I sin serie gjesteinnlegg om Luther har Harald Almås fram til nå gitt en kortversjon av Luthers oppvekst fram til han ble ordinert til prest i 1507. I dette innlegget er tiden kommet til temaet som kanskje er blitt mest berømt, oppslaget av hans 95 teser.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Luther i Wittenberg
I klosteret hadde Martin Luther forsøkt å leve i streng askese for å gjøre bot for sin syndighet, men kom ikke til hvile i sitt indre. En klostervenn hjalp ham til å finne troen på at Jesus hadde sonet for hans synder og at eget strev ikke nyttet til å forsone seg med Gud. Fra 1511 var han ansatt ved universitetet i Wittenberg og der henga han seg for alvor til å studere Bibelen. Rundt seg hadde han en krets av hengivne studenter som lot seg rive med både av innholdet i det Luther formidlet og av den inderlighet han gjorde det med. De merket at hans budskap både var universelt og personlig.
Luthers pilegrimsreise til Roma
Som den fromme katolikk han var, la han i 1511 ut på en pilegrimsreise til Roma som han hadde regnet som en hellig by. Luther hadde startet reisen med store forventninger om hva han skulle oppleve av troserfaringer og oppbyggelse, men opplevde den ene skuffelse etter den andre. Klostrene han overnattet i bar preg av overdådighet i stedet for nøkternhet, og en stor del av geistligheten i Roma levde et umoralsk og utsvevende liv. I stedet for en opptur, ble det en nedtur. Luther, som hadde vært nidkjær med å gjøre bot for sine synder, hadde bestemt seg for å krype på sine knær opp den såkalte «Pilatustrappen» hvor paven gjennom et dekret hadde lovet avlat til alle som gjorde dette. På vei opp dit, hørte han en røst høyt og tydelig si: «Den rettferdige skal leve ved tro.» Utsagnet er et sitat Bibelen, fra det første kapitlet i Paulus brev til menigheten i Roma.
Pavekirkens maktstrukturer
Dette ble et endelig vendepunkt for Luthers bibelsyn og forkynnelse. Fra nå av godtok han bare Bibelens autoritet som rettesnor for liv, lære og litteratur. Den katolske kirke hadde mange maktmidler for å binde mennesker til kirken. Både relikvier, helgener, prosesjoner, pilegrimsreiser og læren om skjærsilden var deler av et omfattende kontrollsystem. Overtredelser eller unnlatelse med å respektere dette kunne straffes med å bli stengt ute fra Gud og kirken eller å bli lyst i bann ved såkalte pavelige bannbuller. Da var man blitt fredløs og i livsfare. Ved å vende seg bort fra disse kirkelige lærdommer, utsatte nå Luther seg for pavens makt og vrede. Hans protester var en åpenbar trussel mot pavens overhøyhet siden paven risikerte å bli ribbet for disse maktmidler hvis folk mistet troen på dem.
Avlatshandelen
Av pavekirkens teologi var det særlig forkynnelsen om avlatshandel som var utålelig for Luther. Det teologiske grunnlag for avlatshandelen var læren om skjærsilden. Kirken lærte at sjelen måtte renses for all synd før den kunne komme til himmelen. Renselsen foregikk i skjærsilden, som kan minne om et slags tidsavgrenset helvete. Tiden i skjærsilden kunne forkortes dersom presten leste sjelemesser for folk. Mange gav store gaver eller testamenterte deler av eiendommen sin til kirken for at presten skulle lese mange sjelemesser for dem. Slik fikk kirken del i store rikdommer.
Johann Tetzels salgsmetoder
Johann Tetzel var egentlig en skurk som ikke ble straffeforfulgt, men fikk jobb med salg av avlatsbrev. Salgsoverskuddet skulle gå til å bygge ferdig Peterskirken i Roma, som var pavens stolthet. Ved å kjøpe avlatsbrev fikk man syndsforlatelse, for seg selv om det var det man ønsket, eller for eksempel for slektninger, så man kunne avkorte eller slippe oppholdet i skjærsilden. Tetzels slogan er jo blitt berømt: «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer!» (Enda mer klangfullt på tysk!). Det var bare det at når disse kjøperne kom til prest Luther for å få sin sjelemesse, fortalte han dem at de var blitt lurt! Avlatsbrev hadde ingen bibelsk begrunnelse. Ytre gjerninger gjorde altså ikke inntrykk på Gud, og avlatsbrevene var dermed verdiløse!
De 95 teser på allehelgensdag 31. oktober 1517
Luther tok saken opp med Tetzel, men uten resultat. Da bestemmer Luther seg for å gjøre noe mer drastisk: På allehelgensdag 31. oktober 1517, en av de dager det er størst tilstrømning til kirken, spikrer Luther midt i folkemengden opp sine 95 teser.
Innholdet i oppslaget sprer seg som en løpeild, først i Tyskland og siden til store deler av Europa! Luther setter seg opp mot paven i Roma! Han råder folk til ikke å kjøpe avlat. Avlat får man kun av nåde ved tro! Han erklærer seg villig til å forsvare sine påstander ut fra Bibelen mot enhver som vil stille opp. Luthers teser var skarpt formulerte. Han la ingen ting imellom. Paven hadde ikke makt til å gi forlatelse, det hadde bare Gud! Salget av avlatsbrev var å utnytte overtroen til folk! Det hele var tomme apestreker og løgn!
Ingen tok sjansen på å imøtegå Luther, og mange støttet ham, også mange geistlige. Men det var også mange bemidlede mennesker som hadde opplevd det beleilig å kunne nyte syndelivet, for siden å betale seg ut av det. Andre så sitt inntektsgrunnlag svinne bort, og for disse ble Luther med sin front mot avlatshandel utålelig. Men han hadde samtidig satt et svært pedagogisk og lettfattelig eksempel som kunne brukes til å forklare for menneskene Guds rettferdiggjørelse ved tro alene.
Av: Harald Almås, Stord
Andre innlegg i serien:
- Luther i en historisk sammenheng
- Reformasjonen – en forutsetning for utvikling av norsk demokrati
- Er Luthers reformasjon en forutsetning for norsk demokrati og velferd?
