Sam Petkau hadde flyttet til Hawk Hills for å komme bort fra mennesker og søke mening i villmarken. Paradoksalt nok var det her han møtte mennesker som viste ham at det fantes en vei ut av sosial angst og mellommenneskelige problem.
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
Vendepunkt
Det er påske 2016. I den store salen på Oslofjord Convention Center sitter 6.500 mennesker og ser mot talerstolen. Der står Sam Petkau. Han er rakrygget, ser rolig ut over forsamlingen og taler med fast stemme om det som ligger ham på hjertet. Hvis det å stå foran menneskemengden plager ham viser han det ikke. Hva skjedde egentlig med mannen som hadde så sterk sosial angst at han som voksen familiefar gjemte seg på låven når det kom besøk?
– Jeg fant evangeliet, sier Sam enkelt. – Jeg er klar over at det ikke er noen misjonsblogg du skal skrive for, men jeg har ganske enkelt ikke noen annen måte å forklare det på. I Hawk Hills begynte jeg å lese bøker som viste meg at problemene lå inne i meg selv. Det gav meg håp, for inne i meg selv kan ikke andre gjøres ansvarlig for problemene. Der er det jeg som har styringen.
Det endelige vendepunktet kom da Sam i 1979 fikk høre at forfatteren av en av bøkene, Sigurd Bratlie, skulle være på et kristelig stevne i den lille landsbyen Hungry Horse i Montana, USA. Det var 24 timer å kjøre dit med bil men Sam var oppsatt på å høre denne mannen. – Vi stablet familien inn i vår Chevrolet Van, lastet opp med proviant, rigget opp et bord mellom setene der barna kunne spille kort og leke, og dro av sted, smiler Sam.
Arbeide med seg selv
Hungry Horse ligger i Rocky Mountains, utenfor Glacier National Park. Omtrent 800 mennesker har bosatt seg her oppe i fjellet.
En stor demning sørger for å kontrollere vannmassene i Flathead og Columbia River som renner her. Området er som hentet ut av en film. Spektakulære fjell omkranset av urørte skoglandskap. Grønne og brusende elver skjærer seg gjennom skogene. Hit er det Sam nå har kommet for å høre Bratlie. Han går inn i det lille møtelokalet og finner en plass sammen med Eleanor. Sam er iført cowboystøvler, jeans og rutete skjorte. – At jeg vakte oppsikt er det nok ingen tvil om, sier Sam. – Men jeg var blitt 33 år gammel og hadde fremdeles aldri eid noen andre klær enn mine cowboyantrekk.
Bratlie var leder av menigheten Brunstad Christian Church og hadde nylig sluppet ut fra fengsel i Irak, der han hadde sittet 143 dager uten tiltale eller dom. – Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se og høre denne mannen, sier Sam. – Han hadde ingen fakter, var ikke noen imponerende person. Når han talte var det enkelt og rett på sak. Han talte om hvordan nøkkelen til lykke lå inne i mennesket selv, der ingen andre kunne stille seg i veien. Hvordan det var mulig å arbeide med seg selv for å bli et bedre menneske. Jeg satt med vidåpen munn under hele talen. Etterpå snudde jeg meg mot Eleanor og sa: «Nå er vi kommet hjem».
– Du reiste hjem igjen som et nytt menneske?
– Nei langt ifra, ler han. – Det vil si, jeg hadde fått et nytt syn på livet og jeg kjente en glede som jeg aldri hadde hatt før. Men det er ikke gjort over natta å bli et nytt menneske. Det som gledet meg slik var at nå hadde jeg fått sterk tro på at jeg kunne bli kvitt problemene mine, jeg kunne bli et nytt menneske ved å arbeide med meg selv.
– Ja, men hvordan da?
– For meg var det de helt enkle tingene det handlet om, svarer Sam. – Jeg begynte å sette meg enkle konkrete mål i hverdagen. Det kunne for eksempel være at jeg skulle uoppfordret ta kontakt med andre mennesker og begynne å snakke med dem for å bli kvitt min sosiale angst. For meg var jo dette utrolig vanskelig til å begynne med men etter hvert ble det lettere og lettere. Slike enkle mål for hva jeg kunne gjøre bedre satte jeg meg også i omgangen med Eleanor og familien. Jeg arbeidet med å ikke bli fornærmet, vise mer vennlighet, helt konkrete og dagligdagse ting. Og etter som ukene og månedene gikk oppdaget jeg at det virket. Jeg endret meg som person. Det gav meg en ubeskrivelig glede, sier Sam.
Kort tid etter flyttet han til området utenfor Vancouver i provinsen British Columbia. Der bor Sam fortsatt, og er i dag ansvarlig for BCCs lokalmenighet på stedet. For de som møter ham i dag er det vanskelig å forstå at denne mannen en gang var en innesluttet person med ødelagt selvbilde. Det er lite igjen av dette nå.
– Jeg elsker å være sammen med andre mennesker, sier han med ettertrykk. – Jeg har sett utrolig mye fantastisk natur og har opplevd mer spektakulær villmark enn de fleste, men menneskene er det aller ypperste av skapningen. Når vi begynner å få øynene opp for hvor verdifulle og fantastiske menneskene er, er det utrolig hva vi kan få ut av å være sammen med andre.
