Skolen og utdanningssystemet er svært viktig for et land. Det er ikke for ingenting at skoledebatten er omtrent konstant på agendaen både i politikk og samfunn for øvrig. Harald Almås har vært skolelærer mesteparten av sitt yrkesaktive liv, og vil i to innlegg skrive litt om den norske skolen både historisk og i samtidsperspektiv.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Gammel kunst som få behersket
I forbindelse med 150-års jubileum for en av våre norske lærerskoler ble det skrevet en prolog med tittel «Ljoset kom med lesekunsten». Lesekunsten er ingen ny oppfinnelse, men i historisk perspektiv var den forbeholt de få. I Bibelens gamle testamente berettes det om hvordan lovtekster og historie ble formidlet til folket gjennom høytlesning ledsaget av festligheter og ofringer. I Asia, for eksempel India, fantes læresteder i oldtiden, men også disse var forbeholdt de få. Fra det vi kaller norrøn tid i Norge har vi forholdsvis få bøker og skrifter forfattet på gammelnorsk. Det var et svært begrenset antall personer som kunne lese dem.
Reformasjonen banet vei
Det er først i nyere tid lesekunsten nådde fram til en større folkemengde. Det var svært beleilig for Martin Luther at han kunne gjøre seg bruk av Johan Gutenbergs oppfinnelse, boktrykkerkunsten. For Luther var det viktig at mennesker selv skulle kunne lese Bibelen og selv gjøre seg opp en mening om innholdet. Det var lesekunsten som skapte grunnlaget for postulatet om det alminnelige prestedømme – at den enkelte kristne var prest i kraft av sitt kall og den kristne tro. Men det tok tid før massene behersket lesekunsten, og det var her skolen kom inn i bildet.
Norge får den første skolelov
I 1739 fikk vi den første skolelov, 3 år etter påbud om konfirmasjon. Konfirmasjon ble nøkkelen til å delta i samfunnslivet. Uten konfirmasjon var man utestengt fra borgerrettigheter, for eksempel ekteskap. Før 1736 eksisterte bare de såkalte latinskoler i Oslo og Bergen og de var kun tilgjengelige for noen få barn fra den bemidlede overklasse. Det var nå gått ca. 200 år siden Luthers reformasjon og den protestantiske tro var innført gjennom kongelige påbud.
Tanken bak skoleloven
Tanken med skoleloven av 1739 var å sette landets borgere i stand til å lese Bibelen og den Lutherske kirkes læreskrifter. Prest og pietist, Erik Pontoppidan, samlet en del av Luthers og Melanchtons tanker i boka Sandhed til Gudfrygtighed som kom ut i 1737. Boka var full av 759 spørsmål med fasitsvar som skulle læres utenat. I mer enn 100 år var dette pensum for norsk ungdom. I skoleloven av 1827 ble grunnopplæringen utvidet til skriving, regning og sang, og man hadde fått noe som minner om en fagkrets.
Prestene stod sentralt
I dagens skole blir lovene forklart gjennom mange forskrifter. Undervisningspersonalet har plikt til å sette seg inn i disse. I den første tid var statlige forskrifter forholdsvis få og sjeldne. Det ble derfor gjerne lokale prester og andre embetsmenn som hjalp til med å tolke hvordan undervisningen av de unge skulle foregå. Av embetspersoner var det prestene som hadde den beste kontakt med folket, og derfor var det naturlig at distriktets prest hadde tilsyn med skolen. Etter som ideene fra opplysningstiden meldte sin ankomst, ble prestene gjerne pionerer i arbeidet for folkeopplysning, og skolen var sentral i dette arbeidet. På Vestlandet siteres den dag i dag presten Hertzberg som under høymessen i kirken gjerne åpnet med følgende sats: «Salig hver den som har en Ager der hælder mot syd, hvori han kan sætte sine Poteter».
Norge kjemper seg opp fra fattige kår
Gjennom de første 200 år i norsk skolehistorie var Norge et fattig land med marginale forhold til å kunne overleve. Men evnen til litt etter litt å kunne reise seg fra fattigdommen, kan delvis tilskrives myndighetenes satsing på skole og opplæring. På grunn av folketilveksten hadde menneskene i innlandet bosatt seg i skogene og fjellene, og langs kysten var så å si alle øyene av en viss størrelse ryddet og dyrket. Hver for seg var folk prisgitt naturens luner i kampen for å skaffe nok mat til seg selv og sin familie. I tillegg til den barske naturens utfordringer, kom drukkenskap, urenslighet og sykdom.
Omgangsskolen
Norges spredte bosetting har vært en utfordring for skolemyndigheten helt fram til vår tid. Vi har vel alle sett presseoppslag av type «Grendeskole legges ned under sterke protester fra beboerne». I skolens begynnelse var det på landsbygda ofte for ressurskrevende å bygge skolehus. Løsningen på dette ble at læreren dro fra grend til grend for å holde skole i stuene. I en kiste hadde han gjerne ABC-bok, kart over Norge og Palestina på Jesu tid samt noen plansjer. Denne vandrende skolen var ikke alltid like velkommen. Barn var regnet som en viktig arbeidsressurs på gårdene, og nytten av å sitte inne for å høre på en omreisende lærer virket fjern for bønder og fiskere.
Læreren
I skolens første tid, var det prestens plikt å utpeke lærer. Kunnskapen om hvem som kunne egne seg fikk han gjennom konfirmantundervisningen. Myndighetene ville gjerne utnytte ressursene optimalt, så når man skulle finne den rette skolemester kunne kroppslige lyter være et pre om vedkommende person hadde et brukbart hode og var i stand til å formidle kunnskap. Senere, på 1800-tallet, ble det bygget flere såkalte seminarer for å utdanne moderne lærere rundt om i landet, og flere av skolene ble forløpere til dagens høyskoler.
Den gamle skolen i dagens lys
I vår litterære arv finner vi både karikerte og idealiserte beskrivelser av den gamle skolen. I det gamle Bernt Støylens leseverk for folkeskolen finner vi en skildring av «En skoledag i gamle dager». Der blir undervisningen beskrevet som nokså kaotisk og ustrukturert. Bjørnson derimot beskriver i en av sine bondefortellinger Bård Skolemester som en lærer med et ideelt motiv for sin lærergjerning. Bård skolemester avslutter sammen med sine elever skoledagen med en vakker sang om nestekjærlighet:
Elsk din neste, du kristensjel! Tred ham ikke med jernskodd hel,
Ligger han enn i støvet!
Alt som lever er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt,
Bliver den bare prøvet!
Det nærmeste man kommer sannheten, er vel kanskje at skolen var preget av vilkårlighet. I stor grad var behandlingen av elevene overlatt til den enkelte lærer, men i hovedsum fungerte skolen noenlunde etter hensikten som en institusjon for folkeopplysning og framgang. Skolen vant seg også respekt, noe vi ser av at emigranter til Amerika gjerne tok skolen med seg over. Noen kilder framhever dette som en suksessfaktor for norske bosettinger der borte.
Av: Harald Almås, Stord
