USAs president Trump har havnet i «full krig» med landets fotballelite. Fotballspillerne går på kne under nasjonalsangen i protest mot rasisme og intoleranse.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 2. oktober 2017.)
Mer enn 50 år er gått siden Martin Luther King Jr. holdt talen som ble en av verdens mest berømte. «Jeg har en drøm om at mine fire små barn en dag skal leve i et land der de ikke bedømmes ut fra hudfargen, men ut fra sin karakter og personlighet.»
I debatten som har oppstått i USA siteres denne talen ofte. Etter mer enn 50 år er det sjokkerende stor uenighet om hva som egentlig er drømmen.
Trump har sin versjon som innebærer å gjøre landet «great», og stempler sine meningsmotstandere som upatriotiske. Han mener fotballspilleres kneling er mangel på respekt for landet og flagget. Hans meningsmotstandere har sin egen versjon av drømmen, og stempler de som er uenige som intolerante. Begge sider mener å representere sann patriotisme og verdibasert kulturarv.
Selv om hudfarge har fått mindre betydning for rettigheter i samfunnet, ser den enkle drømmen om å bli vurdert ut fra karakter og personlighet ut til å være lengre borte enn noen gang.
I toleransens navn
Vi kan riste på hodet over dette, men vi har ikke mye å slå oss på brystet av. Her hjemme i Norge opplever flere og flere mennesker å bli satt i bås på grunnlag av sine moralske standpunkt, sine verdivalg eller sin tro. De blir vurdert ut fra stempelet de har fått, ikke ut fra sin karakter og personlighet.
I større og større grad er det også kategoristempelet som hentes fram når verdispørsmål skal debatteres. Mennesker som har tatt et moralsk standpunkt som er forskjellig fra majoriteten stemples som hatefulle. I USA blir tusenvis av religiøse grupper fra stort sett alle verdensreligioner betegnet som hatgrupper, og trenden begynner å komme også til våre hjemlige trakter.
Intoleranse ser i dag dessverre ut til å være utbredt og akseptert både på politisk venstre og høyre side. Det interessante er at dette skjer nettopp i toleransens navn. Forståelsen av toleransebegrepet synes å være at de som kan applaudere de mest ytterliggående moralske standpunkt er de mest tolerante. De som holder fast på sine egne moralske standpunkt er altså intolerante og hatefulle.
I bås
Er det å ha et tydelig moralsk standpunkt det samme som at man ikke kan respektere de som har andre standpunkt og bedømme dem ut fra deres karakter og personlighet? For min del kan jeg si at det finnes mange grupperinger i samfunnet med et ideologisk og moralsk ståsted som jeg har svært lite til overs for. Men at jeg av denne årsak skulle hate disse, eller at jeg ikke skulle kunne ha respekt for deres menneskelige kvaliteter, blir for meg absurd.
I BCC opplever vi dessverre også alt for ofte effekten av kategoristempelet. En kvinne i 30-årene fortalte meg nylig at hun i flere år hadde glidd godt inn i miljøet på sin arbeidsplass, helt til det kom for en dag at hun tilhørte menigheten. Da var hun satt i bås, og ble plutselig ikke lenger satt pris på ut fra sin karakter og personlighet. Lignende opplevelser er det mange andre som har hatt. Og det finnes andre trossamfunn og grupperinger som har det adskillig verre enn oss.
Kristen intoleranse
Dessverre registrerer jeg at kristne miljøer heller ikke alltid er så tolerante. Kategoristempelet brukes flittig også i disse kretsene. Når jeg leser hva en del kristne kan få seg til å si om andre mennesker, eksempelvis muslimer, blir jeg oppgitt. Å være gnistrende uenig i den muslimske ideologien er en ærlig sak. Men å generelt omtale menneskene som tilhører den muslimske tro på en spottende og nedverdigende måte, er ikke en ærlig sak.
Vær gjerne uenig med ideologi. Argumenter gjerne mot standpunkt i verdispørsmål. Men sørg for å bedømme menneskene, uansett om de tilhører BCC, statskirken eller muslimer, ut fra deres karakter og personlighet. Da er du også med på å realisere Martin Luther Kings drøm.
