De senere årene har det vokst fram nye former for samspill mellom frivillig og privat sektor. Dette samspillet danner utgangspunktet for en ny rapport der viktige begrep diskuteres, og det drøftes hvilken betydning disse kan få i utviklingen av det framtidige norske velferdssamfunnet.
Endring i metoder
Rapporten, som har tittelen Frivillighet og forretning – En kunnskapsoversikt om nye former for samspill mellom sivilsamfunn og marked er utarbeidet av Jill Loga fra Senter for forskning på sivilsamfunn & frivillig sektor. Den ble lagt ut på Kulturdepartementets nettsider mandag denne uken.
Forskeren Loga skriver i sin innledning at organisasjoner i frivillig sektor i økende grad tar i bruk metoder som man vanligvis forbinder med privat sektor. Tilsvarende synes også aktører i privat sektor i økende grad å ville «utgjøre en forskjell» og ta et større frivillig samfunnsansvar. Rapporten belyser noen av de sentrale begrepene som har dukket opp i samspillet mellom frivillig og privat sektor, og drøfter i noen grad mulige følger av slike samspillsformer.
Loga har gått grundig til verks i den nesten hundre sider lange rapporten, og jeg har ikke tenkt å gå inn på alt hun skriver om. Derimot vil jeg trekke fram noen få punkt jeg synes er spesielt interessante på bakgrunn av de interessene og det personlige engasjementet jeg selv har innenfor frivilligheten.
Styrke frivillighetens betydning
I innledningen kan vi lese: «Norske myndigheter har de senere år varslet at det er nødvendig med en omstillingsprosess og reformering av velferdsstaten. Angående frivillig sektor ønsker man å styrke sektorens betydning og stimulere dens potensial, og man ønsker at sektoren skal inngå i mer samspill med både offentlig- og privat sektor. Det er igjen også knyttet nye forventninger til at frivillig sektor igjen kan bli en mer sentral arena for innovasjon i samspill med andre sektorer.»
Dette er en interessant observasjon. Jeg tror en slik utvikling vil være positivt, og jeg tror det er en riktig vei å gå. Imidlertid kan jeg vanskelig se at den kan realiseres uten en ganske grundig gjennomgang av dagens regelverk. Frivilligheten kan i dag ikke ta store skrittene på områdene innovasjon og samspill med privat og offentlig sektor før den havner i en juridisk hengemyr som gjør det nesten umulig å få utrettet noe som helst. «Rapporten har som utgangspunkt at begrepene introduserer et nytt utviklingstrekk som handler om at grensene mellom offentlig, privat og frivillig sektor er i ferd med å bli mer kompleks og sammensatt og at det utvikles nye former for samspill mellom sektorene», skriver Loga.
Mangler regelverk
I rapporten gås det nærmere inn på blant annet begrepet «Sosialt entreprenørskap», og framveksten av denne type virksomhet beskrives. Interessant er det her å legge merke til konstateringen av nettopp det at Norge mangler et regelverk tilpasset sosialt entreprenørskap eller sosiale virksomheter. Det betyr at organisasjonene derfor må tilpasse seg det eksisterende institusjonelle landskapet, der valget i hovedsak er aksjeselskap, stiftelse eller frivillig organisasjon. Ifølge rapporten velger flertallet å organisere seg som aksjeselskap. I andre europeiske land, eksempelvis Italia og Storbritannia, er det etablert eget regelverk som tar hensyn til denne type virksomhet.
Rapporten peker på at det også i Norge foregår en generell kommersialisering og profesjonalisering av organisasjonene i frivillig sektor. Kommersiell logikk blir mer dominerende. I denne sammenheng nevnes et annet viktig punkt, nemlig at det i mange europeiske land finnes lovverk som regulerer profittuttak og andre sider ved den kommersielle delen av virksomheten.
Langsiktig investering i stedet for økonomisk gave
Spesielt interessant er det å lese rapportens beskrivelse av hvordan det også i Norge vokser fram «ny-filantropi». I stedet for direkte økonomiske gaver, som ved tradisjonell filantropi, har de nye formene for filantropi «…i større grad en investeringsorientering, for eksempel ved at det investeres mer langsiktig i sosialt entreprenørskap i stedet for at det gis en økonomisk gave. Dette fører igjen til at den sosiale investoren gjerne er mer involvert i prosjektet han eller hun har investert i, og ofte er dette et engasjement som går over lengre tid.» Det beskrives videre hvordan dette omfatter «ulike former for investeringer som forventes å skulle gi avkastning på lengre sikt, både i økonomisk og sosial forstand.»
Rapporten drøfter som sagt primært begrepsbruk og hvordan denne kan påvirke det framtidige samfunnet. Den inneholder imidlertid så mange interessante observasjoner om frivillighet, samfunnsansvar og sosialt engasjement at alle som er interessert i disse fagområdene kan ha både nytte og glede av å lese den. Innenfor de områdene jeg personlig er interessert i sitter jeg igjen med følgende konklusjoner: Frivillig sektor er i endring, og formen på det sosiale engasjementet i samfunnet er i endring. Tankegang som tidligere først og fremst har vært brukt i kommersiell virksomhet er i ferd med å sette sitt preg også på frivillig sektor. Dette medfører nye muligheter, men også nye utfordringer. Ikke minst skaper det et stort behov for et godt regelverk. La oss håpe at våre lovgivere ser det samme bildet.
