Gjennom en serie gjesteinnlegg har Harald Almås gitt et glimtvis innsyn i hvordan Luther gjennom en prosess distanserte seg fra Den romersk-katolske kirke og skapte en reformasjon. Noen sider ved Luther gir imidlertid en bitter ettersmak.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Hatske utfall
I mine innlegg om Luther og reformasjonen har jeg vært inne på noen av de positive konsekvensene for utvikling av demokrati og velferd i Norden. De positive effektene av reformasjonen er overveldende på mange plan. Alt dette positive har likevel en bitter ettersmak når vi i noen av Luthers skrifter leser hans hatske utfall mot jødene.
Teologisk fakultet ved universitetet i Oslo har tatt opp dette, og deres materiale er min hovedkilde for dette innlegget. Det framgår klart fra denne kilden et ønske om å ta et oppgjør med denne delen av Luthers virksomhet. Jeg tillater meg å sitere noen avsnitt fra en tekst fakultet selv har publisert på sin reformasjonsblogg. Reformasjonsbloggen har for øvrig flere innlegg som er interessant lesning for de som er interessert i temaet Luther og reformasjonen.
«I november 2015 vedtok synoden i Tysklands evangeliske kirker (EKD) en tekst der de klart og tydelig distanserer seg fra den sene Luthers antijødiske ytringer. Kanskje kunne reformasjonsjubileet 2017 være en foranledning også for Den norske kirken til å gjøre noe tilsvarende?
Kraftig ut mot jødene
Den sene Luthers antijødiske holdningene er et av de vanskeligste temaene å forholde seg til når det gjelder arven fra reformasjonen. I flere polemiske tekster fra 1538 av går han usedvanlig kraftig ut mot jødene. I det mest beryktede skriftet – Von den Juden und ihren Lügen (1543) – anbefaler han blant annet at de bør jages ut av landet og at synagogene deres bør brennes ned.
Da Luthers skrifter ble utgitt i seks bind på norsk på 1980-tallet, lot utgiverne være å ta med noe fra denne teksten fordi vi mente det var best ikke å bringe den i omløp på nytt. Tekstens virkningshistorie maner til ekstra forsiktighet: Før og under annen verdenskrig ble den i flere protestantiske land utgitt på nytt og brukt til støtte for jødeforfølgelser.
Dette skjedde også i Norge: I et hefte utgitt av Norsk Front med tittelen Martin Luther: DET UTVALGTE FOLK. Om jødene og deres løgner finner man noen av de verste passasjene fra Luthers skrift i norsk oversettelse med en kort innledning av forhenværende sogneprest Hans Egede-Nissen. Han introduserer utvalget slik:
Jesus Kristus sa til jødene: ”I har djevelen til far!” (Johs. 8.44.). Luther er således i god overensstemmelse med evangeliene i sitt syn på jødene.
Den evangelisk-lutherske kirke har syndet meget ved å drive humanitet og veldedighet overfor djevelen.
Og ikke minst har den norske kirke, som ved grunnloven er forpliktet til å forbli ved den evangelisk-lutherske konfesjon, syndet ved å undertrykke og neglisjere den store reformators advarsler og sannhetsord om jødene og deres løgner.
De langt fleste lutherske teologer har forholdt seg annerledes enn nazistene til denne delen av Luthers forfatterskap. Én vanlig strategi har vært å ikke snakke om dem. En annen strategi har vært å anføre forskjellige formildende omstendigheter.
På den andre siden har flere forskere de siste årene underkastet Luthers antijødiske skrifter ny kritisk analyse. (For eksempel: Thomas Kaufmann: Luthers Juden, Stuttgart 2014. Her framholdes gjerne at Luthers utfall mot jødene ikke er ”feilskjær”, men konsekvente resultater av hans teologiske tenkning og av hans arbeid med oversettelsen av Det gamle testamente i samme periode. Utfallene er en side ved den ”fremmede Luther”, og de viser en tenkemåte som det i dag er viktig å ta klart avstand fra.»
Kommentar
Innlegget på reformasjonsbloggen viser videre til Lutherske kirker i USA og Tyskland som har tatt oppgjør med denne arven etter Luther, og oppfordrer Den norske kirke til å «komme med en formell avstandstagen». Skadevirkningene av Luthers angrep på jødene finnes på to plan. For det første har det gitt næring til antisemittisme. I § 2 i den norske grunnlov fra 1814 ble jøder utestengt fra Norge. Det utløste en iherdig innsats fra Henrik Wergeland sin side for å endre paragrafen, noe som skjedde først i 1851, altså etter hans død. Nazistene og norske nasjonalister (Nasjonal Samling) brukte også Luther direkte i politiske hat-kampanjer.
En annen side ved saken er den teologiske, den såkalte erstatningsteologi. Den går ut på at Israels pakt med Gud er forlatt og at Israel er erstattet av kirken. Guds landløfte til Israel er dermed også erstattet med Guds rike som er kirken, og beskriver de nye løftene som utelukkende åndelige – at Israel ikke lenger har noen praktisk rolle i Guds plan. Israel er ikke lenger Guds folk fordi det bare er de troende i Kristus (kirken) som har det rette forhold til Gud. Kirken har helt og fullt tatt Israels plass og er nå bærer av landløftet, ætteløftet og Guds velsignelse. Israels utvelgelse som Guds folk er avsluttet fordi jødene har sviktet.
Det er ikke så vanskelig å se at fra en slik synsvinkel kan Luthers utfall mot jødene ha vært bekvemme å ty til. Apostelen Paulus advarer mot dette når han taler om at grenene (hedningene) ikke skal rose seg mot stammen som er Israels folk. Enn videre setter ikke verken Jesus eller apostlene Moses og profetene ut av spill, for de profetiske ord beskrives av apostelen Peter som fastere enn alt annet og vel verdt å akte på!
I år feirer vi Luther. At han gjennom sin modige innsats for å ta et oppgjør med datidens kirkemakt fikk enorm betydning for kristenheten og for hele den vestlige verden er hevet over tvil. Det kan vi glede oss over, og vi bør være takknemlige for det han har betydd for land og folk. Hans syn på jødene er en side ved ham som de fleste av oss nok gjerne skulle ønske var annerledes, men slik er det altså ikke. Det er en side ved ham som vi bør markere tydelig avstand fra, og som aldri igjen må få lov til å prege tankegangen i vårt samfunn.
Av: Harald Almås, Stord
