snevret seg inn til en liten uklar tunnel av lys i et ellers uformelig grått bilde. Jeg mener at juleforberedelser burde være tema for menneskerettighetsdomstolen. I årenes løp har jeg vært i konfrontasjon med russisk mafia, blitt forfulgt av sensasjonshungrige journalister, vært mål for nederlandske kjeltringstreker, fått flere hus nedbrent, og blitt beskyldt for mangt og mye mellom himmel og jord. Det er alt bare barnemat mot redslene som følger med juleforberedelser, og da spesielt julehandel.
Min svigerfar er lege og har forsynt meg med rikelige mengder voksendrops for slike anledninger. Etter en tredobbel dose er nervene på et slikt nivå at jeg våger meg inn på Harrods sammen med Heidi. Jeg går inn gjennom de tunge svingdørene og blir umiddelbart svimmel. Tidenes dårligste versjon av «Bjelleklang» lyder fra høyttalere i taket. Et sammensunket utstoppet reinsdyr med langt utviklet hårsykdom står ved inngangen sammen med en livstrøtt nisse. Han har hatt et par tusen barn på fanget i løpet av dagen og ser ut til å lengte til ensomheten på Playa del Ingles.
Gave til svigermor
– Hva synes du vi skal kjøpe til min mor, spør Heidi. – Jeg lar tunnelsynet gli over de varmt belyste hyllene rundt oss. Øynene klarer ikke å fokusere, men jeg griper tak i noe som står utstilt rett foran oss. – Kanskje denne, sier jeg håpefullt. – Nei Bernt Aksel, vi kan ikke gi min mor en radiostyrt bil, sier Heidi mildt. Hun sier noe mer, men jeg hører ikke. Jeg har mistet henne av syne. En pelskledd dame med mord i blikket har trengt seg mellom oss og hugger tak i en Gucci-veske fra nabohylla. En dult bakfra gjør at jeg snubler inn i et bord med juletrøfler fra Frankrike. Nissen som står bak bordet smiler høflig, men mumler noen adskillig mindre høflige ord straks jeg har snudd ryggen til. Den stadige strømmen av hypnotiserte juleshoppere har ført Heidi bort fra meg. Jeg er alene i fiendtlig territorium. I desperasjon vakler jeg ut av shoppingsenteret og søker tilflukt hos en palestiner.
Hater Trump
– Hele familien min må nok sies å hate Trump for å si det litt forsiktig, sier palestineren i det han lar den nyslipte knivseggen gli prøvende over halsen min. – Hver gang vi har kontakt mener de at noen bør manne seg opp og drepe ham, mumler han imens ansiktet får et konsentrert uttrykk. Kniven begynner å danse opp og ned under haken. Palestineren løfter øyenbrynene – Familien bor i Jerusalem, legger han til. Jeg forsøker å holde meg rolig. Holde ansiktet nøytralt, ikke bevege musklene. Ør i hodet etter opplevelsene på Harrods har jeg vært så dum å nevne USA-president Trumps Jerusalem-utspill. Nå angrer jeg litt.
Palestineren er barberer. Og et besøk hos barbereren er vanligvis den nest mest beroligende medisin som finnes. Aller mest beroligende er det sitte på kontoret og studere gode regnskapstall, men den luksusen er ikke innenfor rekkevidde nå. Så jeg valgte palestineren. Salongen hans er enkel, men elegant. Pågangen er liten akkurat nå, og da jeg kom inn satt han fordypet i «Financial Times». Ettersom kniven arbeider seg over kinnet begynner jeg å skjønne at han ikke har tenkt å la vreden over Trump gå ut over meg. Barbereren er usedvanlig reflektert.
Unyansert
– Det som tenderer til slitsomt er at hele denne konflikten blir framstilt så unyansert og tilspisset, og det former veldig mange av oss inkludert min familie, sier han. – De vil gjerne jage ut alle jødene. Det kan jeg ved nærmere ettertanke ikke si meg helt enig i, selv om heller ikke jeg nærer de varmeste følelsene for jødene. Men jeg kom hit til London som ung, og alle mine barn er født her. Skulle vi bli jaget ut herfra og måtte reise til Palestina ville det være en tragedie. Så jeg kan ikke forsvare et argument om å jage ut alle jødene som er født der, forklarer barbereren. – Og problemene i Palestina er så sammensatte at det er tullete med slike ekstremt forenklede bilder som vi vanligvis blir servert, sier han imens han gjør seg ferdig.
Jeg er blitt glattbarbert, og pulsen er kommet ned på noenlunde normalt nivå. Synet er stort sett tilbake. Jeg henter fram kredittkortet for å betale. – Du vet, både vi palestinere og jødene hadde tjent enormt på å slå oss sammen. Vi er begge i bunn og grunn handelsfolk og innovatører, og kunne skapt et økonomisk maktsentrum, sier barbereren i det jeg går ut av døren. På TV-skjermen i nabobutikkens utstillingsvindu ruller bilder fra demonstrasjoner i Betlehem. Tåregass henger over området der Betlehemsstjernen skinte for litt mer enn to tusen år siden. Jeg faller i tanker, men blir brutalt vekket opp da en familie med overfylte shoppingposer skyver meg brutalt til side og strener videre mot Harrods. Jeg går i motsatt retning.
Julefred
Om et par dager skal vi feire verdens frelser, han som kom med et budskap om fred over jorden. For øyeblikket bærer stemningen preg av alt annet enn fred, både her utenfor Harrods og i nyhetsbildet. Jeg tekster Heidi og setter kursen hjemover. I hodet har en strofe fra en engelsk julesang begynt å svirre. «Let there be peace on earth…” Hvordan var det nå fortsettelsen var? “…and let it begin with me!”. Akkurat så enkel og akkurat så vanskelig er løsningen for julefred både i hjertet og i verden. Jeg kan ikke løse verdensproblemene, men jeg vet hva jeg skal gjøre for å bidra til fred der jeg er. Det tegner til å bli en god jul i år.
