Journalister ynder å kalle seg samfunnets vaktbikkjer. Likevel er det ikke sjelden at de «bytter side» og lever av å gi råd til de som frykter pressens omdømmetyranni. Mellom journalister og medierådgivere har det blitt et spill, og når noen bryter reglene for spillet oppstår det bekymringer på begge sider.
Uten filter er farlig
– Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd, twitret journalist Vidar Kvalshaug om Bjørn Dæhlie etter at VG og flere andre aviser hadde laget sensasjonsoppslag om hans angivelige «sutring» over formuesskatten. Dæhlie hadde våget seg til å komme med en fri uttalelse med glimt i øyet, uten å la den gå gjennom noe filter i form av medierådgivere. Resultatet ble at han ble offer for pressens sensasjonshunger og folkeopinionens påfølgende vrede. Han fikk føle omdømmetyranniet på kroppen.
I en verden der tilliten til mediene stadig synker og publikum finner alternative informasjonskilder, står stadig flere journalister uten jobb. En del av disse finner seg noe annet å gjøre på det som av enkelte beskrives som «den andre siden». De blir medierådgivere. I redselen for å havne i pressens vilkårlige søkelys er det nemlig flere og flere selskaper, offentlige etater og privatpersoner som omgir seg med et helt kompani av slike rådgivere som forsøker å veilede dem gjennom jungelen de skal ferdes i. Medierådgivere og journalister utgjør ofte aktørene i et spill man kan komme noenlunde greit ut av dersom man kjenner de avtalte reglene og har penger nok.
Friskt pust?
I USA har den nåværende president Trump brutt totalt med spillereglene. Han gidder ikke bruke milliarder på omdømmerådgivere, men klinker til via sine egne kanaler der han tror det fungerer best. Resultatet er en flom av latterliggjøring og negativt fokus fra pressen. Men et annet resultat er at mange i det amerikanske folket oppfatter ham som et friskt pust, en opprører mot «eliten». Han kjører tanks gjennom omdømmetyranniet og lykkes forbløffende godt med det.
Jeg er ingen stor Trump-tilhenger, og har lite grunnlag for å uttale meg om hvorvidt han kan gjøre USA «Great Again» eller ikke. Det er imidlertid ikke til hinder for at jeg synes det har vært svært interessant å observere både debatten og kritikken knyttet til hans omgang med presse og medier. Påfallende ofte skinner det sterkt gjennom at den sterke kritikken springer ut fra pressens ønske om å få beholde sin business i fred. Den type bruk av alternative kanaler som Trump står for vil nemlig frata pressen et solid inntektsgrunnlag.
Trist
Hvis kritikken og debatten springer ut fra et slikt grunnlag er det trist for det amerikanske folket. Sannsynligvis ville folket vært mer tjent med en presse som brukte ressursene på grundige og saklige analyser av presidentens politikk og hva hans mange utspill faktisk resulterer i. I tiden som er gått siden hans innsettelse har mediebildet blitt oversvømt av latterliggjøring av hans Twitterbruk, hans mislykkede helsereform og hans Russlandforbindelser. Men hva besto helsereformen i, hva var forskjellen på denne og ObamaCare, hvilke konsekvenser ville den fått for borgerne i ulike samfunnslag? For meg er det underlig at mediene ikke bruker svært mye energi på å klargjøre og analysere dette bildet for sine seere. Er det virkelig slik at publikum ikke lenger er interessert i god saksinformasjon slik at de selv kan danne seg et grunnlag for å forstå? Jeg tviler på om det er dette som er årsaken. Men kanskje er bransjen moden for en revolusjon i tankegangen, slik så mange andre bransjer har opplevd de siste årene. Det kunne nok tjene både folket og bransjen.
Les også:
