Det gis enorme beløp i bistandsmidler og gaver til afrikanske land. For kristne menigheter er kontinentet nesten en obligatorisk misjonsmark. I det siste innlegget fra mine samtaler med professor Tielman Slabbert snakker vi om hans erfaringer med hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
Fundamentet er viktig
– Du sa tidligere at å hjelpe mennesker ut av kravmentaliteten er den beste formen for u-hjelp. Jeg aner da at du mener gaver og mange tradisjonelle bistandsprosjekter ikke er noen god form for u-hjelp?
– Jeg vil først gjerne få presisere en nyanse her. Når vi snakker om nødhjelp, for eksempel ved sultkatastrofer, hjelp til krigsofre og så videre så er det jo utrolig viktig og positivt med alt som kan bidra. Når Sudan opplever tørke og sult kan nødhjelp og gaver bokstavelig talt redde mange titusener av liv. Så det er ikke dette jeg mener.
Men det jeg er kritisk til er utviklingsprosjekter som bare fokuserer på å få iverksatt et flott prosjekt uten å ta den tid og energi det krever å bygge et fundament som gjør prosjektet bærekraftig. Slike prosjekter gjør egentlig bare vondt verre.
– Det må du utdype!
– Det gjør jeg gjerne. Mange i Europa og USA har kanskje et ønske om å bidra og gjøre noe godt for Afrika. Å gjennomføre et prosjekt i et u-land kan høres veldig enkelt ut. Man kan for eksempel si at vi vil bygge en skole i Botswana. Så tenker man at alt vi trenger å gjøre er å skaffe nok penger og finne mennesker som er villige til å delta i prosjektet. Siden dette er eksotisk og spennende er det sjelden vanskelig å skaffe folk. Hvis man da har de riktige kontaktene blant rike i Vesten kan det også gå greit å skaffe penger slik at man kan kjøpe verktøy, flotte firehjulstrekkere med aircondition og så videre. Så engasjerer man den lokale befolkningen med å hjelpe til, og betaler dem godt. Med kompetente folk brakt inn utenfra fullfører man prosjektet på rekordtid. Man tar bilder som sendes hjem til de som har bidratt med penger, og alle er godt fornøyde. Det er tid for å iverksette neste prosjekt et annet sted. Men spørsmålet er: brakte dette prosjektet egentlig noen reell hjelp? Kan de lokale nå ta over driften og vedlikeholdet, har de fått forståelse av de økonomiske mekanismene og hva som skal til for å videreføre det hele? Er prosjektet bærekraftig? Her mangler det veldig ofte noe helt grunnleggende. Temmelig ofte ser vi at kort tid etter at de velmenende bidragsyterne har reist, er det lite matnyttig igjen av det som de etablerte.
U-hjelpsturisme
– Jeg vil heller ikke stikke under en stol at det finnes en del mennesker som kommer til Afrika som det vi kaller u-hjelpsturister. De tar gjerne fine bilder av seg selv sammen med afrikanske barn og deler selvfølgelig ut penger. Og de lokale tar gledelig imot. Gjennom mange tiår med denne type virksomhet har mange afrikanere lært hvordan de skal takke og gråte og gi inntrykk av at pengene og prosjektene betyr mye for dem, slik at disse folkene føler seg vel og får lyst til å komme tilbake med mer penger. Men det de egentlig gjør er å bygge opp tiggerkulturen. Det er utrolig skadelig for kontinentet.
– Men hvordan kan man da bidra hvis man vil gjøre noe for Afrika?
– Man må i alle fall ikke komme der som storfolk som skal «frelse» Afrika. I stedet må man være villig til å arbeide sammen med de lokale om å bygge et skikkelig fundament for det prosjektet man vil realisere. Her er det svært viktig å være villig til å bli en av dem, og lære dem noe på deres egne vilkår, da kan man få utrettet mye. Det er nemlig skrikende behov på mange områder. De lokale trenger ofte å lære å styre økonomi, føre regnskap, holde orden på lager, vedlikeholde maskiner, ta vare på bygninger og verdier. De trenger å lære å bygge selv, se muligheter til å skape virksomhet, skjønne hvordan hardt arbeid gir resultater. De som kommer på disse premissene er virkelig u-hjelpsarbeidere i ordets rette forstand.
Fokusere under overflaten
– Det høres nesten ut som en oppskrift for prosjekter som fungerer?
