I går, lørdag 25. juni, hadde vi slektstreff på Tronderøya i Gamle Hellesund. Ferien har startet, måkene skriker og skolesekken er pakket langt bort. Jeg skal ikke la det bli for mye lokalpatriotisme her, men for en ekte sørlending fins det få steder der det er bedre å være på en varm sommerdag.
Nesten 300 år gammelt hus
Vi kunne nok ikke truffet bedre med dagen. Strålende sol og varme bidro til at sammenkomsten ble fullklaff på alle måter. Slektstreff er gjerne anledninger der man naturlig tenker tilbake på svunne tider. Når vi var samlet så mange i disse omgivelsene ble jeg sittende og tenke på Tronderøyas historie, og den rollen den har spilt i vår slekt gjennom mer enn 300 år.
Øya har nemlig en ganske interessant historie, særlig for de som er interessert i norsk sjøfart og kystkultur. Egentlig består det som omtales som «Tronderøya» av to øyer, Indre og Ytre Tronderøya. Min tippoldefar 10 generasjoner tilbake, Endre Toresen, var født ca 1660 på Indre Tronderøya. Han giftet seg med Eli Kittelsdatter fra Høvåg, og i 1707 fikk de sønnen Hans. Våren og sommeren 1734 rodde Endre og sønnen over det lille sundet som skiller Ytre og Indre Tronderøya. På Ytre Tronderøya bygget de et nytt hus for sin familie, og gav stedet navnet Skrella.
Nøyaktig tidfesting av byggingen har jeg skaffet gjennom å ta prøver av tømmeret i huset, som deretter ble sendt til Hamburg for analyse. Fra det tidspunktet og fram til tiden etter andre verdenskrig har deler av min slekt på farssiden bodd i det samme huset.
Etter 1946 har huset fungert som sommerbolig. Skrella er eiendommen som i dag har gårds- og bruksnummer 93/3 i offentlige registre, og er altså ikke den eiendommen som har vært gjenstand for diverse avisoppslag de siste årene. Sistnevnte har gårds- og bruksnummer 93/1, og er eid av andre.
Fram til første verdenskrig livnærte de fleste i slekten seg på aktiviteter knyttet til seilskuter og trelasteksport. Mens stormaktene erobret kolonier, bygde Norge opp en stor handelsflåte og var i 1875 verdens tredje største sjøfartsnasjon. Mennene på sørlandskysten var i denne perioden svært ofte «mangesyslere». De var gjerne sjømenn i sommerhalvåret, skipstømmermenn på vinteren, jobbet i skogen og var kanskje i tillegg involvert i sagbruk. Slik var også situasjonen for min slekt.
Loser og sjøfartsvirksomhet
Like bak eiendommen Skrella er det en liten fjelltopp. Denne var ideell for å brukes av losene, som hadde god utsikt langt til havs. Alle seilskuter som skulle inn til Gamle Hellesund kunne sees herfra. Både Endre og Hans jobbet som loser og skipstømmermenn. De sørget altså for å få seilskutene trygt inn til land og reparerte skutene som hadde behov for det. Fra 1500-tallet hadde uthavnen Gamle Hellesund opplevd sterk vekst, da særlig hollenderne begynte med systematisk handel på sørlandskysten. De trengte eik og furu til den stadig voksende flåten av skip, og dette ga grunnlaget for økt handel og bosetting langs Sørlandskysten. Seilskutene var avhengig av uthavner som Gamle Hellesund hvor de kunne søke ly ved dårlig vær. Her lå de og ventet og fikk gjerne gjennomført nødvendige reparasjoner på båtene.
Under Napoleonskrigene (1792-1814) var engelskmennene bekymret for at franskmennene skulle ta over den dansk/norske flåten, og kom dem derfor i forkjøpet ved flåteranet i 1807. Da vi etter dette allierte oss med Napoleon, satte engelskmennene opp en handelsblokade rundt landet, og hungersnøden ble stor. Sjøfolkene langs Sørlandskysten brukte derfor mindre private båter, og krysset over til Danmark for å skaffe føde til familien. Det var i en slik operasjon at Terje Vigen ble tatt av engelskmennene og hele hans skipslast ble tømt i havet.
Gamle Hellesund var også hjemsted for omfattende kaperfart, som rett og slett var en lovlig form for sjørøveri under Napoleonskrigene. Norge var i krig og tillot privatpersoner å røve andre skip når disse tilhørte nasjoner vi var i krig med. Dette var en innbringende, men farefull virksomhet. En av mine forfedre døde som los på sjøen i denne perioden.
Ny gullalder
Skipsfarten hadde varierende vilkår. Etter Napoleonskrigene kom en periode med harde tider. Trelasteksporten gikk dårlig, England hadde dårlig kjøpekraft og importerte gjerne tømmeret sitt fra Canada fordi de betalte lavere toll på tømmer derfra. Men i siste halvdel av 1800-tallet satte England ned tollsatsene på norsk trelast, samtidig som bøndene kom inn på stortinget og fikk opphevet sagbruksprivilegiene til den såkalte plankeadelen.
Sagbrukene var heller ikke lenger avhengig av fossekraft, men ble gjerne drevet av damp. Derfor ble det vanlig å legge disse like ved utskipningshavnene. Disse endringene gav fart i uthavnene langs sørlandskysten, og etter hvert startet en ny gullalder for norske seilskuter og trelasteksport. Fra 1850 til 1890 ble den norske handelsflåten seksdoblet.
Livet på Tronderøya og Skrella gikk altså sin gang gjennom ulike perioder, men fellesnevneren var at slekten på en eller annen måte alltid klarte å livnære seg i en kombinasjon av sjøfartsrelaterte aktiviteter og gårdsdrift. Ofte bodde tre generasjoner sammen på stedet, noe som var vanlig over hele landet. Da mine besteforeldre, Magnus og Nelly Larsen døde, var det først min onkel og senere min fetter som tok over Skrella. Da han for noen få år siden ønsket å selge eiendommen var jeg interessert i å kjøpe. Etter en omfattende prosess med diverse opprydding i gamle rettigheter og avtaler, samt en tidkrevende jordskiftesak, overtok jeg og min ektefelle eiendommen. Her håper vi å få mange gode og fredelige sommerdager i årene som kommer.
