500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Fra Nesbyen til Brunstad

Sommerstevnene på Nesbyen var høydepunkt, slik stevnene på Brunstad er det for mange i dag. Den gang som nå var det oppbyggelsen og det åndelige innholdet som var hovedfokus, men trivselsfaktoren gjorde nok også sitt til at det ble en tradisjon mange ønsket å få med seg.

Gjesteinnlegg – Harald Almås


Nesbyen 1949

Harald Leth er en av de få som selv har opplevd stevnene i Nesbyen. Han deltok første gang sommeren 1949, og siden har han vært på alle sommerstevner i BCC fram til i dag.

Leth forteller at han reiste lørdag med dagtoget fra Bergen, og nådde da stevnets begynnelse på lørdag kveld. Siste møte på stevnet var onsdag klokken 10 formiddag. Som i dag ble det avholdt 3 møter daglig hvor kveldsmøtet til vanlig var ungdomsmøte. Mellom møtene var det tid til å treffe hverandre og snakke sammen, gjerne over en kopp kaffe.

Reiseveien var ofte lang og kronglete. Her er det deltakere fra Måløy som er på vei til Nesbyen.
Reiseveien var ofte lang og kronglete. Her er det deltakere fra Måløy som er på vei til Nesbyen.

Det var før stevnene utført et stort dugnadsarbeid av de lokale venner i Nesbyen. Kjøkkenutstyr og kaffikanner som trengtes til servering var samlet inn, og halmmadrasser var blitt fylt med halm. Likeså viktig var å skaffe losji og overnattingsmuligheter. To år før Leths første stevne, kan vi lese dette i Skjulte Skatters juninummer 1947:

«Fra lørdag ettermiddag 5. juli til og med onsdag 9. juli blir det stevne i Nesbyen i Hallingdal. Alle som kommer, må være forberedt på å ligge på flatseng, og må melde sin ankomst i god tid til Margrethe Vøllo, Nesbyen. Ullteppe eller sovepose samt kopp må medtas. Det vil være greit om flest mulig tar med telt.»

Goodwill og trengsel

Slik Harald Leth husker det, nøt vennene stor velvilje hos beboerne i Nesbyen. Flere familier stilte sine hus til disposisjon mens de selv flyttet opp på stølen. Under møtene var det svært trangt, for lokalet var helt sprengt de siste åra. For å få plass inne måtte man være der halvannen time før møtet. Benker med ryggstø var satt ut, og når disse plassene var besatt, ble det satt ut benker uten ryggstø i midtgangen. Disse ble fjernet etter hvert møte.

Deltakertallet på Nesbystevnene ble etter hvert så høyt at kapasiteten ble sprengt. Her et bilde fra den tidlige tiden da deltakerne var forholdsvis få.
Deltakertallet på Nesbystevnene ble etter hvert så høyt at kapasiteten ble sprengt. Her et bilde fra den tidlige tiden da deltakerne var forholdsvis få.

En deltaker fra Sandefjord hadde med seg en bjørkekubbe med ei fjøl på tvers oppå, som han kunne flytte med seg siden den tok mindre plass enn en stol. Han hadde stadig ting fore og hadde ikke mulighet til å komme tidlig for å ta opp plass. Under møtene satt han oftest midt mellom de tyske venner for å tolke.

På baksiden av lokalet hadde man bygget ut et tak med presenning som man kunne sitte under og høre talene gjennom åpne vinduer. En mann fra Stavanger stod en gang og talte inn gjennom det åpne vinduet, noe som gjorde møtelederen Elias Aslaksen begeistret.

Når det var vær til det var ofte friluftsmøter å foretrekke. Her Elias Aslaksen i full sving.
Når det var vær til det var ofte friluftsmøter å foretrekke. Her Elias Aslaksen i full sving.

Nedre Brunstad gård

I 1956 ble Nedre Brunstad gård i Stokke kjøpt. Siden den gang har dette vært stedet der menigheten har hatt sine sommerstevner fram til nå, der det ligger lunt og vakkert til ikke langt fra innseilingen til Tønsberg. Med eierskap, fikk vennene helt andre muligheter til å utvikle sitt stevnested så det ble praktisk og tjenlig til sitt formål, noe de straks tok fatt på med stor iver.

Fra det første lokalet på Brunstad.
Fra det første lokalet på Brunstad.

Inntrykk fra mitt første stevne på Brunstad

Omkring 1960 begynte undertegnede å gå på menighetens møter i menigheten på Stord, og jeg kan huske den begeistring som rådet over at vennene nå hadde fått seg et eget stevnested. Reisen til Brunstad foregikk med båt, jernbane og buss. Etter noen år gikk gjerne et par familier sammen om å leie drosje med sjåfør. I 1963 opplevde jeg å få være på mitt første sommerstevne, noe som hadde et eventyrets skjær over seg. Bussen vi ankom i ble mottatt og vinket på plass av en myndig politimann Jakobsen.

Mange vil kanskje huske ankomstplassen på Brunstad der busser og biler gjorde sitt inntog.
Mange vil kanskje huske ankomstplassen på Brunstad der busser og biler gjorde sitt inntog.

Ingen slinger i valsen der! Menighetsprofilen Ole Olsen hadde forhørt seg om vår ankomst og var på plass og ønsket oss hjertelig velkommen med smil og håndtrykk.

Deretter ble vi guttene tilvist soveplass på den gamle låven, på madrasser som var strødd ut over omtrent hele golvflaten. Det var både spennende og underholdende å ligge der, under litt skiftende forhold til å sove i. Det som undret meg en smule, var hvorfor vaskefatene var av gummi. Det gjorde dem litt lealause. Ellers gjorde det et sterkt inntrykk å legge merke til alle som utøvde praktiske tjenester på Brunstad, alt fra å tømme dokaggene til utedoene, stå i butikken, forestå brussalg, vaktmestertjenester, vaktoppdrag, rørleggertjenester, tolking, kjøkkentjenester m.m.m.

Lek og aktiviteter under sommerstevne på Brunstad
Lek og aktiviteter under sommerstevne på Brunstad

Stevnet gikk sin gang med tre møter per dag, hvor formiddagsmøtet varte i ca. 3 timer. Elias Aslaksen kunne tale nokså lenge, men var likevel aldri kjedelig å høre. Jeg ble aldri lei av å høre ham, eller at jeg ønsket at han skulle bli ferdig med talen. Budskapet fenget sterkt, og i tillegg var han en oratorisk begavelse av de sjeldne.

Fra den første salen på Brunstad
Fra den første salen på Brunstad

Det knyttet seg også stor spenning til ungdomsmøtene, for Ole Olsen ville gjerne at vi skulle stå fram og vitne. Med mange mennesker til stede og med vår dialekt, var dette svært utfordrende å få til, men Ole Olsen oppmuntret oss og forstod vår situasjon.

Det vil føre for langt å gå i detaljer om alt dette, men jeg må virkelig si at sommerstevnene har vært en stor rikdom på opplevelser gjennom alle de år jeg har fått anledning å være til stede. Slik der det også i dag, jeg opplever fortsatt den samme ånd og iver som har preget menighetens pionerer helt fra den første tid.

Av: Harald Almås, Stord

Les også: Sommerstevner – en lang tradisjon

×