– Jeg skal ikke påstå å ha noen generell fasit, men de siste årene har jeg deltatt i prosjekter der fokuset har vært nettopp på å bygge opp de lokales selvtillit og arbeidsmoral. Over tid har vi lært at u-hjelpsprosjekter må følge samme prinsipper som ellers i forretningslivet. Jeg liker å ta utgangspunkt i bildet av isfjellet.
– Selve prosjektet, det vi til slutt ønsker å etablere, utgjør bare den lille delen som vi ser over overflaten. Men skal prosjektet ha noen langsiktig effekt og være bærekraftig må det bygge på det omfattende fundamentet som alt under overflaten utgjør. Det første er å finne pålitelige mennesker. Som jeg nevnte må disse læres opp slik at de får den nødvendige kompetansen. Dette er tidkrevende arbeid som altså skjer «under overflaten», men det er også et arbeid som er veldig givende. Akkurat som i forretningslivet må man også i slike prosjekter bygge opp en lokal ledelse, en administrasjon og en stab av mennesker som har teknisk kompetanse, som kjenner systemene og rutinene som skal til for å holde driften og anlegget i gang.
– Lenge før man investerer mye penger og iverksetter store prosjekter bør man fokusere på dette fundamentet som ligger «under overflaten». Her kan man involvere de lokale i enklere prosjekter i deres egne land. Eller man kan involvere dem i mer omfattende prosjekter på steder der det fra før er oppnådd utvikling, slik at de kan arbeide tett sammen med noen som vet hva de gjør og som kan gi dem verdifull erfaring fra de oppgavene de senere skal ha i sine egne prosjekter.
– Når man da kommer til det punktet at selve prosjektet skal iverksettes er det langt enklere å arbeide med et kompetent team som man kjenner og har bygget opp på forhånd. Før vi kan gjøre noe for å etablere det synlige og flotte som ligger «over overflaten» må vi altså ta tiden til hjelp og investere i det svært viktige men ofte tidkrevende fundamentet som ligger «under overflaten».
Selvrespekt og selvtillit
– Det handler egentlig mye om eierskap?
– Ja, gjennomfører man prosjekter etter denne modellen vil prosjektet når det står ferdig være utført av de lokale selv. De tar eierskap, de får selvrespekt og selvtillit. Og bare da kan de begynne å utgjøre en forskjell i sine omgivelser. Jeg har de siste årene opplevd at unge, engasjerte mennesker har reist til et sted, bodd sammen med de lokale, arbeidet side om side med dem og blitt en del av deres lokalsamfunn, og så har de sakte men sikkert lært dem det som ligger «under overflaten». Ikke minst har de lært dem at det faktisk går an å jobbe hele dagen. De lokale lytter fordi disse menneskene er blitt en del av deres samfunn. Slike prosjekter er blitt en suksess, og inspirerer de lokale til selv å starte nye prosjekter. Slik får man en positiv trend.
– «Prosjekter» er jo et vidt begrep. Hvilken type prosjekter snakker du egentlig om?
– Jeg tror at et prosjekt eller en virksomhet som settes i gang først og fremst må være bærekraftig. Da må det som tidligere nevnt baseres på sunne økonomiske og forretningsmessige prinsipper. Det betyr at det trengs startkapital for å investere i opplæring og det som ellers er nødvendig for å få forretningen opp og gå. Men så må altså de som deltar lære vanlig forretningspraksis, de må lære hvordan de kan bli konkurransedyktige uten å ha konstant behov for å tilføres ny kapital. Blir prosjektet et sted de lokale bare går for å få medynk og penger lærer de aldri å bygge noe som er levedyktig i det virkelige livet. De blir i stedet avhengige av hjelp og penger fra utsiden hele tiden. Her har jeg opplevd mye manglende forståelse fra en del aktører, også innenfor BCC.
– Så du har også opplevd det motsatte fra BCC-medlemmer?
– Ja, dessverre. På en måte kan jeg forstå det, de har medfølelse med disse menneskene som har så lite materielle goder sammenlignet med dem selv. Tanken om at livskvalitet har så sterk sammenheng med materielle goder stikker veldig dypt i oss. De kjenner altså medfølelse, og deler ut penger uten å tenke på konsekvensene – at de egentlig bidrar til tiggerkultur og avhengighet av gaver. På den måten kan man ofte ødelegge mer enn man bidrar. U-hjelpsprosjekter og misjonsprosjekter må ikke bli en frihavn for mennesker som flykter fra livets harde realiteter.
Gode forbilder
– Da er vi inne på et annet beslektet område, nemlig misjon. Hva tenker du om alt misjonsarbeidet som gjøres i Afrika?
