I det andre innlegget om Johan Oscar Smith forteller Kjell Arne Bratli om Smiths omvendelse, og om hvordan menigheten BCC ut fra dette fikk sin spede begynnelse.
Gjesteinnlegg – Kjell Arne Bratli
Egentlig begynner historien om menigheten «Smiths venner» i mai 1898. I vinterhalvåret 1897-98 hadde Smith hatt ansvaret for monitoren «Thor», som lå i opplagsbøye på orlogshavnen, og mandag 16. mai skulle kommandoen heises på fartøyet. De siste dagene hadde vært en innspurt for å få alt klargjort, og han hadde derfor bare en kort helgefri før monitoren skulle utrustes til ekserseravdeling, med alt hva det medførte av hektisk tjeneste.
Søndagen gikk han en tur i byen. Det var kjølig i været, i grunnen hadde mai så langt vært heller kjølig. Han kunne såvidt ane grønnskjær på bjerkene, og nasjonaldagen 17. mai ville nok måtte feires uten vårgrønt på trærne.
Smith skuttet seg, for vinden var gjennomtrengende og i tillegg regnet det lett. I byen støtte han på underkanonér Hans Olausen, en kristen marinekollega. Smith ble med ham til Metodistkirkens ettermiddagsgudstjeneste. Metodistkirken var innviet i 1869 og metodistene hadde så langt hatt kraftig fremgang i marinebyen. Ja, menigheten der hadde vært velsignet med vekkelser siden de etablerte seg, og her var det saktens litt liv i det kristne budskap.
En kunne jo sogar rope et «Amen» under gudstjenesten, i motsetning til hva som var tillatt i Garnisonskirken. Det var pastor Martinius Olsen som forrettet denne søndagen. En god mann med et godt budskap. Han trakk linjene fra pinsen til den nær forestående Kristi Himmelfartsdag, og løftet sjelene under kirketakets høye hvelv. Fra tid til annen innbød pastor Olsen et par stykker til å si noen ord, men i dag ble gudstjenesteordningen fulgt. Smith lot øynene gli over veggen rett imot. Kirken var uten alterbilde, men det stod et utskåret trebrett med ordene «GUD MED OSS» over alteret. Han likte enkelheten og lot ordenes fulle tyngde synke inn. Han snudde seg mot Olausen som satt til venstre for seg og ba ham med hjem til kveldsmat. Mens de spiste fortalte Olausen at han tidligere på dagen hadde vært på besøk hos en meget syk gartner, og hvordan han hadde talt om Gud til vedkommende. Smith ble meget rørt, de gråt begge to og Olausen ba for dem begge.
Mandag var Smith på plass ombord tidlig om morgenen. Den siste finpuss før kommandoheis skulle gjøres. Klokka ni stod besetningen på 98 mann høytidelig oppstilt på dekk. Kl. 09.15 ga skipssjefen, kommandørkaptein Müller ordre om å heise flagg og vimpel. Formaningen ble lest: «Vi her tilstedeværende Krigsmænd har nu hørt opplæst de Hovedbestemmelser, hvorefter vi pligter at rette os, saalenge vi tjener under dette vort Flag og Kongens høie Befaling. Saa vil vi og alle i Farens Stund troligen staa hinanden bi og ofre Liv og Blod for Konge, Fædreland og Flagets Hæder. Gud bevare Kongen og Fædrelandet». Hvorpå besetningen skulle gjenta utropet «Gud bevare Kongen og Fædrelandet».
Så var monitoren igjen operativ. Dagen videre gikk med å fortsette med klargjøring av utrustningen til fartøyet. Ombord i «Thor» skulle det nå klargjøres for sytti dagers rekruttøvelser for sjøvernpliktige. Smith var satt opp på hundevakten (kl 00:00-04:00).
