Det kan virke som at det finnes enkelte grupper mennesker det er legitimt å mobbe i det offentlige rom. Harald Nore fra Vinterbro er et eksempel på at når det gjelder omtale av BCC-medlemmer finnes det tydeligvis ingen grenser for hva som aksepteres.
Skrev leserinnlegg
I et leserinnlegg med tittelen «ØB og Smiths Venner» kritiserer Nore avisen Østlandets Blad for å være alt for lite kritisk i sin dekning av menigheten BCC. Han trekker fram eksempler fra pressedekningen i Dagens Næringsliv og andre aviser, og mener at det finnes nok av saker i avisens nærområde som de kunne ta tak i. Blant eksemplene han nevner er flere saker som gjelder meg personlig, og derfor vil jeg kommentere saken her på bloggen.
Nores leserinnlegg er et godt eksempel på hvordan langvarig stigmatisering i mediene til slutt har den effekten at det er legitimt å si hva som helst om enkelte grupper mennesker. Dette fordi «alle» vet at det er noe galt med disse. Riktignok er det ingen som helt kan forklare hva som er galt, men etter hundrevis av helsider og krigsoverskrifter gjelder prinsippet «Ingen røyk uten ild». Hadde mediene de siste årene vært interessert i å drive kritikk mot BCC ut fra et ønske om å forstå, lære menigheten å kjenne og fortelle om virkeligheten, ville et leserinnlegg som det Nore skrev aldri fått komme på trykk. Dessverre er ikke situasjonen slik. I stedet er en menighet med 8.000 medlemmer i Norge nå blitt en gruppe man ustraffet kan si akkurat hva man ønsker om, uten å løpe noen risiko. Det er trist.
Leserinnlegget fra Harald Nore holder et saklighetsnivå som gjør at det egentlig er for dumt å kommentere det, men ut fra mer prinsipielle grunner valgte jeg å sende et leserinnlegg til Østlandets Blad som svar. Dette gjengir jeg i sin helhet under.
Harald Nore og Smiths venner
I ØB 13.12 har Harald Nore ett nytt innlegg i sin serie av kritikk mot menigheten Brunstad Christian Church (BCC). Menighetens 8.000 norske medlemmer beskriver han som disse pengegriske menneskene som er så religiøse at de ikke engang lar sine barn (som det er mange av) leke med barn av andre foreldre.
Det er egentlig greit at Nore gjør sitt utgangspunkt så klart, for det klargjør saklighetsnivået for ØBs lesere. Jeg ser ikke noe poeng i å drive diskusjon innenfor slike rammer, men jeg ønsker å kommentere det som Nore beskylder meg personlig for.
Min første synd er altså at jeg ifølge Nore har vært på Waihi Beach i New Zealand, og på et femstjernershotell i Miami. Problemet er bare at jeg aldri noensinne i mitt liv har satt min fot på New Zealand… Det sier litt om nivået på den journalistikken Nore lovpriser. I Miami har jeg vært, og det stemmer som han skriver at jeg har betalt reisen med kredittkort fra mitt private selskap. Hvis Nore mener dette er kritikkverdig kunne han kanskje fortelle hvorfor? Han mener kanskje at det burde være forbudt for BCC-medlemmer både å reise til Miami og å ha private selskap?
Så er det visstnok kritikkverdig at gården der jeg bor er solgt fra vår familie til et selskap, og at vår familie i dag leier av dette selskapet. I et tidligere leserinnlegg blir Nore beskrevet som en person med «solid og lang erfaring fra internasjonal forretningsvirksomhet». Han bør altså være en oppegående person, og kunne kanskje forklare litt om hva som er kritikkverdig ved en slik ordning? Og om han mener at ØB bør grave i slike forhold kan jeg sikkert få ordnet med å lage en liste til avisen over gårder i Akershus fylke der eiendomsforholdene følger samme prinsipp. Det kan hende avisen ville få det travelt framover.
Om saklighetsnivået i Nores innlegg er skremmende er det ikke dette som er det egentlige problemet. Det egentlige problemet er Nores stigmatisering av mennesker hvis eneste fellesnevner er at de deler den samme tro. Om ØBs lesere ikke ser dette bildet vil jeg oppfordre dem til å bytte ut ordet «Smiths venner» i Nores innlegg med «muslimer», og så tenke etter om et slikt innlegg ville fått se dagens lys på trykk. Det er skremmende at denne type holdninger fortsatt får eksistere og får spalteplass i vårt lokalsamfunn. Stort mer er det vel neppe nødvendig å si i denne saken.
Bernt Aksel Larsen
