Vi er i gang med nok et nytt år. Tilbakeblikkene på fjoråret er unnagjort. Sannsynligvis har vi hatt både glede og sorg, medgang og motgang. Forhåpentligvis har vi lært en del av det livet kunne by på. Nå er det tid for å tenke framover. Hva kan vi forvente av framtiden?
Forventningene betyr mye
Kanskje tenker vi ikke alltid så mye over hvilken betydning våre forventninger til framtiden faktisk har. Økonomer, historikere, samfunnsvitere, psykologer og en lang rekke andre faggrupper vil kunne skrive under på at tankene vi har om framtiden kanskje er noe av det som betyr aller mest både for individet og samfunnet.
De som ikke har tro på framtiden investerer ikke og bygger ikke. De setter ikke i gang nye prosjekter. I stedet er de opptatt av å sikre og beskytte det de har og eier, seg selv og sine nærmeste. Manglende framtidstro setter sitt preg på en person, og det setter sitt preg på et lokalsamfunn.
Der det er forventninger til en positiv utvikling investeres det. Infrastruktur og veier bygges. Kulturlivet spirer. Kreativitet og innovasjon blomstrer. Menneskene engasjerer seg, blir opptatt av å utvikle seg selv og sin kompetanse. De er villige til å så et frø i dag, for de har forventninger til at det skal vokse opp, spire og kaste av seg i morgen.
To verdener
Det er ikke nødvendig å være økonom, psykolog eller samfunnsviter for å merke forskjellen. Ta en tur på gata i et lokalsamfunn med optimisme og framtidstro, og ta deretter den samme turen i et samfunn der ingen lenger har forventninger til at noe positivt skal skje. Ikke mange vil kunne unngå å oppleve det som to helt forskjellige verdener. Framtidstroen – eller mangelen på denne – merkes på hele stemningen, på menneskene, på pulsen i samfunnet.
I virkelighetens verden er ikke livet bare rosenrødt. Det finnes som regel gode grunner både til å ha tro på framtiden og til å frykte det verste. Når hjørnesteinsbedrifter nedlegges og etterlater seg lokalsamfunn uten arbeidsplasser er det ikke en realitet det er mulig å bare overse. Når sykdom rammer kan ikke livet bare fortsette som om ingenting hadde hendt. En investor som har framtidstro men mangler evne til realitetsvurdering vil neppe ha særlig suksess over tid.
For meg er det derfor vesentlig at framtidstro fundamenteres i en erkjennelse av realitetene, en plan for å overvinne begrensningene, og en visjon for mulighetene som finnes. Det gjelder egentlig like mye på det personlige plan som det gjelder for bedrifter, lokalsamfunn og nasjoner.
Menighet med framtidstro
I nyttårshelgen var jeg deltaker på BCCs internasjonale nyttårskonferanse på Oslofjord Convention Center. Om det er noe jeg kan sette som overskrift på mine opplevelser fra helgen må framtidstro være rette ordet. Menigheten har store forventninger til hva de kommende årene skal bringe. Det interessante er at medlemmene synes å ha enda større forventninger til framtiden på det rent personlige plan. Aldri tror jeg at jeg har opplevd så mange mennesker se med begeistring og glede på de kommende årene som jeg gjorde denne helgen.
Er BCCs og medlemmenes framtidstro urealistisk, er den fundamentert i en illusjon? Meningene vil garantert være delte, men la oss se på noen enkle og udiskutable fakta. Medlemstallet i de aller fleste av BCCs lokalmenigheter er voksende. Antall unge mennesker som er personlig interessert i menighetens trosgrunnlag har aldri vært høyere. Det personlige engasjementet fra ungdom for selv å bidra i barne- og ungdomsarbeidet er voksende. Aktivitetstilbudet er voksende. Menighetens kulturliv blomstrer. Et stort økonomisk etterslep har blitt hentet inn, og lokalmenighetene begynner å få et solid fundament for framtidige investeringer. For min del kan jeg vanskelig se at det ikke skulle finnes grunnlag for framtidstro.
Framtiden har fasiten
På det personlige plan er det vanskeligere å finne objektive indikatorer, men la meg fortelle hva mitt eget inntrykk er. Mitt inntrykk er at BCC-medlemmene aldri har funnet så mye personlig glede i menighetsliv, trosgrunnlag og fellesskap som i dag. Mitt inntrykk er at de mer enn noen gang før opplever sin tro som en berikelse, en styrke og en ressurs i det daglige liv. Jeg tror det store flertallet opplever en positiv utvikling i familieliv, i det å utvikles som et sunt og helhetlig menneske og i sin personlige opplevelse av livsglede. Dette er neppe noe dårlig grunnlag for å ha tro på framtiden.
Framtidstro er nettopp det som ligger i ordet – tro. Fasiten får vi ikke før framtiden er der. Inntil da gleder jeg meg over den framtidstroen jeg opplever i menigheten jeg tilhører. Jeg gleder meg også over den troen jeg selv har på hva framtiden skal bringe meg. Ikke minst gleder jeg meg over alt i lokalsamfunnet og nasjonen som fortsatt gir meg grunn til å se lyst på framtiden. Jeg har stor tro på 2017!
