I vår menighet burde man ikke være rik eller ta høy utdanning. Da vi tok et oppgjør med denne linjen, begynte kritikken.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 20. mars.)
Menigheten jeg tilhører har snart 120 års historie bak seg. Trosgrunnlaget er uforandret siden starten, men noen stiller nok spørsmål om hvorvidt den etiske forståelsen har endret seg. Dette gjelder for eksempel et bibelvers som har vært viktig i vår forkynnelse: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Far i seg.» (1. Joh 2, 15)
Grunnlegger Johan Oscar Smith mente ikke at «det som er i verden» i seg selv er noe negativt. Det viktige var at den kristne elsket Gud, ikke «det som er i verden». Smith var opptatt av at vi skulle avvise «kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier».
Usunn dreining
Etter grunnleggerens død endret dette seg noe i menigheten vår. Man la fortsatt mest vekt på menneskets indre liv, og på å fornekte begjæret, men det ble i økende grad fokusert på «det som er i verden». Forståelsen dreide i en asketisk retning. Fra talerstolene ble det av og til forkynt at man ikke burde være rik, man burde ikke ta høyere utdanning, og – ut over det høyst nødvendige for å overleve – burde en kristen ikke eie særlig mye jordisk gods.
En slik forståelse kan skape grobunn for usunnhet og ta bort noe av livsgleden Gud ønsker å gi oss. Særlig på 80-tallet preget dette deler av menigheten. Det kunne sees på klær, på biler, på hus og inventar. Etikken handlet om hva man ikke burde eie, i stedet for hva man kunne utrette for andre med det man eide.
Selv ut på 90-tallet hang noe av denne forståelsen igjen. Brunstad, menighetens samlingssted utenfor Tønsberg, var for eksempel fullt av telt og campingvogner. Selv om det kunne være både svært upraktisk og ukomfortabelt å stable en stor familie inn i en gammel campingvogn, var det uaktuelt å bygge mer komfortable hytter. Det skulle følge litt «lidelse» med et kristenliv.
Radikal endring
Etter et lederskifte i menigheten tidlig på 90-tallet ble det arbeidet med å føre forståelsen tilbake til den linjen Johan O. Smith hadde stått for. Et kristenliv skal ikke være asketisk og trist, kristendom handler om livsglede og sunnhet. Helliggjørelsen – det å utvikles til å bli mer lik Kristus – handler ikke om å ta avstand fra jordiske ting i seg selv, men om det som skjer inne i mennesket, om å vinne over begjæret etter det jordiske.
I løpet av noen år ble forståelsen radikalt forandret. Menigheten har bygget ut Brunstad til å bli et moderne konferansesenter der man kan bo komfortabelt. Det blir satset tungt på fasiliteter for å gi barn og unge et sunt aktivitetstilbud.
Etter min mening forsvant oppmerksomheten på «det som er i verden». I stedet er vi mer enn noen gang blitt opptatt av kampen mot menneskets begjær, og av kjærligheten til Gud. Menighetslivet og de ytre rammene har endret karakter. Det er blitt mer fritt og åpent. Så langt jeg kan skjønne vil det overveldende flertallet av medlemmer i dag si at menigheten først og fremst er preget av trivsel, sunnhet og livsglede.
Det underlige er at det er ingenting vi er blitt så sterkt kritisert for som nettopp denne endringen. De som fremdeles ønsket en asketisk linje har funnet en felles plattform med ikke-troende som har sterke meninger om menigheten. Det hevdes at vår kristendom nå bare handler om «dyrkelse av mammon». Også fra enkelte kristne utenfor vårt trossamfunn opplever vi betydelig kritikk som synes å være basert på en forståelse om at kristenlivet bør være asketisk.
La meg understreke at jeg absolutt ikke har noen sans for såkalt «herlighetsteologi». Jeg tror ikke kristenlivet handler om rikdom. Derimot tror jeg at en som elsker Gud gjerne vil skaffe seg midler til å få utrettet så mye som mulig for andre mennesker i sin levetid.
Hva ville apostelen Johannes sagt om han kunne se hvordan menigheten vår har endret seg? Jeg tror faktisk han ville nikket anerkjennende.
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
