I forrige innlegg nevnte professor Slabbert at det var mulig å oppleve god livskvalitet også i fattige områder. Det er likevel liten tvil om at å bekjempe fattigdom legger grunnlaget for et bedre liv for veldig mange, og bør være et mål i seg selv. Da spiller arbeidsmoral og holdninger en sentral rolle.
Ingen enkle svar
– Har alle i Afrika reelle muligheter til å komme ut av fattigdom?
– Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar på det spørsmålet. Du må huske på at Afrika er ikke bare et enormt kontinent, det er også et kontinent med svært store variasjoner og forskjeller mellom ulike områder. Det finnes store klimaforskjeller – alt fra ørken til regnskog.
Det finnes store forskjeller i kultur – fra tradisjonelle avsidesliggende samfunn til moderne bymiljø. Levestandarden varierer også enormt – fra mennesker som lever et godt liv på landet til slumstrøkene i byene og motsatt. Hvis det fantes noen enkle løsninger ville vi ha sett en mengde gode resultater allerede.
– Her er det også viktig å presisere at mesteparten av mitt forskningsarbeid har funnet sted i såkalte townships og shanty towns i provinsen Eastern Cape, og i industribyer syd for Johannesburg.
Menneskene jeg har vært i befatning med har enten vært født her eller har flyttet hit fra avsidesliggende områder i håp om å finne arbeid. Det ville derfor være feil av meg å utgi meg for å være noen ekspert på hele Afrika generelt. Selv om jeg har reist mye rundt på det afrikanske kontinentet og har vært involvert i mange prosjekter som har til hensikt å bedre levekår og bekjempe fattigdom, er det langt fra alt dette som har vært forskningsbasert.
Handler om arbeidsmoral
– Men du har sett og opplevd mye, og har vel gjort deg tanker om hva som fungerer selv om du kanskje ikke har vitenskapelig belegg for alt?
– Ja absolutt. Jeg tror det handler mye om arbeidsmoral og -kultur. Jeg sa tidligere i samtalen at de sosiale sikkerhetsnettene som ble innført av ANC har brakt stor positiv utvikling i Sør-Afrika. Men de har som nevnt også brakt en stor utfordring, nemlig at en del av befolkningen har blitt fokusert på å kreve av staten framfor å gjøre best mulig jobb selv. God arbeidsmoral er rett og slett blitt mangelvare i mange tilfeller. Dette gjelder heller ikke bare Sør-Afrika, det gjelder mange andre fattige land på dette kontinentet. Utviklingshjelp har ofte resultert i en tiggermentalitet, der man er blitt langt mer opptatt av hva man kan få enn av hva man selv kan gjøre. Og denne tiggermentaliteten dreper alle gode initiativer hvor man tenker for seg selv og tar initiativ selv.
– Mange av oss sitter kanskje med inntrykk av at hverdagen for fattige i Afrika er preget av veldig hardt arbeid. Du sier at det ikke stemmer?
– På vestlig TV kan vi se bilder av mennesker i landsbyer som gjeter dyr eller arbeider på sine jorder med gammelt og dårlig utstyr, og det ser ut som om alle jobber knallhardt for tilværelsen. Men sannheten er ofte at mange bare jobber noen få timer om dagen.
Jeg vet at en del synes det er provoserende når jeg sier dette, men jeg mener å ha temmelig godt grunnlag for det jeg sier. Selvfølgelig finnes det også her mange eksempler på det motsatte, men jeg mener bestemt at arbeidskulturen og manglende forståelse for at hardt arbeid bringer resultater er en av de største hindringene for velstandsutvikling i Afrika.
Muligheter for å lykkes
– Og når man endrer holdninger kan man altså også lykkes i å komme ut av fattigdommen?
– Ja, det finnes mange eksempler på det. Jeg hadde en student som kom fra en veldig fattig bydel der arbeidsledigheten var svært høy. Ungdommene i området satt i gaten hele dagen, gamblet og drev dank. Denne studenten hadde vært en del av dette, men hadde bestemt seg for at han ikke ville bruke resten av livet i et slikt miljø. Han begynte å studere hardt, fullførte high school og kom inn ved universitetet. For å finansiere studiene måtte både han og hans familie arbeide svært hardt. Men han stod løpet ut, og fikk til slutt doktorgrad i økonomi. Mitt poeng er at det var en drivkraft i ham, en positiv energi som fikk ham ut fra det gamle miljøet. Det viser seg også at når noen lykkes med dette trekker de gjerne andre med seg i etterkant. Hvis de i tillegg har litt forretningssans kan de gjerne skape arbeidsplasser og muligheter for mange mennesker. Det blir positive kjedereaksjoner som er viktige for samfunnsutviklingen.
