Eksamenstiden i videregående skole vil for mange danne den plattformen som avgjør hvilke muligheter de får videre i livet. I Norge kan det imidlertid synes som om populistiske hensyn sørger for å ødelegge mer enn å bygge opp om denne plattformen.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Av og til undres jeg over hva som skjer når våre norske skoleelever kommer over i videregående skole? Ja, jeg vet at det er slutt på tvungen skolegang. Jeg vet at tiden er inne til i større grad enn i ungdomsskolen selv å ta ansvar for egen læring. Det er likevel viktig at elevene i videregående har støttende rammer for sin skolegang, og det er vi som er kommet opp i en litt mer moden alder som må sørge for det. I politisk terminologi hører vi ofte om populisme, og da er det gjerne den politiske høyresiden som får unngjelde. Men populismen lever i beste velgående over et vidt felt i vårt samfunn. Tenk for eksempel bare på russefeiringen.
I eksamensåret tillater norske myndigheter elevene i videregående skole å trenere forberedelsene til avgangsprøvene. I den perioden som burde påkalle den aller største motivasjon og oppmerksomhet om skolefagene, er en stor andel av elevene nærmest på fulltid opptatt med helt andre ting. Og hvilke ting? Russeutstyr for eksempel. Dette har blitt stor business, og flere firma konkurrerer skarpt om tilgangen til å selge klær og utstyr til årets russ. Russen selv legger gjerne ned store pengesummer i å utstyre busser og biler til å bli partymaskiner.
Nå er ikke dette i seg selv noe negativt. Å sette kreative rammer for tilværelsen og kanskje markere en opposisjon mot det etablerte hører ungdommen til, og å feire avslutningen av en lang skolegang gjøres i de fleste land. Det underlige er at i motsetning til de fleste andre land synes det som at i Norge er hensynet til å ta vare på seg selv og sine omgivelser, de verdier man har bygget opp gjennom mange år, i stor grad er fraværende. For alt for mange er eksamenstiden blitt en tid der man oppnår betydelig dårligere resultater enn man kunne klart dersom fokuset hadde vært på å vise hva man er god for, og ikke på å feste.
I litt for mange tilfeller tas dette også til de mer ekstreme ytterpunktene. Ordensforstyrrelser, bråk og støyplager er blitt en del av mediebildet i russetiden. Alle de siste årene er det kommet fram grove eksempler på dette. Allerede i en tidlig fase av årets russefeiring melder NRK om en buss med avgangselever i videregående som forårsaket store problem for politiet i Bergen. Elever gikk til angrep på politiet, det måtte tilkalles forsterkninger og ordensmakten måtte bruke et større mannskap over flere timer for å få gjenopprette orden. Dette er nok langt fra representativt for det store flertallet av avgangselevene, men det er likevel en indikasjon på hva russetiden handler om for en del ungdommer.
Det som for undertegnede synes symptomatisk er reaksjonene på dette negative fenomenet. De som er ansvarlige for lov og orden, helse og undervisning bagatelliserer gjerne problemet og kaller de negative følger for mytedanning. Hvis disse virkninger er myter, har russen selv gjort sitt beste for å befeste dem. Det var med en viss undring jeg så en nyhetssending på TV hvor – av alle, en helsesøster gikk på barrikadene for å forsvare russens feiring midt i eksamenstiden. Det må vel kunne kalles populisme?
Undertegnede har gjennom en mannsalder hatt som en av sine oppgaver å undervise i ungdomsskolen om rus. Undervisningsmateriellet som har vært til rådighet taler sitt entydige språk om for eksempel de omfattende skadevirkningene av alkohol. Også media har vært opptatt av avgangselevers alkoholkonsum i russetida, og undersøkelser har klart vist at faren er stor for at det oppstår varige helseskader. Tror heller ikke man skal underslå at flere unge etter at russetida er over angrer på en lite gjennomtenkt seksuell debut mens man var svekket av rusens virkning. De såkalte knuteregler fyrer også opp under det og skaper utvilsomt et gruppepress blant elevene.
Har vi i Norge virkelig råd til å sløse med de unge menneskelige ressurser på denne måte? PISA-undersøkelser og andre internasjonale undersøkelser om tilstanden i skolen har satt fokus både på skolens planverk, metodikk og holdninger til læring. Debatten om hvordan vi skal løfte fram norsk utdanning i en knivskarp internasjonal konkurranse er blitt et hett politisk tema. Særlig mot denne bakgrunn er det merkelig at man tillater dette å fortsette. Ansvaret ligger hos de som ikke har guts til å stå imot anklager om å være gledesdrepere, moralister og lignende karakteristikker. Mange som er kommet opp i årene uttrykker også et romantisert forhold til sin egen russetid, og det framstilles som viktig at dagens ungdom også skal få oppleve denne enestående lykke! Undertegnede har liten tro på denne lykkebeskrivelse, og har selv vært ung. Jeg opplevde ungdomstiden som en strålende tid uten å delta i utagerende virksomhet av denne typen. Har aldri savnet det! Smak og behag er selvsagt ulik hos hver enkelt av oss, og om man ville feire overstått eksamen og understøtte gleden over sommerdager som venter, er det selvsagt opp til hver enkelt. Det som er mine poeng er tidsrommet, intensiteten og hvordan man legger an en slik feiring midt i eksamenstiden.
De som legger premissene for dagens utdanning bør hjelpe de unge ved å sette tydelige rammer omkring skolen! De unge er utprøvende og skal så være, sier man gjerne. Ja, det kan så være. Men vi kan ikke løpe fra det som er vårt ansvar, nemlig å anvende en smule livserfaring og folkevett. Vår populisme og unnfallenhet er et svik mot videregående skoles avgangselever.
Av: Harald Almås, Stord
