Høyreekstrem ideologi vokser i Europa. Den tilsynelatende så solide europeiske maktstrukturen ser ut til å endres. I USA har opprør mot økende økonomiske forskjeller og eliter gitt en president som vil gjøre landet «Great Again». Mange mener vi i dag opplever en ideologisk endring i Vesten. Personlig tror jeg det i så fall er en ideologisk endring som handler mye om egoisme.
Fra gaten til parlamentet
Siden årtusenskiftet har den ytterste politiske høyrefløyen fått stadig mer oppslutning og makt i Europa. Høyreradikale partier vokser fram fra å være mer eller mindre obskure gatebevegelser til å bli velsmurte politiske maskinerier med representanter i parlament og styringsorgan. Det som tidligere i beste fall var litt forstyrrende, men likevel ubetydelige krefter, har nå blitt maktfaktorer som ikke kan overses i det politiske bildet. I 2017 skal det holdes en rekke viktige valg i europeiske land, og det forventes at de mer ekstreme høyrekreftene vil ha betydelig framgang. Hele det politiske bildet er langt mer polarisert i dag enn det var bare for noen få år siden.
I USA har det amerikanske folket nettopp valgt en president som skal gjøre Amerika «Great Again». Av en del analytikere begrunnes valgresultatet med misnøye mot det som er blitt et svært tungrodd og tilsynelatende tannløst etablert system, opprør mot eliter og en krevende økonomisk hverdag for middelklassen. Det er et faktum at den virkelige eliten er blitt svært mye rikere de siste årene. Middelklassen har derimot stått på stedet hvil i mange år, hvilket reelt sett betyr en kraftig økonomisk tilbakegang. Harmen over de økende økonomiske forskjellene må derfor sies å være høyst berettiget.
Tiltakene vi ser i USA virker likevel ganske underlige sett mot dette bakteppet. For det er ikke den økonomiske eliten som blir pålagt å dele mer. Heller ikke er det middelklassen som i solidaritet mot de fattige går inn og deler godene. I stedet er det de aller mest fattige gruppene, som eksempelvis innvandrere, som skal straffes og skattlegges, og det skal etableres tollmur mot meksikanske fabrikkarbeidere.
Endring i moral og etikk
Selv tror jeg den dypere årsaken til den utviklingen vi ser i Europa og USA handler om en endring i moralske og etiske verdier, en forskyvning mot det egoistiske på bekostning av fellesskapstanken. Når Trump snakker om «America First» tror jeg mange borgere tenker «Me First». Når høyreekstreme retninger vinner fram i Europa er det fordi stadig flere blir opptatt av sine egne kortsiktige behov framfor å dele med de som har det enda verre. Utviklingen vi ser er ikke en politisk utvikling. Det er en egoistisk utvikling.
Nå er det ikke noe nytt at mennesker er egoistiske. Det har vi vært siden tidenes morgen. I mange år har det likevel eksistert en grunnleggende tanke i samfunnet som er blitt innarbeidet i borgerne fra barndommen av. Denne tanken går ut på at en borger ikke bare har rettigheter, men også plikter. Jeg kan ikke bare tenke på meg selv, jeg er en del av noe større og må forsake og ofre noe for fellesskapet. Samfunnet har innarbeidet en oppfatning av hva som er anstendig og riktig, og her kommer viljen til å sette egne behov til side for fellesskapet inn som et sentralt element.
Maksimere livsnytelse
I dag er det mange debatter en samfunnsborger i Vesten må ta stilling til. Blant annet debatteres det friskt om samlivsformer, rettigheter til å få barn, håndtering av flyktningstrømmer og den kommende utfordringen innen eldreomsorg. I alle disse debattene virker det på meg som at balansen mellom individets egne kortsiktige nytelsesbehov og behovet for et bærekraftig og velfungerende samfunn er blitt forskjøvet. Vi er ganske enkelt blitt mer egoistiske i tankegangen. Det jeg selv har lyst til akkurat nå vektlegges mer, andres behov vektlegges mindre. Å dele godene blir i økende grad en fremmed tanke. Færre ønsker å forsake noe, flere har som mål å bare maksimere livsnytelsen for seg selv.
På mange måter har teknologiutviklingen med sosiale medier og nye kommunikasjonsplattformer ført demokratiet et langt skritt framover. Folkeviljen får en umiddelbar stemme og synlighet, og den kortsiktige opinionen blir i større grad enn før en faktor som ingen politikere kan overse. Det umiddelbare og spontane ved dette gir mange muligheter, men også noen store utfordringer. En av de store utfordringene er at rammene og systemene som skal ivareta samfunnets langsiktige behov og bærekraft ikke gjenspeiles på disse mediene. Kortsiktig opinionsdannelse tar sjelden hensyn til andres beste, men er preget av øyeblikkets sinnsstemning – og hovedfokus er på hva som tjener meg selv aller best her og nå.
Vilje til å ofre og forsake
I et demokrati er det folket som til syvende og sist bestemmer. Slik både må og bør det være. Men et velfungerende demokrati er helt avhengig av at borgerne er villige til å ofre og forsake noe til fellesskapets beste. Når balansen forskyves slik at det som betyr mest er individets egen nytelse og lyst, har samfunnet startet på en vei som til sist fører til kollaps.
Jeg er ingen pessimist av natur. Jeg tror de generasjonene som har bygget Norge og Vesten til å være det vi er i dag har gjort en svært god jobb med å etablere bærekraftige samfunnsstrukturer og legge grunnlaget for videre vekst. Dersom deres fokus på balansen mellom min rett til å få dekket mine nytelsesbehov og min plikt til å dele med andre mennesker forsvinner fra vår generasjons tankegang, tror jeg imidlertid at vi er kommet inn på galt spor. Og det jeg ser i samfunnsdebatten i dag gir grunn til adskillig uro i så måte.