– Jeg tenker ofte på et sitat av David Livingstone, som jeg tror kan få noen og hver av oss til å bli mer ydmyke: Jeg anser ikke noe av det jeg har eller kan få for å ha noen verdi hvis ikke det har betydning for Jesu rike. Jeg kan både gi bort alt eller beholde alt, bare det tjener hans interesser til hvem jeg har satt alt mitt håp for tid og evighet (egen oversettelse). Jeg har veldig stor respekt for de som med dette utgangspunktet har vært misjonærer i Afrika gjennom tidene. Livingstone og mange av de som fulgte i hans spor har gjort enormt mye for kontinentet, nettopp fordi det var en hjertesak for dem. Også i nyere tid er det mange misjonærer som kommer til afrikanske land og investerer mange år, kanskje tiår av sitt liv på å bli en del av lokale samfunn. De kommer ikke som lærere og predikanter, men som mennesker som søker fellesskap og samfunn med de lokale. Når jeg på mine reiser møter mennesker som er troende og lever etter Guds ord blir jeg svært takknemlig for det arbeidet disse misjonærene har lagt ned.
– Det er likevel ikke alle som har dette utgangspunktet for sitt misjonsarbeid?
– Nei, igjen er det rikelig eksempler på det motsatte. Dessverre er det mange kristne miljø som bygger opp under den tiggerkulturen jeg har snakket så mye om nå. Det er nok av afrikanere som er villige til å omvende seg og bli kristne så lenge det er penger å hente. Om jeg hadde tatt med meg en passende pengesum og reist ut på misjonsmarken ville det være det minste problem å samle tusener av afrikanere som gråt og bad og fortalte at de ville leve som kristne. Men når jeg hadde reist bort ville de være tiggere akkurat som før.
Tror mer på hvite enn på Gud
– Du er ansvarlig for BCCs lokalmenigheter i Afrika. Hvordan arbeider dere med misjon når forholdene er slik?
– Vårt arbeid er å bringe mennesker i kontakt med Jesus, så de kommer til tro på Ham og hans ord. Mange i Afrika har langt mer tro på den hvite mann enn på Gud. Derfor opplever de heller ikke hva Gud kan utføre i dem, hvordan han kan føre dem ut fra tiggeri og å være avhengige av andres medynk og gaver. Her ser vi igjen fattigdomsfellen jeg snakket om tidligere. Tenk bare på det enkle ordet: Gi så skal dere gis! For en del oppleves det helt naturstridig i det hele tatt å skulle tenke på å gi bort noe. Det er så dypt innarbeidet at de er fattige og at andre skal gi til dem og bringe dem materiell velsignelse. Ganske få kobler velsignelse til arbeid – at Gud skal velsigne vårt arbeid. Men jeg har også sett hvordan mennesker som kommer til troen på disse enkle Jesu ord slutter å leve for seg selv og i stedet begynner å bry seg om andre. Det gir dem en drivkraft som gjør at de blir krumtapper i sine lokale miljø. Og de blir lykkelige! Det er i Livingstones ånd og i Jesu ånd.
– Når vi arbeider på misjonsmarken tar vi derfor tak i tiggerkulturen som det første punkt. Det blir gjerne et lite sjokk! De som ikke er oppriktige forsvinner da fort, og vi sitter igjen med de som virkelig er interessert i vårt trosgrunnlag. Blant disse er det grunnlag for å få samfunn og fellesskap – og vi kan etter hvert arbeide sammen med dem om prosjekter som bedrer deres kår.
Store utfordringer, men mye positivt
– Til sist: Har du tro på Afrikas framtid?
– Som kontinent står vi overfor store problemer, men jeg vil si at om vi kunne få en del ledere som har visjoner og er villige til å gjøre noe for sine land uten tanke på egen vinning, kunne vi bli et svært sterkt kontinent. Korrupsjon ødelegger enormt mye i mange afrikanske land, og virker som kreft i samfunnet. Så lenge det er så dominerende som i dag er det vanskelig å komme ovenpå og få bærekraftig utvikling. Men det er mye positivt som skjer. I Tanzania er det kommet en president som synes å være villig til å ta tak i nettopp disse problemene. I Kenya og Nigeria er det stor økonomisk vekst, og hvis disse landene får bukt med korrupsjonen kan de bli økonomiske kraftsentra. I Sør-Afrika er det fortsatt en del av befolkningen som deler Mandelas visjoner og idealer, og jeg har et håp om at disse kan bringe landet framover. Så ja, jeg har tross alt stor tro på Afrikas framtid!
Tidligere innlegg i serien:
