I går ble jeg sittende og fundere litt. Innimellom, når jeg ikke er opptatt med å fly til Kypros eller Russland, hender det faktisk at jeg funderer. Det jeg funderte over denne stille sommerdagen var at det hadde utrolig nok gått et par måneder siden jeg sist var i mediebildet.
Kjedelig hverdag
Det var nesten som om livet hadde begynt å bli litt kjedelig. Borte var spenningen ved å våkne opp og lure på hva slags eksotiske saker jeg kunne lese om meg selv denne dagen. Borte var de hyggelige mailene fra interesserte journalister som ønsket å vite bakgrunnen for det jeg foretok meg. Var det ingen som var interessert i meg lenger?
Da jeg bare noen timer senere fikk epost fra Dagens Næringsliv var det nesten som jeg lurte på om de hadde kunnet lese mine tanker, og ønsket å sende meg en oppmuntring. De hadde ikke mistet interessen likevel, jeg er fortsatt et menneske som har nyhetsverdi! Vel, fra spøk til alvor: Jeg har i likhet med alle andre levert selvangivelse. I likhet med alle andre har jeg også sendt inn mine regnskaper til Brønnøysundsregisteret. Det var derfor ingen stor overraskelse at journalistene var på tråden sekunder etter at posten ankom regnskapsregisteret. Regningen fra kemneren lød for øvrig på 6,9 mill i skatt. Avisen ser ut til å lage et poeng av at jeg driver i et skatteparadis, selv om de utmerket vet at skatten ville ha vært nøyaktig den samme om jeg ikke investerte gjennom Kypros.
I dagens avis kan vi altså lese om salget av et selskap som har hatt som forretningsidé å lyse opp hverdagen for folk over hele Europa. At det i tillegg har fått journalister til å lyse opp i glede over å ha noe nytt og spennende å skrive om må være en hyggelig bonus. Riktignok har jeg ikke tjent 210 mill slik avisens overskrifter kan indikere, dette tallet gjenspeiler resultatet i investeringsselskapet der jeg eier 50%. Personlig legger jeg for øvrig alltid stor vekt på å ha mine saker i (lampe)lyset, men det er ikke alltid jeg synes det er hensiktsmessig å bruke energien på å lyse opp veien for aviser som likevel helst ønsker å gjøre den så mørk og skyggefull som mulig. Jeg har derfor ikke kommentert salget av dette lysende eksemplaret av et selskap til avisen, og det har jeg for så vidt heller ikke tenkt å gjøre her på bloggen i denne omgang. Som vanlig kan jeg likevel ikke utelukke at jeg en vakker kveld i lyset fra solnedgangen på ett av mine skatteparadiser skulle komme på andre tanker. Det blir fort blogginnlegg når jeg kommer i den rette stemningen.
Mitt jordiske gods
Siden avisens artikkel ut over dette stort sett bare inneholder gamle nyheter som er publisert og kommentert tidligere enten her på bloggen eller i andre aviser, er det vel ikke så mye mer å si om oppslaget. Det jeg derimot i temaets ånd vil rette lyset på er hva jeg gjør med pengene jeg tar ut av min forretningsvirksomhet. Selvangivelse er levert til staten, så hvorfor ikke gi en enkel oversikt også til andre interesserte? Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen tok jeg i fjor ut et utbytte på 24 mill fra mitt selskap med det kreative navnet Bernt Aksel Larsen AS. I sin forespørsel til meg i går ønsket Dagens Næringsliv å vite hva jeg bruker disse pengene på. Jeg kunne jo på min side spurt journalistene hva avisens eiere bruker sine penger på. Denne gangen skal jeg likevel la være, og heller være litt imøtekommende. Jeg vil nemlig fortelle om mitt jordiske gods, hva jeg eier og hva jeg bruker penger på.
La meg begynne med det mest høytflyvende. Enhver vellykket forretningsmann vet at tid er penger. Få steder mister man så mye tid som i bilkø. I 2015 kjøpte jeg derfor sammen med Kåre J. Smith og en tredje person et helikopter for kr. 1.568.000. Jeg eier en 45% andel av dette sameiet. Nå kan jeg klapre fornøyd over bilkøene på ring 3 imens jeg sipper til en mocha latte, og lander på Gardermoen akkurat i tide til å nå flyet til Kypros.
