Menigheten BCC hadde nå fått sin spede begynnelse. Den vokste fram under kamp, men viste seg å være livskraftig. Det gikk likevel fortsatt lang tid før den lille flokken vokste ut av stuene.
Gjesteinnlegg – Kjell Arne Bratli
Smith var kompromissløs når det gjaldt tro og lære. Taktiske tilbaketog, eller å fortelle bare en del av det lys han mente å ha fått, lå ikke for ham. Det viser også en rekke brev til broren Aksel etter dennes omvendelse. Det var ingen formildende strateg som skrev, men en som alltid mente at det er like godt å si som sant er. Av andre ble Smith derfor ansett for å være en stabukk som det ikke nyttet å få til et samarbeid med. Smith og de andre vennene forkynte og vitnet om det nye lys de hadde fått, på møter og i aviser og blader. Under en ellers hyggelig gudstjeneste i Metodistkirken i Horten, ble det gitt adgang til at er par-tre stykker kunne si noen ord etterpå. Smith reiste seg og klemte til med å tale mot allslags prester og predikanter og talte også i tunger. Hortens Avis var på pletten og refererte. Men om Smith ble ansett for å være stri, var både han og vennene åpne for mange av de nye retningene som kom like etter århundreskiftet. De gikk på møter mange forskjellige steder, men fant seg ikke hjemme i noen av de fast etablerte menighetene. Mot statskirken stod de i særlig skarp opposisjon og kirken følte nok Smiths forkynnelse om seier over synd som fjern.
Vennene møtte rett og slett mye motstand hvor enn de kom. Da pinsebevegelsen kom til landet høsten 1906, fant endelig Smith noen han så ut til å være på linje med. Frem til 1912 var det da også et visst samarbeid. På «Den store internasjonale kristelige konferense» i Kristiania, som pinsebevegelsen arrangerte sommeren 1911, ble Johan O. Smith og Elias Aslaksen, begge fra Horten og Aksel Smith fra Kristiansand, nevnt som regulære pinsevenner. Aksel Smith var tolk under konferansen, og Elias Aslaksen var en av talerne.
Mot det statskirkelige system og vanekristendom kunne pinsevennene og Smiths venner være enige. Menigheten var imidlertid den som mer enn noen andre hadde en skarp front mot statskirkens liv og lære. Med sin sterke vekt på helliggjørelse og de troendes disippelliv har de også distansert seg fra andre trossamfunn.
Etter hvert som pinsebevegelsen begynte å organisere seg mer strukturert, fjernet Smith og vennene seg fra pinsebevegelsen. Fra 1912 var det bare liten direkte kontakt, og spriket økte gjennom årene. Det kom til åpen konfrontasjon flere ganger ut over i 1920- og 1930-årene, og ble til full krig i 1937 da pinsevennen S. H. Lærum skrev «Jesus den syndfrie». Den ble kraftig imøtegått av Elias Aslaksen i boken «Svar». Tonen var skarp og krass, for å si det mildt. Alliansemøter, som pinsebevegelsen har vært flink til å ivareta, lå hverken til Smith eller Aslaksen. Johan Smith hadde i flere år vært aktiv leserbrevskribent i flere aviser og blader.
Men etterhvert som han ble sett på som en vranglærer, ble det flere og flere stengte redaksjonsdører. En av årsakene var høyst sannsynlig at J. O. Smiths artikkelform ofte var både krass og formanende. Det viser en gjennomgang av stykker i bladene Byposten og Missionæren. Smiths artikler står i sterk kontrast til mange andres innsendte skildringer, som ofte var reisereportasjer fra misjonslivet. Behovet for et eget blad der han kunne ta opp kampen mot andre og svare på angrep, var derfor uten tvil til stede.
Samtidig ble det etterhvert også helt nødvendig å kunne meddele seg innad i menigheten på en enklest mulig måte. I en periode der J. O. Smith jobbet som sekretær for general Seiersted, med eget kontor på Sjømilitære Samfund, med fast arbeidstid og uvanlig frie arbeidsforhold, følte han at tiden var inne til å iverksette bladutgivelsen. Bladet og forlaget «Skulte Skatter» hadde sin begynnelse 1. januar 1912 og lever i beste velgående den dag i dag.
Det sjømilitære element var tungt i menigheten i dens første tid. Både Smith selv og flere av de tidlige lederskikkelsene var sterkt preget av lojalitet og plikttroskap mot fedrelandet, noe som også har vært med på å forme menigheten, der det å være en god samfunnsborger nærmest må sies å være en dyd. Johan O. Smith blir dermed også et forbilde for troskap og lojalitet mot det samfunn man lever i, i tillegg til den troskap mot Herren som er formulert gjennom Skriftene.