– En ting jeg bare må spørre om: Jeg har hørt at du kan kommunisere med dyr?
– Det stemmer, sier Sam. Han har et lite glimt i øyet, men ser likevel ut til å mene det helt seriøst. – I den tiden jeg søkte bort fra mennesker og tilbrakte så mye tid med dyr, lærte jeg å forstå og kommunisere med en god del av dem. Hunder, hester og kyr er enkle å kommunisere med. Jeg kan også få kontakt med fugler. For eksempel kan jeg komme inn i en stor hall med flere tusen kalkuner, der alle kakler, spiser og virrer rundt. Jeg kan lage noen lyder, og samtlige stanser brått opp, det blir dørgende stille og alle ser på meg. Så kan jeg fortsette, og da kommer de løpende og samler seg rundt meg. Den evnen har jeg fortsatt til en viss grad, selv om den er redusert etter mange år i et langt mer sivilisert liv, forteller han.
Mistet Eleanor
– Tidlig i 2015 døde Eleanor av kreft. Hvordan taklet du det?
– Det er klart det var vanskelig å miste Eleanor, svarer Sam. – Hun elsket meg gjennom tykt og tynt, holdt ut med alle mine svakheter og nykker. Å miste et slikt menneske er vondt og sårt, det er ikke til å komme fra. For meg ble likevel 2015 det beste året i mitt liv. Jeg lærte i enda større grad enn før å finne gledene livet gir hele tiden og ikke minst glede seg over alle de gode minnene. For et troende menneske er heller ikke døden noe evig, og det gir en sterk trøst, sier han.
– Og nå i 2016 ble du forlovet igjen, som 70-åring?
Sam smiler bredt. – Det stemmer, svarer han. – Min forlovede, Laura, er et fantastisk menneske som jeg har kjent i mange år. Jeg har sett hennes hjerte og omsorg i mange ulike situasjoner, og det er en utrolig glede at hun ville bli min ektefelle. Vi gifter oss i juni, stråler han.
Bygge!
– Du har opplevd både villmark og sivilisasjon, ditt forhold til samfunnet har vært varierende. Hva betyr det for deg i dag å være en god samfunnsborger? Hva legger du i begrepet?
– For meg er en god borger først og fremst en som bygger, sier Sam. – Så lenge vi har trang etter å bygge noe, skape noe for framtiden, fungerer samfunnet og demokratiet godt. I det øyeblikket fokuset blir større på hva vi kan få ut av våre rettigheter enn hva vi selv kan bygge er demokratiet kommet inn på en selvdestruktiv kurs. God arbeidsetikk er av utrolig stor verdi for samfunnet.
– Da de første pionerene kom til Amerika var fokuset på å bygge landet. Det brakte århundrer med en utrolig velstandsutvikling. I dag er det mitt inntrykk at vi stadig mer kommer inn i et forbrukersamfunn der den generelle trenden er at man vil arbeide mindre og få mer gratis. Jeg tror det er en veldig farlig utvikling for samfunnet.
– Provoserer det deg?
– Ja, definitivt, svarer han. – Men det kan misforstås, det trengs absolutt sosiale sikkerhetsnett og det er ingen tvil om at en del mennesker er helt avhengig av disse. Det er ikke det jeg snakker om. Men latskap, det at oppegående arbeidsføre mennesker er mer opptatt av hva de kan få gratis fra samfunnet enn av å jobbe og bygge noe selv, det provoserer meg, sier han.
– Hva vil du selv helst bli husket for som menneske?
– Jeg vil gjerne bli husket som en som hadde tid til å lytte til barnas stemme, slik at de ikke føler seg avvist, sier Sam. – Jeg tror at en av de største forbrytelsene i verden er at vi er blitt så travle at vi ikke har et øre for å lytte til barnas behov. Spesielt i velferdssamfunn blir ikke deres stemme hørt. De voksne er gjerne så opptatt med å realisere seg selv at de har ikke tid til å lytte. Et barn uttrykker seg ikke i de samme tankemønstrene som voksne. Vi må lære å lytte til dem og forstå dem, det er noe jeg arbeider med og er opptatt av hele tiden å bli bedre på.
– Det er også blitt viktig for meg at selve holdningene vi har til barn betyr mye selv om vi ikke gir uttrykk for dem. Min far sa mange ganger til meg «Du er ikke verdt noen ting. Du vil aldri lykkes med noe». Å si slikt er forferdelig, men i det hele tatt å ha en slik holdning er allerede en forbrytelse selv om man ikke sier det, for barnet merker det uansett. Min far ordnet for øvrig opp og bad oss alle oppriktig om tilgivelse da han ble gammel, så jeg bærer ikke på noe nag overfor ham. Men det er veldig viktig for meg å kunne lære av det jeg opplevde.
– Det avsluttende spørsmålet: Hvis du fikk 15 minutter på FNs talerstol, hva ville du snakket om?
– Egentlig har jeg allerede fortalt om dette, jeg ville snakket om hvordan vi må lytte til og ta vare på barna, sier han. – En politiker tenker på neste valg, men en statsmann tenker på framtidens generasjoner. Det er barna som er vår framtid, vi kan ikke gjøre noe bedre enn å ta vare på dem så godt som det bare er mulig, avslutter Sam.
Første delen av intervjuet finner du her: Cowboyen – del 1
