I 1997 sto BCC overfor betydelige økonomiske løft. Stevnestedet på Brunstad skulle oppgraderes for store summer, og ekstraordinære tiltak måtte til. Jeg lurer på hva vi den gang hadde sagt om vi hadde sett at investeringsbehovet 20 år senere ville bli seks hundre ganger større.
Litt nostalgi er morsomt innimellom. I går sendte en leser meg en brosjyre kalt «Brunstad-nytt» fra påsken 1997. Her ble det fortalt om de store økonomiske løft menigheten sto overfor. Stevnestedet skulle nemlig opprustes med ombygging og utvidelse av administrasjonsbygget, butikken og kiosken skulle oppgraderes, og kjøkkenet ombygges. En del heldige campingvogneiere skulle også få tilgang på strøm. Det hele var budsjettert til fem millioner kroner. Når inntektene fra kollekter lå på omtrent tre millioner var det altså behov for et stort ekstra økonomisk løft.
Dugnad var ikke noe fremmedord i 1997 heller, og brosjyren inneholdt et arbeidsprogram for året, med beskrivelse av en egen dugnadsuke der så mange som mulig ble oppfordret til å delta. Det var satt opp eget arbeidsprogram for året, med beskrivelse av de oppgavene som skulle utføres.
Brosjyren hadde også gode nyheter for de som var bedre bemidlet. Det skulle nemlig bygges hele 5 (fem) nye hytter med to boenheter i hver. Her kunne man kjøpe seg inn med en 10 års bruksrett for kroner 120.000,-
Hva forsamlingen i 1997 ville sagt hvis vi hadde kunnet se at anlegget 20 år senere skulle bygges ut for tre milliarder, seks hundre ganger mer enn investeringsbehovene i 1997, er uvisst.
Så gjenstår det å se om vi de neste 20 år får en ny sekshundredobling, slik at vi vi snakker om 1,8 billioner (1.800 milliarder) i 2037. Jeg for min del tror heldigvis ikke det. Trosgrunnlaget og det åndelige innholdet var det lite å utsette på i 1997, men menigheten hadde nok sakket betydelig akterut på de fleste andre områder sammenlignet med samfunnet for øvrig. Det som har skjedd i BCC de siste 20 år er en gjennomgripende endring når det gjelder aktivitetsnivå, fokus på barne- og ungdomsarbeid, modernisering i form og teknikk, og breddeengasjement i arbeidet. Det er simpelthen et enormt etterslep som er hentet inn. I stedet for å ligge etter samfunnsutviklingen tror jeg vi i dag på en god del områder kan si at menigheten ligger i forkant. Det har krevd mye innsats, men jeg tror det er få i dag som ønsker seg tilbake til 1997.
