Når vi ønsker å starte en idrettsforening på vårt eget kristne verdigrunnlag opplever vi at det ikke er politisk korrekt nok.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 7. juli 2017)
«Han tek ikkje glansen av livet, den frelsar som kallar på deg» skrev Trygve Bjerkreim. Kristendom er for mennesker i alle aldre, inkludert ungdom. Den sprudlende livsgleden og uredde kraften ungdom tilfører et trossamfunn er av uvurderlig verdi.
Men det er altså ikke meningen at kristenlivet skal ta bort glansen og den ungdommelige gleden. På et dypere nivå kan vi selvsagt si at glansen dypest sett handler om åndelige verdier, men i større grad enn vi tror handler det om rammen for livsutfoldelse. Vi må kunne ha noe mer å tilby ungdom enn gamle kirkebygg. De trenger å kunne utfolde seg og nyte frihet innenfor gode rammer der de kristne verdiene ivaretas.
Et eget miljø
Dette er ikke noe nytt. Mange trossamfunn har i en mannsalder hatt ungdomsklubber, musikktilbud, idrettstilbud og andre fritidstilbud med et kristent verdigrunnlag i bunnen. I Brunstad kristelige menighet lå vi muligens noe etter når det gjaldt slik organisert aktivitet.
De siste 20 årene har vi tatt konsekvensen av det, og i en god del av de lokale menighetene har engasjerte medlemmer etablert et enormt tilbud av aktiviteter og interessegrupper som alle bygger på et sunt kristent verdigrunnlag.
Noen vil spørre hvorfor ikke våre unge medlemmer like gjerne kan engasjere seg i de vanlige idretts- og kulturtilbudene som er etablert i lokalsamfunnet. En del av dem gjør nettopp dette.
Mange opplever imidlertid mer og mer at noen av rammene og miljøene i det etablerte idretts- og kulturlivet ikke er forenlig med de verdiene de selv har valgt å legge til grunn for livet. De har et ønske om å kunne dyrke sine interesser i et miljø og en atmosfære som springer ut fra sitt eget verdigrunnlag.
Skiftende vinder
De som ønsker å etablere et slikt tilbud – altså utenfor selve den kristne forkynnelsen, men på et verdibasert grunnlag – møter fort utfordringer. Det offentlige synes i stor grad å ville ha kontroll med idretts-, kultur og fritidstilbud. Det ser vi av finansieringsformene samfunnet har etablert: De gjør det ofte ikke mulig å sette rammer og føringer som sørger for at grunnleggende kristne verdier blir ivaretatt i aktiviteten og tilbudene.
Enda viktigere er det kanskje at idrett, kultur og fritidsaktiviteter i temmelig stor grad er påvirket av politikk. Politiske regimer kommer og går, og politiske vinder skifter fort retning. Audun Lysbakken, som for noen år siden skal ha favorisert selvforsvarskurs der arrangørene sto ham nær politisk, er kanskje ikke betegnende for den generelle situasjonen. Vi opplever likevel at den til en hver tid rådende politiske retningen har stor innvirkning på støtte og øvrige rammevilkår.
Når vi ønsker å starte en idrettsforening på vårt eget kristne verdigrunnlag opplever vi at det ikke er politisk korrekt nok. Verdibaserte foreninger og organisasjoner kan ikke leve med å være påvirket av slike politiske vinder.
Ekstra verdi
Likevel har dette sine fordeler. Vi ser stadig nye eksempler på hvordan ungdom med felles interesser går sammen om å etablere foreninger og interessegrupper, og selv tar ansvar både for styring, organisering og finansiering.
Interessant nok ser det ikke ut til at dette reduserer opplevelsen. Tvert imot forteller mange av dem at det tilfører dem en ekstra verdi at de selv må engasjere seg i finansieringen og organiseringen. De godene man selv har arbeidet og svettet for å gjøre mulig smaker gjerne enda bedre enn de godene man får opp i fanget.
Jeg tillater meg likevel å stille spørsmål ved om samfunnet ikke ville vært enda bedre tjent med å skape insentivordninger der verdibaserte organisasjoner fikk bedre rammer for å kunne skaffe seg de nødvendige finansielle midler, uavhengig av politiske vinder.
Idrett, kultur og fritidsaktiviteter har en spesiell mulighet til å bygge broer, men når det skal styres av politikk kan resultatet bli det motsatte. Kanskje noe å tenke over i årets valgkamp?
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
