De fleste større norske aviser har i snart to uker vært fulle av oppslag om «Panama Papers». For min del tror jeg det fokuset som er satt i all hovedsak er positivt og nyttig for samfunnet. Slik det ofte blir i denne type saker kan likevel generaliseringen føre til at samaritanene blir satt i bås med røverne.
God, men unyansert debatt
Fokuset på å motarbeide skatteunndragelse er noe jeg støtter helhjertet opp under, og jeg håper «Panama Papers» kan gi et godt puff i riktig retning. Saken har brakt kritiske forhold opp i lyset og har skapt en god og nyttig debatt på flere viktige områder.
I saker som har slik massiv oppmerksomhet fra media er det imidlertid mange som benytter anledningen til å markere sin indignasjon. Kompetansenivået hos noen av de som uttaler seg ser ikke alltid ut til å stå helt i forhold til den harmen de gir uttrykk for. Jeg konstaterer at størrelser som professor Ole Gjems-Onstad, landets kanskje aller fremste ekspert på skatterett, i sine debattinnlegg virker noe oppgitt over kunnskapsnivået en del legger for dagen. Nettavisens Gunnar Stavrum har også påpekt dobbeltmoralen i en del av argumentene som er kommet fram i debatten.
Antageligvis er dette noe av årsaken til at debatten på enkelte områder har blitt temmelig unyansert. Mitt inntrykk er at store deler av befolkningen sitter igjen med forståelse av at enhver som har satt sin fot i et skatteparadis nødvendigvis må være en kjeltring som ikke betaler skatt. At det også finnes svært gode og høyst legitime grunner for å ha virksomhet i slike land tror jeg ikke det er like mange som har fått med seg.
Rolle i utviklingsland
Norfund, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, så tidligere denne uka behov for å gå ut med noen presiseringer i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv. Her peker de på et svært viktig forhold, nemlig den rollen en del av de såkalte skatteparadisene spiller i forbindelse med investeringer og humanitære prosjekter i utviklingsland. Disse brukes nemlig i betydelig utstrekning av de internasjonale hjelpeorganisasjonene og utviklingsfondene. Årsaken til at de bruker slike land har selvfølgelig ikke noe med skatt å gjøre.
Når slike land benyttes er det som mellomstasjon for å sikre et juridisk avtaleverk, tvisteløsningsmekanismer, banksystem og nødvendige formelle forhold som alle parter kan akseptere. Norfund skriver: Det kan være nødvendig fordi:
- I land med svake rettssystemer og/eller der det er fare for korrupsjon i rettsapparatet, er forvaltning og håndhevelse av lover og regler ofte lite effektiv og forutsigbar.
- I slike land kan det være vanskelig å sikre at rettslige grep kan gjøres ved økonomisk mislighold eller tvister. Dette utgjør en risiko som blir for stor for mange investorer og långivere.
I sitt innlegg går de så langt som til å si at dersom de ikke kan gjøre seg bruk av slike land kan de rett og slett ikke investere i de fattigste landene.
Ikke ukjent for BCC
Denne problemstillingen er heller ikke ukjent for BCC. Nå har menigheten så vidt meg bekjent ikke selskaper i noen av de land som er definert som skatteparadis, men menigheten har – på lik linje med mange nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner – ved flere anledninger samarbeidet med stiftelser og selskaper i slike land. Årsaken er den samme som Norfund beskriver. Skal man investere eller iverksette prosjekter i et utviklingsland er det som regel et dårlig eller til og med umulig alternativ å gjøre dette direkte mot en part i det aktuelle landet. Det beste, og i mange tilfeller eneste alternativet, er å finne et tredjeland som alle parter aksepterer som nøytralt og som samtidig har et solid bank- og rettssystem.
I sitt debattinnlegg skriver Norfund avslutningsvis: Det ville være meningsløst å forby Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norfund å bruke strukturer som er nødvendige for at vi skal kunne gjøre jobben vår. Det ville gå ut over nødlidende og fattige i verden, uten å gjøre annen nytte. Kampen mot ulovlige kapitalstrømmer er viktig og må gå gjennom åpenhet, innsyn og ansvarliggjøring.
Etter mitt syn er dette både fornuftig og treffende. Når ikke skatt eller hvitvasking av kapital er noe tema bør det ikke være noe i veien for at ideelle aktører benytter det juridiske rammeverket i slike land for å muliggjøre sine utviklingsprosjekter. Det bør de også kunne gjøre uten å bli mistenkeliggjort av samfunnet. Som Norfund skriver krever dette åpenhet, innsyn og ansvarliggjøring. Dette er jeg også enig i, innenfor de rammene som det norske samfunnet har satt.
Mitt håp er at «Panama Papers» fører til at bruken av såkalte skatteparadiser til skatteunndragelse og hvitvasking reduseres, og at den rollen disse spiller i legitime forretninger samt ideelt og humanitært arbeid heller økes. I lengden vil det være til beste både for disse landene selv og for verdenssamfunnet.