Smith levet opp til det som er Sjøforsvarets motto: For konge, fedreland og flaggets heder. Det ga seg blant annet utslag under de voldsomme samfunnsdebattene om militærvesen som raste rundt 1910, og som delvis forsatte like til 1940. Hele verden ble preget av kraftige stemningsbølger som krevde full nedrustning, det var «det brukne geværs» politiske gullalder. Blant forskjellige frikirker gikk det mote i å nekte å gjøre militærtjeneste, og det raste heftige debatter om spørsmål om militærtjeneste under Den første verdenskrig. Heller ikke Smiths venner unngikk denne.
Men i en menighet som hadde sin opprinnelse i Marinen, og hvor mange av vennene tjenestegjorde under hele krigen, var utfallet gitt. I «Skjulte Skatter» i 1915, skrev nestkommanderende på kanonbåten «Æger», løytnant Elias Aslaksen, «Å avskaffe militærvesenet ville være det samme som å innføre fullstendig lovløshet.»
Smith skrev like etter: «Man taler om forsvarsvenner og forsvarsfiender, men jeg må spørre: Hvem er større forsvarsfiende enn den ugudelige? Og hvem er bedre vern for fedrelandet enn de gudfryktige?»
Det å være en samfunnsgavnlig borger og utføre sin samsfunnsplikt står i det hele tatt sterkt hos Smiths venner. Det viste seg også under Den annen verdenskrig. Da var mange av dem i tjeneste da krigen kom til Norge, og familier i menigheten mistet som andre noen av sine kjære i kampene. Unge menn med rot i menigheten deltok i kampene om Narvik, på forskjellige fartøyer langs kysten, i de slitsomme og harde kampene i Valdres, Hallingdal, Elverum og Dombås. Under krigen var flere av dem aktive i Hjemmefronten, og en av vennenes bondegård var sentral for aksjoner og flydropp til «gutta på skauen». En av vennene utførte som ung mann en av de aller største sabotasjeaksjonene under krigen, da han egenhendig sprengte lageret av stridshoder til torpedoer for den tyske ubåtflåten på Østøya ved Horten.
Vennene var ikke flere enn at det i begynnelsen holdt med husmøter. I 1907 følte menigheten på Horten seg rik fordi den hadde fått samlet inn tolv kroner og sytti øre. Da mente Smith de kunne leie hva det skulle være av lokaler. Han fikk imidlertid låne rom gratis, både i Losjen og et par rom i Skoggaten. Benker fikk de ofte låne hos Frelsesarmeen. Hjemmet til svogeren Karl Pedersen (mangeårig forstander av menigheten i Horten) var også et hyppig møtested, med forholdsvis god plass i stuene. Og ellers var det ut i skog og mark, og badestrendene i og rundt Horten var hyppig brukt. Det var lek og moro for de yngre, og samvær og fellesskap.
Meierisalen (2. etasje i nåværende Meierigården i Horten) ble tidlig et stevnested, men der konkurrerte Smith om plassen med en mer kjent predikant, Josef Ystrøm, som samlet fulle hus overalt hvor han kom. Etter Den første verdenskrigs slutt i november 1918 ble det derfor snakk om å bygge eget lokale. Både fordi det føltes nødvendig å få sitt eget sted, og fordi menigheten stadig vokste.
I en menighet som var knapp på ressurser, måtte det innsamling og dugnad til. Smith skrev et fornøyelig lite stykke kalt «Til Jordan etter bjelker» i «Skjulte Skatter», en bibelsk illustrasjon for å få i gang et frivillig dugnadsarbeid. I 1922 ble så lokalet i Horten, menighetens hus nr. 1, innviet. Det var bygd med tanke på stevner, og hadde en møtesal med plass til 200 mennesker, og var etter datidens norm bygd moderne med kjøkken, spisesal, vedskur og vannklosetter i kjelleren. Det murgrå lokalet ligger der som det alltid har gjort, men er nå forlatt til fordel for Dal gård på Ra.
Som stevnested er det Brunstad i Stokke som er det sentrale sted i dag, selv om menigheten nå leier anlegget i stedet for å eie. Her er det tilrettelagt for alle de aktiviteter som drives for unge og eldre, bosteder og hotell og alt annet som hører til. Størrelsen er selvsagt i en helt annen skala, men etter min vurdering er innholdet det samme grunnleggende som den gang for omtrent hundre år siden.
Smith har etterlatt seg en lang rekke bøker, artikler og brev. Deler av brevene er samlet i en bok. Denne boken er vel verdt å lese uansett ståsted. Brevene er velskrevet, varme og gode og rett på sak, og gir innblikk i menigheten over flere tiår.
Med evangeliet som rettesnor er det som idag heter Brunstad Christian Church blitt et livskraftig og omfattende kristent samfunn. Ja, det er i sannhet en underlig historie, den som startet med en marineunderoffisers omvendelse i et kanontårn på orlogshavnen i Horten 17. mai 1898.
Av: Kjell Arne Bratli
Tidligere innlegg i serien:
