I mer enn 20 år har han jobbpendlet fra Sandefjord til Iran, et land mange av oss bare kjenner fra avisoppslag om terror og brudd på menneskerettigheter. Nesten like lenge har han ledet innsamlingsaksjoner for BCCs lokalmenighet i hvalfangerbyen. Geir Gangsø er en person med en erfaring som må kunne sies å spenne over litt av hvert.
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
– Jeg hadde mange gode diskusjoner med en som senere ble redaktør i Tønsbergs Blad, sier Geir Gangsø og smiler bredt. Vi har satt oss ned på Oslofjord Convention Center en solfylt dag under BCCs sommerstevne i juli. Geir har nettopp fortalt om tiden på videregående skole i Sandefjord. – Jeg diskuterte både min tro og mange andre ting med mine medstudenter, og vi hadde ikke sjelden et veldig forskjellig syn både politisk og når det gjaldt livssyn. Men det var gode diskusjoner som jeg hadde adskillig utbytte av, sier han.
Geir er vokst opp i Sandefjord, med foreldre som innvandret fra Vestlandet på midten av 60-tallet. – Jeg hadde en far som var veldig opptatt av å gjøre det godt for familien og må si at jeg hadde en veldig god oppvekst. Senere har jeg forstått at enkelte andre har opplevd oppveksten på 70- og 80-tallet krevende, men for min del kan jeg vanskelig tenke meg noen bedre barndom. Noen av mine beste minner fra den tiden er faktisk her fra Brunstad. Vi tilbrakte hele sommeren fra mai til august her, og selv om det var mye mer primitive fasiliteter enn i dag var det et eldorado for oss. Andre familier fra byene rundt Oslofjorden bodde gjerne også her i sine campingvogner, og jeg knyttet et stort kontaktnett med jevnaldrende fra hele Østlandet, sier Geir.
– Og på videregående diskuterte du altså både religion og politikk?
– Ja, jeg var vel aldri så redd for å si hva jeg mente om det meste, svarer Geir. Det kan jeg forstå, jeg merker snart at han sjelden pakker meningene inn i bomull. – Det førte gjerne til diskusjoner, noe jeg tror var sunt og nyttig. Men i ettertid har jeg skjønt at jeg av og til også kunne bli oppfattet som litt høy på pæra. En jente jeg gikk i klasse med kom noen år senere til meg og sa at «du var så overlegen når du gikk på skolen». Det ble en stor overraskelse for meg. Jeg tror ikke at det var arroganse eller overlegenhet som egentlig lå bak, men når man har en sterk personlig tro og overbevisning er det nok lett å ubevisst framstå på en overlegen måte overfor andre. Hennes tilbakemelding fikk meg til å tenke over hvordan jeg er overfor mine medmennesker, og det har vært en nyttig lærdom for meg videre i livet.
– Hvordan hadde det seg at du begynte å arbeide i Iran?
– Etter fullført ingeniørutdannelse fikk jeg jobb i et firma som laget styresystemer for store vann- og avløpsanlegg. De var leverandør til et selskap som bygget rørfabrikker rundt omkring i verden, og som blant annet hadde en familiebedrift i Iran på kundelisten. Som nyansatt skulle jeg egentlig dra på opplæring i Tyskland, men rett før jeg skulle reise fikk jeg spørsmål om jeg kunne dra til Iran i stedet. Jeg valgte å hoppe i det, og dro dit uten egentlig å vite så mye om hva jeg gikk til.
– Jeg regner med at det ble en viss overgang fra det du var vant til i Norge?
– Det er vel å si det mildt, smiler Geir. – Jeg kom dit som temmelig uerfaren 23-åring og ble værende der i 3 – 4 uker helt alene med fabrikkfolkene fra Iran. Fabrikken var en time fra nærmeste by, det var ingen telefonforbindelse med Vesten, ingen å kontakte, ingen å spørre til råds. Dokumentasjonen jeg skulle jobbe ut fra var omtrent null. Hadde jeg spørsmål måtte jeg sende en faks, men på grunn av tidsforskjeller fikk jeg aldri svar før neste kveld. Det ble en bratt læringskurve, men utrolig nok gikk det bra likevel.
– Var det utfordrende å finne ut av hvordan du skulle oppføre deg i møte med en så forskjellig kultur?
– Jeg hadde fått en del tips før jeg reiste, så jeg fant vel ut av det uten de helt store blemmene. Men det var en ganske annerledes erfaring på mange måter. På den tiden var det for eksempel slik at hvis man gikk på restaurant tilsa skikk og bruk at kelnerne skulle gi inntrykk av at de ikke ville ta betalt for måltidet. Gjesten skulle be om å få betale, kelneren skulle nekte, og så skulle man tvinge pengene på kelneren, altså en slags omvendt pruting. Det kunne jo til tider bli ganske komisk. Om du tok dem på ordet og forlot restauranten uten å betale var de ikke sene med å komme løpende etter deg og da var det slutt på høfligheten. Etter hvert lærte jeg at dette var en del av en slags fasade som preget flere deler av den iranske kulturen. Utad skulle det se veldig vennlig og imøtekommende ut, men realiteten var gjerne litt annerledes hvis man pirket nærmere i det.