Om kvelden hvilte han litt i lugaren før han gikk på vakt. Han gledet seg, det var noe eget med hundevakten. Han hadde alltid likt denne vakten, også under gange i fjerne himmelstrøk. Dette var den stille periode ombord, den mest fredfylte, hvis da ikke sjøen var grov og været var som verst. Som nå, i bøye på Indre havn, nærmest sov skipet. Bare trygge lyder kunne høres. Han likte monitoren. Den var slett ikke Marinens nyeste fartøy. «Thor» var av samme alder som Smith selv, bygget i 1871 og sjøsatt i 1872 på marineverftet på Karljohansvern.
Som kanonér hadde han stor sans for det kraftige skytset. Opprinnelig hadde fartøyet to 27 cm kanoner, en 8 cm kanon og en 12 mm mitraljøse, men i løpet av vinteren var det blitt montert to flunkende nye hurtigskytende 12 cm kanoner, to hurtigskytende 65 mm kanoner og to 37 mm revolverkanoner. Skytset var moderne og effektivt, takket være fremsynte menn, som regnet med at det kun var et tidsspørsmål før unionen mellom Norge og Sverige brast. Da ville de ha et så moderne sjøforsvar som overhodet mulig. Smith hadde fulgt arbeidet med monteringen og sett at alt arbeid ble gjort som det skulle.
Smith meldte seg for vaktsjefen, secondløytnant Møinichen. Løytnanten var fersk, og hadde fått sin løytnantsgrad 1. mai, da han var ferdig på Sjøkrigsskolen. Dette var den aller første vakten han hadde som selvstendig vaktsjef. Smith så på ham. Møinichen så ut som en som kunne sitt fag og virket rolig og solid. De kom godt overens fra første stund.
De snakket litt om det som skulle skje 17. mai. Da skulle det være stor flagging fra kl. 08.00, salutt fra havnen og reglementsopplesning for hele besetningen. Dernest sjekket Smith de menige som var på vakt, og forsikret seg om at hver mann visste han skulle gjøre. Han var et ordensmenneske, og hadde ry på seg for å være en god og rettferdig sjømann som ivaretok orlogslivets gode sider.
Før han gikk inn i kanontårnet registrerte han at det dro en svak sørvestlig vind, som drev lett yr med seg over havnen. Natten var grå og kjølig og temperaturen var sunket til fire grader celsius. Det ble slått tre glass ombord. Smith dukket inn i kanontårnet. Knelte og ba til Gud. Klokken nærmet seg to om natten den 17. mai, og Smith la sitt liv i Guds hender. I de hendene lå det til han døde på ganske nøyaktig samme klokkeslett nesten 45 år senere, den 1. mai 1943.
To år senere, på høstparten i det Herrens år 1900 fikk Johan Smith Åndens Dåp. To år deretter giftet han seg med sin Pauline Pedersen, datter av marinemusikeren. Det er i denne perioden trosmannen og familiemannen Smith vokser fram. Den Smith som mente han hadde fått lys over Gudsfryktens hemmelighet, og som etterhvert fikk venner med den samme forståelse av evangeliet.
Det var ombord på orlogsfartøyene, på marinestasjonen og på marineverftet Johan O. Smith fant mennesker å prate med om Guds ord. Fra omvendelsen i 1898 brukte han en god del tid på å snakke om det han så som det eneste rette liv. Men han var opptatt av også å gjøre noe utenfor marinestasjonen og gikk ofte på møter i Horten, eller der hvor fartøyene kom i havn. Folk hørte nok på ham, men han var liksom ikke noen ordentlig ”menneskefisker”, som samlet de store forsamlinger. Det var andre og mer populære predikanter som holdt flammen levende i byens hjerter. At han stod alene, er det liten tvil om. Så var han da også mest opptatt av å snakke om å seire over synd, og få et personlig liv der et seirende liv var målet.
