Sommertid er stevnetid for mange norske trossamfunn. Slik er det også for BCC. Fra alle verdensdeler kommer tusenvis av mennesker til Norge for å delta på menighetens sommerkonferanser. En del av disse sparer gjerne i årevis for å kunne komme. Hva er det som har slik drakraft, og som knytter disse menneskene sammen?
Deler erfaringer
Mer enn 15.000 mennesker vil i løpet av sommeren delta på BCCs to internasjonale konferanser på Oslofjord Convention Center. Konferansene annonseres ikke med store navn eller trekkplaster på plakaten. Ikke en eneste av de som står på talerstolen under disse konferansene er betalte forkynnere. Mange hundre av deltakerne, gamle og unge, menn og kvinner, vil selv være aktive fra talerstolen. Vi kommer sammen fra hele verden, ikke bare for å høre forkynnelsen fra de som bærer hovedansvar i menigheten, men også for å dele våre egne erfaringer fra kristenlivet med hverandre.
Jeg har her på bloggen skrevet mye om aktiviteter og arrangementer, om alt arbeidet som gjøres for at barn og ungdom skal oppleve trivsel og sunnhet i oppvekst og menighetsliv. Et stort antall frivillige legger ned et enormt arbeid år ut og år inn for å gjøre alt dette mulig. Bak det hele ligger en sterkere drivkraft enn bare idrettsglede og sosialt engasjement. Når medlemmene reiser til Norge i tusentall fra Europa, Asia, Amerika og Afrika er drakraften noe som stikker dypere enn ballspill og sommerkvelder på brygga.
Drakraften ligger i trosgrunnlaget
Denne sterke drakraften ligger i menighetens trosgrunnlag. 15.000 mennesker samles i settinger der fokus er på MEG SELV. Jeg ønsker å endre meg til å bli et bedre menneske, en bedre venn, forelder, ektefelle og kollega. Jeg finner slik glede og tilfredsstillelse i dette at jeg stadig søker oppmuntring og undervisning i hvordan denne endringen kan skje i meg. Når 15.000 mennesker samles med slikt fokus blir det nødvendigvis en atmosfære av velvære og trivsel både for store og små.
Velvære og trivsel er nemlig en uunngåelig konsekvens for de som personlig går inn i BCCs trosgrunnlag og tar dette på alvor. Egentlig er dette lett å forstå. Når vi leser i Bibelen hva apostelen Paulus regnet som grunnleggende var det hvordan menneskene levde i praksis, og først og fremst da i forholdet til hverandre. I sitt brev til Galatermenigheten skrev han i det femte kapitlet om hor, umoral, utskeielser, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, misunnelse, fyll og flere andre ting. Dette nevner han som oppførsel som viser at et menneske ikke er arving til Guds rike. Slik oppførsel plager neppe Gud, men vi vet alle at den er veldig ødeleggende i de mellommenneskelige forhold. På den annen side ramser Paulus opp karaktertrekk for de som hører Kristus til: Kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Man trenger neppe være kristen for å sette pris på disse kvalitetene i et menneske. Mennesker som er preget av slike karaktertrekk blir ønsket velkommen over alt i verden uansett kultur eller religion, og i deres nærhet er det godt og trivelig å være.
Realitet, ikke ønsketenkning
For Paulus var ikke dette ønsketenkning eller utopi, det var realitet. I brevet til Galatermenigheten sier han i kapittel 2, vers 20 at han var korsfestet med Kristus, at han ikke levde selv. Det betydde altså at han ikke levde i disse dårlige lastene. Videre sier han at Kristus levde i han, altså at de gode egenskapene over kom fram. Dette er kjente ord som alle troende kristne kjenner godt.
Mange i kristenheten oppfatter Paulus’ ord om å være korsfestet med Kristus på en slik måte at de betingelsene apostelen skriver om i sine brev blir oppfylt av Jesus, ikke av det enkelte menneske selv. Som ytterste konsekvens av denne forståelsen fritar jeg meg selv for ansvar for de negative utslagene jeg forårsaker ved min oppførsel. I BCCs trosgrunnlag og forståelse av Paulus’ ord ligger det motsatte. For oss dreier det seg om at for en som vil leve som kristen kan den gamle oppførselen, det gamle menneske, rett og slett ikke lenger få leve og forårsake synd og galskap. Dette tar apostelen Paulus fram flere steder, eksempelvis i sitt brev til romerne. Der skriver han i det sjette kapitlet om at vårt gamle menneske skal korsfestes med Kristus og at vi ikke lenger skal være slaver under synden (vers 6). Han forklarer videre at da må vi regne oss som døde for synden, men levende for Gud (vers 11). Sagt med andre ord må jeg avvise mine dårlige tilbøyeligheter og lyster som kommer fra det gamle mennesket.
Dette blir porten inn til et godt liv på alle måter. Det blir et godt liv for meg selv, men like mye for alle som er rundt meg.
Livslangt arbeid
Betyr dette at BCC-medlemmene går rundt og mener de er perfekte? Nei langt ifra! Vårt trosgrunnlag bygger riktignok på Bibelens ord om at det er noen åpenbare utslag og oppførsel som en kristen kan og må kvitte seg med ved sin omvendelse. De blir altså borte over natta. Men fra dette tidspunktet starter et livslangt arbeid, og det er ikke gjort over natta å endre seg til å bli et bedre menneske. BCC-medlem eller ikke, jeg tror de fleste mennesker kan skrive under på at det er når man gjerne vil være god at man oppdager hvor mange dårlige egenskaper man har. Det er når en gjerne vil være tålmodig at en ser hvor mye utålmodighet som ligger i en selv. Når vi samles i sommer deler vi hverandres glede over framgangen og håpet vi ser fram mot, men vi deler også erkjennelsen av at vi har veldig mye å arbeide med i oss selv.
De som blir interessert i dette og forsøker å leve etter Paulus’ ord kommer fort til at vi bare er mennesker. Det stanser rett og slett opp på grunn av våre menneskelige svakheter. Vi kommer til kort, om vi anstrenger oss aldri så mye. Men akkurat her er det Bibelen taler om hjelpen, den Hellige Ånd, den kraften som Jesus lovte å sende menneskene etter at han dro fra jorden. I BCC tror vi på – og opplever personlig – kraften som ligger i den Hellige Ånd. Dette gjør også at vi ikke har noen grunn til å gå med nesa i sky. Vi har saktens fått erfare at uten denne hjelpen kommer vi slett ingen vei. Og når vi er så hjelpeløse uten den hjelpen Jesus sendte, hvorfor skulle vi da regne oss som noe bedre enn andre?
Nå skriver jeg ikke dette innlegget for å fortelle at andre trossamfunn tar feil. Jeg skriver det for å vise hva det er som ligger i vårt trosgrunnlag, og hvordan det er dette som er den dypere årsaken til det samholdet, trivselen og samfunnsgleden vi opplever når vi kommer sammen. Det er den dype og sterke interessen for å bli kvitt «det gamle menneske» og få fram «det nye menneske» som trekker oss fra hele verden inn til de internasjonale konferansene.
I sommer samles i løpet av de to konferansene 15.000 mennesker som langt fra er perfekte, men som gjerne vil bli bedre på kjærlighet, overbærenhet, vennlighet, godhet, ydmykhet og selvbeherskelse. Som vil bli kvitt selvhevdelse, misunnelse, sinne og strid. Ikke rart det blir god stemning på Oslofjord Convention Center disse ukene!