– På jobben opplevde jeg raskt noe av det samme. Første gang jeg kom til fabrikken hadde vi fått en helt urealistisk deadline for jobben. Et par dager før deadline kom det rundt 100 ayatollah’er på befaring og det ble holdt en høytidelig markering av at anlegget nå var klart til oppstart. Vi visste jo alle at det var lenge til det reelt sett var klart til å starte opp, men de ansvarlige på fabrikken måtte bare finne noen løsninger for å få det til å se ut som om alt var klart. Imaget betydde langt mer enn realitetene.
– Hvordan opplevede du menneskene i landet?
– De jeg har blitt nærmere kjent med og har møtt i privat setting er veldig hyggelige og vennlige mennesker. Mange av de unge i Iran er opptatt av utdanning og studier, og disse er gjerne interessert i å samtale og diskutere med folk fra Vesten. Det er ikke til å komme bort fra at på noen områder har de et verdensbilde som er veldig forskjellig fra vårt. Men av og til spør jeg meg selv om ikke vårt eget verdensbilde også har godt av å bli utfordret. Jeg har fått et mer nyansert syn på flere ting etter å ha diskutert med iranere. Vårt syn på verden er formet ganske ensidig ut fra vestlige premisser, og det gir ikke alltid et godt grunnlag for å forstå andres hverdag og kultur.
Geir tenker seg om litt. – Men ikke misforstå meg! Det er liten tvil om at de på noen områder har fått indoktrinert et syn på den vestlige verden som er langt fra balansert, og som bærer preg av myndighetenes behov for å skape et fiendebilde. Vi kommer heller ikke bort fra at den friheten de har er på flere områder svært begrenset. Det som vi utlendinger ser kan til tider virke forholdsvis bra, men over tid får vi innimellom se dypere inn i realitetene de lever under. Og da er det ganske klart at jeg ikke ville bytte for å si det slik. Så når jeg sier at jeg har fått et mer nyansert syn gjelder det absolutt ikke styreform og demokratiske verdier. Vi kommer ikke bort fra det faktum at Iran er et totalitært regime med en befolkning som mangler grunnleggende demokratiske rettigheter som vi i Norge tar som en selvfølge.
– Men du mener likevel at vi kan ha noe å lære?
– Det jeg tror vi kan lære av er hvordan menneskene på tross av disse trange rammene tar vare på hverandre, spesielt innenfor familiene, svarer Geir. – I Iran starter helgen torsdags kveld, og da fylles parker, midtrabatter, rundkjøringer og alle grønne lunger opp med familier. Overalt der det finnes en grønn flekk sitter barn, unge, voksne og gamle sammen og spiser, lytter til hverandre, leker, spiller ball og ser ut til å trives godt i hverandres selskap.
Familiene holder sammen. Foreldrene har stor omsorg for barna, og barna viser tilsvarende stor respekt for de eldre. Gjestfriheten er også veldig stor blant vanlige folk. Jeg tror de har oppriktig glede av å invitere andre inn til å dele det de har. Her tror jeg vi i Vesten har mistet noen kvaliteter på veien til velstand og selvrealisering. Fra de jeg har blitt kjent med opplever jeg også en oppriktig respekt for min tro. Jeg opplever ikke sjelden større respekt for den blant vanlige mennesker i Iran enn jeg gjør hjemme i Norge.
– Forsvarer du ikke nå egentlig et av verdens verste regimer?
– Nei, det gjør jeg ikke, svarer Geir bestemt. – Jeg vil ikke si ett eneste ord til forsvar for regimet. Det er ganske tydelig at kommer man på kant med de som styrer kan man få det veldig vanskelig. Mitt poeng er at det styrende regimet og folk flest er to veldig forskjellige ting i Iran. Jeg opplever ikke at folk flest sympatiserer med de holdningene regimet står for. Men de har levd så lenge i undertrykkelse at jeg tror de på en måte har resignert litt, og forsøker å skape seg så godt liv som de kan innenfor sine rammer.
– Landet er også fullt av merkelige paradokser. Det er forbudt å ha parabol, men du ser nesten ikke et hus som ikke har det likevel. Befolkningen overvåkes i betydelig grad, men mange snakker åpent kritisk om regimet når de møter meg som utlending. Mange iranere er temmelig opplyste og er kommet langt innenfor vitenskapen, men likevel lever en god del av dem i en merkelig tro på at Iran er i verdenstoppen på mange områder. Myndighetene sensurerer jo for eksempel internett.