I første rekke var det blant sine egne i Marinen han pratet om et indre gudsliv, gudsfrykt, og etterhvert ble de en liten flokk på fire-fem stykker som kom sammen og ba og leste i Bibelen. Men det skulle gå mange år før det ble mer enn én. Det var en noe yngre befalingsmann, underkanonér Theodor Ellefsen. De to møtte hverandre for første gang på et møte i Indremisjonen i 1904, like etter at Smith hadde flyttet tilbake til Horten etter to år i Kristiansand. Under dette møtet avla Ellefsen et vitnesbyrd. Smith mente han hørte en sjelden trang hos Ellefsen og snakket med ham etter møtet. Ellefsen kom med i bønnekretsen hjemme hos Smith. Disse møtene utviklet seg slik at de tok mer og mer karakter av at Smith ble oppfattet som ledende predikant blant dem, noe Smith mislikte sterkt. Høsten 1904 kom det til et oppgjør, der disse tingene ble diskutert. Smith ba de andre gå, hvis de ikke ville inn i det samme disippellivet som han opplevde. Samtlige gikk.
Da de var gått ut døren, kom følgende bibelord fra Salomos ordspråk til Smith: «Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet.»
Smith gikk ut for å se om det var noen som stod skjelvende og skulle frelses. Der stod Theodor Ellefsen i gården og gråt. «Kom, bli med meg», sa Smith. Der og da begynte menigheten, for å si det med Sigurd Bratlie.
Sammen med sin bror Aksel ble Johan O. Smith etter hvert en faktor å regne med når sjeler skulle vinnes for Kristus, og over en lengre periode (1907-1930) ville datidens størrelser innen kirke- og trossamfunn gjerne ha brødrene Smith og deres voksende venneflokk med både i den ene og annen retning.
J. O. Smith holdt imidlertid fast ved den forståelse han hadde av Skriftene, og kom ofte i konflikt med både prester og predikanter, og periodevis i hard åndelig kamp med sine egne venner. Men gjennom strid vokste menigheten «Vennenes samfunn» fram, og dyktige menn og kvinner kom til.
Smith møtte mange av tidens store og små personligheter innen kristenlivet. I begynnelsen av 1900-tallet gikk det store vekkelsesbølger med radikal forkynnelse over hele Norge. Statskirken hadde sine vekkelser, men det vokste også frem sterke vekkelsessamfunn i det som ble den frikirkelige bevegelse.
I Horten var det særlig Metodistkirken, Indremisjonen, Den Frie Evangeliske Forsamling, Frelsesarméen og misjonsbevegelser som hadde vekst, og omreisende predikanter og evangelister dukket opp og talte i slike forsamlinger. Den som betydde mest for Smiths utvikling var antagelig Erik Andersen (senere Nordquelle). Han var den ledende personligheten bak dannelsen av de frie evangeliske forsamlinger. Johans far, Christian, hadde møtt ham allerede i 1883, da han reiste rundt med to berømte predikanter, Fredrik Franson og Ludvig Ellingsen, som sammen med Christian J. Smith skulle stifte en annen frikirke (Kristi menighet) i Fredrikstad.
Smith nevner Erik Andersen i en rekke av sine brev, men også mellom disse to kom det til brudd. Allikevel var det Andersen som døpte ham ved neddykking i 1906. Det skjedde i Moss. Sigurd Bratlie, en av menighetens sentrale personer fra 1925 til 1996, forteller dette om dåpen: «Så var det et stevne i Moss. Da skulle det være dåp. Det var en veldig ære den gangen å bli døpt som troende. De som døpte de troende, gjorde et stort nummer av alle de som de fikk døpt. De laget reklame for troendes dåp. Det var telt opp hvor mange som skulle døpes. Smith ville også bli døpt da, men han ville ikke at det skulle reklameres om ham, så han sa ingen ting på forhånd. Så gikk de til dåpsplassen. Han tok med seg noen ekstra klær. Da de kom dit, spurte han den som skulle døpe om han ville døpe ham. Han ble litt ergerlig for at Smith ikke hadde sagt ifra før. Smith kjente godt denne kristelige lederen. De hadde kollidert før i forkynnelsen. Men så ville han jo døpe ham da. Når han tok Smith opp av vannet igjen, sa han : – Deg blir det aldri noe greie på! Det var den velsignelsen Smith fikk når han ble døpt.»
Menigheten hadde fått sin første forsiktige begynnelse. Hvordan den etter hvert vokste kan du lese mer om i det siste innlegget i serien.
Av: Kjell Arne Bratli
Andre innlegg i serien:
Comments are closed.