Selvfølgelig må en som er født og oppvokst på Sørlandet også ha båt. I år har jeg sammen med Kåre J. Smith kjøpt en 2008 modell 42 fots Princess, der hver av oss har betalt 1,8 mill. Fra flybridgen på denne kan jeg skue over fatet med sørlandsreker – landets beste! – og ned på brygga utenfor paradisøya på Sørlandet, Tronderøya. Denne øya er i seg selv verdt et par blogginnlegg, da det er skrevet mye rart om den. I denne omgang skal jeg nøye meg med å fortelle at jeg – eller det vil si min ektefelle Heidi, har kjøpt eiendommen gbnr. 93/3, ofte kalt Skrella, for kr. 8,0 mill. Denne eiendommen har tilhørt min slekt i mange generasjoner. Den eiendommen som ofte har figurert i avisene eier jeg derimot ikke, tro det eller ei… Jeg skjønner at noen av mine lesere kan falle av lasset her, så i løpet av et par uker håper jeg å få tid til å lage et innlegg som forteller mer om Tronderøya og mitt forhold til denne.
Fire biler
OK, helikopter, båt og hytte på Sørlandet, hva mer må man ha i dag? Bil selvfølgelig! Siden både jeg, min ektefelle og flere av våre hjemmeboende barn har sertifikat har vår husstand to biler, begge bruktimportert fra Tyskland i løpet av de siste fire-fem år. I tillegg eier vi to andre biler som disponeres av våre barn som studerer i Oslo og i Bergen. Bilene er gått mellom 65.000 og 150.000 km per i dag og samlet har vi betalt i underkant av to millioner for dem. Akkurat på dette punktet er jeg nesten litt flau, jeg skuffer nok både journalister og andre ved ikke å kjøre noe mer luksuspreget. Vi får håpe helikopteret kan veie opp litt.
Min ektefelle og jeg har i år kjøpt en leilighet på Storo i Oslo fra vår datter for kr. 3,1 mill. Hun var ferdig utdannet revisor for kort tid siden og vi kjøpte da leiligheten der hun bodde når hun studerte. Fra før eier vi en annen leilighet i Oslo som vi kjøpte for ca 4,7 mill i 2013. Her bor 3 sønner som også er studenter. Så bør det vel nevnes at vi knyttet til eiendommene har et banklån i DnB på ca 3,2 mill. Selv leier vi et hus i Kråkstad og jeg har tidligere fått spørsmål om vi har flytteplaner. Til det svarer jeg at den som lever får se… Men skulle Heidi og jeg ryke uklar kan vi i hvert fall flytte inn i hver vår leilighet i hovedstaden, selv om vi helst bør vente til barna er ferdig med skolegangen. Dessverre har ingen av leilighetene hverken helikopterlandingsplass eller brygge for Princess’en.
Nå er ikke alt dette kjøpt med penger fra fjorårets utbytte men mye av det er finansiert derfra. De som har lært matematikk på folkeskolen kan imidlertid med et halvt øye se at det er temmelig langt opp til 24 mill, eller nærmere bestemt 24,7 mill som jeg hadde i total skattbar inntekt i 2015. Så hvor ligger resten, er det bortgjemt på Kypros, eller kanskje Panama? Eller har jeg saltet det ned i påvente av at flere sørlandsøyer kommer for salg?
Skatt fra skatteparadis
Vel, realiteten er nok adskillig mindre spennende. Norske myndigheter lot ikke til å bry seg om at pengene kom fra utlandet, så i 2015 betaler jeg som nevnt 6,9 mill i skatt til Norge. Noe av det jeg har ramset opp over er altså kjøpt for flere år siden, men når jeg har betalt det jeg har kjøpt i 2015 og 2016, og skatten i tillegg er betalt, så sitter jeg fortsatt igjen med noe penger. Som beskjeden og forsiktig sørlending går det egentlig imot min oppdragelse og natur å fortelle hva jeg brukte disse pengene på. Men jeg får heller hoppe i det: Bortsett fra det lille jeg har brukt på mat og toalettpapir er pengene sånn passelig fordelt mellom BCC, lokalmenigheten i Oslo og Brunstadstiftelsen.
Når alt er betalt og overført og skattekontoret har fått sitt, fant jeg ut at jeg hadde akkurat nok igjen til en nytrukket latte. Den har jeg tenkt å nyte i helikopteret på vei til Tronderøya.