– Jeg har kunnet lese Aftenposten en tid, men VG ble først åpnet for en liten stund siden. NRK får jeg fortsatt ikke tilgang til. For en tid siden satt jeg i Iran og leste en artikkel i Dagens Næringsliv, der de skrev at iranske myndigheter nettopp hadde startet sensur av alle tekstmeldinger som inneholdt ordet «dollar» på grunn av at landets valuta var inne i et sterkt kursfall. Jeg hadde moro av å teste dette, og det stemte jo. Hvis jeg skrev SMS der «dollar» var med i teksten ble den bare borte. Man merker også at regimet strammer til i konfliktfylte perioder, og spesielt når det er såkalte valg. Da lukker man ned mye av internett, og strammer inn den personlige friheten til borgerne.
– Hva tenker familien din om at du stadig reiser til et land som gjerne blir forbundet med uro og usikkerhet?
– Der jeg føler meg mest utrygg i Iran er når jeg skal bli fraktet med bil om vinteren. I området der fabrikken ligger er det snø i vinterhalvåret, og iranere kjører som regel som om de skulle ha stjålet bilen, gjerne på tynnslitte sommerdekk. Det kan til tider være ganske utfordrende for nervene. Men bortsett fra dette føler jeg meg mer utrygg mange steder i Oslo enn jeg gjør i Iran.
– I vestlige medier kan vi gjerne få inntrykk av at hele Iran er en eneste anti-vestlig heksegryte, og at hvis man reiser dit er det med livet som innsats. Det er langt fra mitt inntrykk. TV-bildene vi til tider ser er gjerne hentet fra spesielle steder i Teheran der noen har pisket opp en anti-vestlig stemning for anledningen. Men man skal ikke så mange hundre meter utenfor disse stedene før stemningen er en helt annen. Jeg kom for eksempel til Teheran bare to dager etter de store demonstrasjonene mot Norge og Danmark i forbindelse med karikaturtegningene. Det var da et par steder i byen der jeg visste at stemningen nå var pisket opp, og det ville være temmelig idiotisk å dra dit akkurat da. Kommer man som turist og havner på slike steder til feil tid er det klart at man kan være ille ute. Men ellers i byen var det jo ingen forskjell fra tidligere. På flyplassen ble jeg som nordmann vinket fram i passkøen og opplevde generelt den samme vennligheten og høfligheten som jeg alltid hadde gjort.
– Dine opplevelser av Iran stemmer altså ikke med det du ser i media?
– De vanlige menneskene jeg møter opplever jeg som ganske annerledes enn det bildet vi ofte får tegnet av befolkningen i aviser og TV. Jeg vil på den annen side si at det er veldig positivt at mediene setter fokus på undertrykkelse, sensur og terror. Dette er høyst reelt i Iran, og fortjener all den oppmerksomhet det kan få. Men jeg synes vel ofte det dras alt for langt i retning av at regimets holdninger også er noe som preger hele befolkningen og kulturen. Det er langt fra mitt inntrykk, og jeg synes det er urettferdig mot menneskene der. Iranere er for øvrig ikke arabere slik mange vestlige tror. De er persere, et folk som har høy bevissthet og kunnskap om sin kulturarv og historie. Majoriteten ønsker helst å leve i fred med resten av verden, men er fanget under regimets politikk, ofte temmelig motvillig. I Iran er det også slik at straks man kommer utenfor storbyene er det som om man går tusen år tilbake i tid. Der ute er det svært få som har utdanning, de gjeter sine dyr uten moderne hjelpemidler og lever slik de har gjort i mange hundre år. I slike miljøer har nok regimets propaganda og diskriminerende politikk adskillig større appell enn i byene der folk er mye mer opplyste.
– Har du ingen etiske betenkeligheter med å arbeide i et land der regimet stadig begår brudd på menneskerettigheter og er kjent for å støtte terror?
– Nei, svarer Geir kontant. – Vår oppdragsgiver er en privat iransk familiebedrift som skaffer vann og avløp til mange tusen mennesker. Vi har ingenting med regimet å gjøre, og den jobben vi gjør er med på å bedre livskvaliteten og helsesituasjonen til befolkningen i området.
– Hva fascinerer deg mest med landet?
– Tja, jeg reiser dit fordi jeg er på jobb, ikke fordi landet fascinerer meg. Iran er ikke noe typisk feriemål for meg. Men er man interessert i historie og kultur har landet noen fantastiske steder å besøke. Litt nord for Shiraz der jeg jobber, finner man for eksempel Persepolis, en antikk hovedstad i det gamle persiske riket. Her ser man restene etter den imponerende byen, med enorme søyler, murer, rester etter antikke bygninger og så videre.
Iran er et såpass interessant tema at for min del kunne vi gjerne snakket i dagevis om dette. Men vi må etter hvert flytte fokus hjem til Norge, der Geir i mange år har vært aksjonsleder for BCCs lokalmenighet i Sandefjord. Dette kan du lese mer om i andre del av intervjuet, som publiseres i morgen.
Av: Inge Almås