– Her kan støtte fra nettverket og familien også bety mye?
– Absolutt. Jeg har hatt studenter som fortalte meg at hele familien har gått sammen om å finansiere studiene deres. De i familien som har mulighet jobber så mye de kan, og alt går til å finansiere studiene til dette ene familiemedlemmet. Men så har de en avtale om at når denne er ferdig utdannet og er kommet i jobb skal han eller hun bruke sine penger på at nestemann i familien kan komme på skole. I løpet av en generasjon løftes hele familien ut av fattigdom på denne måten. Det er slike tankesett som kan bringe landet framover, men da må man være villig til å tenke langsiktig, og man må ut av kravmentaliteten. Å hjelpe mennesker ut av kravmentaliteten og hjelpe dem til å ta ansvar for sitt eget liv – det er den beste formen for u-hjelp.
Gammel vane er vond å vende
– Men er det realistisk å endre arbeidsmoral og vaner på en slik måte for flere enn bare enkelttilfeller, som dine eksempler tross alt er?
– Det kan uten tvil finnes vaner og tenkemåter som sitter veldig dypt hos mange, og som hindrer en sunn og bærekraftig utvikling. Igjen vil jeg understreke at det finnes ingen enkle løsninger, ingen «kvikk-fiks». Selv om mange er helt enige i behovet for nye arbeidskulturer og ser nytten av de systemene og strukturene som foreslås, er det svært lett for å falle tilbake i gamle vaner og tankesett. Hvis man bare lærer mennesker en hel del prinsipper og ideer og deretter overlater dem til seg selv blir det sjelden noen varig endring. De faller tilbake i gamle handlingsmønstre og vaner, og alt ender opp i det gamle «rotet».
– Betyr det at folk flest mangler vilje til å endre seg?
– Nei, egentlig ikke. Intensjonene er som regel veldig gode, det mangler ikke på positivitet. Problemet er at vaner, holdninger og kulturer som er innarbeidet over generasjoner er veldig vanskelige å komme ut av. Det er som når en bestemmer seg for å begynne å jogge hver morgen, han vet at det gjør godt for formen og helsen, men han er for svak til å holde ut dag etter dag på egenhånd. Hvis denne personen derimot har en morgenfrisk god venn som banker på døra og drar ham opp av senga er det vanskeligere å droppe joggeturen. Og etter hvert som dette blir innarbeidet som en god rutine og vane blir det lettere og lettere å klare det på egenhånd. På dette punktet vil nok personen være veldig glad for hjelpen han fikk selv om det var ganske irriterende den første tiden. Slik tror jeg det også er hvis man skal lykkes med velstandsutvikling i Afrika. Man må ha noen mennesker med initiativ og driv som kan ta oppgaven med å være den gode vennen som drar folk opp av senga og lærer dem gode rutiner og god arbeidskultur. Det er et arbeid som går over lang tid, der man også lærer hvem som er pålitelige og som mener alvor.
Skape arbeidsplasser
– Skal man lære arbeidsmoral og innarbeide god arbeidskultur må man nødvendigvis også ha arbeid å utføre. Er ikke det et problem i utviklingsland?
– Jo, det er en viktig del av hele problemstillingen, men det er her jeg mener at holdninger og tankesett betyr mye nettopp for å skape arbeidsplasser. Økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse kan selvfølgelig stimuleres gjennom makroøkonomisk politikk, mer rettferdig fordeling og så videre. Men mitt fagområde er det mikroøkonomiske, jeg har fokusert på systemene og mekanismene som finnes i de lokale samfunn som dannes i bydeler og avgrensede områder. Min tilnærming har ikke vært ut fra ståstedet til politikere eller store organisasjoner som fokuserer på det overordnede, jeg har konsentrert meg om løsninger som i stor grad handler om å iverksette og gjennomføre avgrensede prosjekter i disse områdene, og som setter i gang positive kjedereaksjoner i lokalmiljøene. Jeg tror at makroøkonomiske grep ikke automatisk kan skape entreprenører, og kan heller ikke endre folks holdninger slik at de tar ansvar for eget liv. Personlig tror jeg derimot at på samme måte som mennesker med entreprenørånd kan skape arbeidsplasser for mange, slik kan også de som er initiativrike og har pågangsmot og vilje til å ta tak i egen situasjon endre mye i sitt nærmiljø.
Professor Slabbert har flere ganger nevnt «prosjekter» som stikkord for arbeidet med fattigdomsbekjempelse og velstandsutvikling. I neste innlegg, som også er det siste i serien, snakker vi mer om slike prosjekter. Vi kommer også inn på temaer som u-hjelpsprosjekter og misjon.
Andre innlegg i serien
